Sjelden får man gleden av å oppleve en film som får nakkehårene til å reise seg og tårene til å trille i ren, altoppslukende filmglede. En overveldende følelse jeg først og fremst assosierer med de store filmopplevelsene jeg hadde som barn – når man med naive og ukritiske øyne lar seg trollbinde og fortape seg i filmens audiovisuelle muligheter. Christopher Nolans Interstellar var for meg en slik filmopplevelse. En dirrende påminnelse om hvilke krefter filmmediet besitter. Fortellingen om en familiefar som reiser til en annen galakse for å finne en ny planet til menneskeheten, er fortalt med en lidenskap og inderlighet jeg ikke kan annet enn å bifalle med hud og hår. På toppen av det hele akkompagneres herligheten av Hans Zimmers så langt vakreste filmmusikk: Et pulserende og gåsehudfremkallende møte mellom orgel og synth som bidrar til å løfte hver scene av dette tekniske vidunderet – nydelig fotografert av Hoyte Van Hoytema – fra jordens overflate og langt ut i det ytre rom.
Interstellar er en fremdragende sjangerfilm og et rørende kjærlighetsbrev til mennesket, en påminnelse om vårt potensiale som art. Det er en film om avskjeder, møter, drømmer, ensomhet og kjærlighet. Den er Nolans så langt mest ambisiøse og modne film, og i kontrast til samtlige av regissørens tidligere verker føles den mindre kontrollert, men desto mer levende. Den er et grandiost sci-fi-eventyr og et intimt karakterportrett, som kulminerer i et følelsesmessig crescendo som kan få selv den tøffeste bølla i gata til å bli rørt til tårer. Sammenligningene er uunngåelige, Interstellar deler bolig der oppe med Tarkovskijs Solaris (1972) og Kubricks 2001: en romodyssé (1968), men går jevnlig på besøk til Kaufmans The Right Stuff (1983) litt lenger nede i blokka, sånn for å minne seg selv om hvordan det er å være menneske. Jeg har hatt gleden av å oppleve Interstellar på 70mm i København, og Nolans valg om å holde igjen CGI-bruken, samt skyte filmen på god gammeldags celluloid, føles både nostalgisk og forfriskende i en tid hvor blockbusterne dynkes så hemningsløst i datamanipulasjonsdippen at man kan bli småkvalm bare av tanken. Med all sin tekstur og stofflighet lukter Interstellar som et nymalt oljemaleri. En akutt klassiker.
Med det tørr-erotiske og fandenivoldske eposet om nymfomanen Joe briljerer Lars von Trier først og fremst som historieforteller; flekser sine auteur-musker med enestående presisjon og bekrefter til gagns at han sannsynligvis er «the best film director in the world». Det var først da von Triers ubesudlede versjon fikk se dagens lys at årets mest omdiskuterte og for mange mest etterlengtede film kom til sin fulle rett. Nymphomaniac er en prosaisk reise gjennom Joes liv som sexavhengig, fortalt i anekdoter og bruddstykker til den lyttende Seligman, en intellektuell og erfaringsløs bokorm, som ikke klarer å holde seg fra å dele sine digresjoner – selvfølgelig basert på alt han har lest. Nymphomaniac engasjerer fra «The Compleat Angler» til «The Gun», og det er alltid noe interessant å feste seg ved. Danskens adult terrible lager filmkunst med like stort trykk på film og kunst. Det kan være alvorstungt, men mest av alt er det umåtelig underholdene og humoristisk på et vis bare von Trier kan.
I en alder av 72 år har Martin Scorsese levert sin villeste og mest energiske film. The Wolf of Wall Street er et hedonismens fyrverkeri, brakende og brølende i dollarsedler, kokain, sex og ludes. Mesterregissøren virker dristigere og mer sulten enn noen gang, og serverer sin mest grandiose film siden 90-tallet. Filmens tre timer suser like fort bortover motorveien som den røde, nei, hvite Ferrarien til Jordan Belfort, den avskyelige aksjemegleren glimrende gestaltet av Leonardo DiCaprio. Bildet maler opp et like eksessivt ytre som hovedkarakterens grådige og hemningsløse indre. The Wolf of Wall Street er herlig vulgær og virtuos. En moderne klassiker, og årets definitivt mest underholdene film.
Xavier Dolan har klart å leve opp til de skyhøye forventningene etter Laurence Anyways! For min del overgår nok ikke Mamma den nevnte målestokken, men det ville også vært for mye å forvente. Dolans femte spillefilm er høylytt og energisk, livskraftig og sprudlende. Vidunderbarnet fra Canada behandler sine rollefigurer med en så stor verdighet og kjærlighet at det rører inn til marg og bein, han kler de opp i sin pompøse og herlig-tackye-stil. Når Dolan lar sine rollefigurer danse rundt på kjøkkenet til Céline Dions «On ne change pas» er det i fullt alvor, og det er vakkert som bare faen.
Jeg digget The Girl with the Dragon Tattoo (2011), men Gone Girl tar kaka. David Finchers filmatisering av Gillian Flynns roman er så til fingerspissene stilsikker, svimlende velkomponert og sylskarp i sin kyniske og iskalde lek med mediekultur og kjønnsfremstillinger at den nærmer seg en perfeksjonert ‘onsdagsfilmen på TVNorge’ – for highbrows. Med fortellingen om Nick Dunne som er mistenkt for å ha drept sin amazing Amy, ypperlig castet med Ben Affleck og Rosamund Pike i hovedrollene, er Fincher i sitt ess. Han fletter tilskueren rundt lillefingeren med elegant presisjon, vender narrativet på hodet, tilbake igjen, tilbake på hodet igjen – og så videre.
Selvbiografiske fortellinger er en populær sjanger, men få regissører kan sies å beherske den like godt som Nils Malmros – som har basert omtrent hele sin filmografi på hendelser fra eget liv. Sorg og glede er et selvbiografisk verk det nærmest burde være umulig å lage. Filmen, som ifølge Malmros selv markerer hans kunstneriske farvel, tar for seg en tragedie som heldigvis de færreste kan relatere til: I en psykose tok filmskaperens kone livet av deres ni måneder gamle datter. Med nøkternhet tar Malmros fatt på tragedien, og skaper en hjerteskjærende, men også vakker og trøstende film om kjærlighet og forsoning, sorg og glede. Som Malmros-fan er det i tillegg rørende å se hvordan Sorg og glede perspektiverer hans tidligere filmer, samler trådene og setter et fullverdig punktum for regissørens kunstneriske prosjekt.
Bong Joon-hos filmatisering av den franske tegneserien Le Transperceneige er en visjonær smeltedigel av stilgrep, et forfriskende møte mellom kompromissløs filmkunst og publikumsfrieri. Snowpiercer triumferer utvilsomt på toppen over årets snåleste og mest forfriskende blockbuster-prosjekter. Dens dataspill-aktige dramaturgi skaper et enkelt, men velfungerende rammeverk som engasjerer fra første til siste vogn – i tillegg til å opprettholde en stødig kurs på det som fort kunne blitt et tog på avveie i den postapokalyptiske vinterkulda. Med god hjelp fra produksjonsdesigner Ondrej Nekvasil og kostymedesigner Catherine George, blir Snowpiercer også blant årets mest smaksrike eye candies. Bongs film engasjerer først og fremst gjennom sin form, og er en film av typen man håper aldri tar slutt. (Les min lengre omtale av filmen her.)
David Cronenbergs beske og hysterisk morsomme Maps to the Stars er en snål film. En bekmørk Hollywood-satire og et dødelig stikk i drømmefabrikkens råtne kadaver – som tviholder på en for lengst falmet drøm. Alt ser smakløst ut og de motbydelige menneskene navigeres rundt som i et slags «The Sims – Hollywood Horror Edition». Selvforherligelsen har vokst seg så stor og nådeløs at det lenger ikke er rom for annet enn kokain, energidrikker og botox for å holde det ruskete maskineriet i gang. Maps to the Stars er Cronenbergs beste siden A History of Violence – sannsynligvis også litt bedre – og Julianne Moore leverer årets desidert beste jævlig-fornøyelige-rolle.
Ulrich Seidl har gjennom hele sitt virke som filmskaper vært besatt av ”de rare”, og kinodokumentaren Im Keller er intet unntak. Med større presisjon enn i Paradis-trilogien, snekrer han en umiskjennelig Seidlsk scene hvor disse menneskene kan vise seg frem: Se på disse snåle menneskene, de er rare, men de er også av kjøtt og blod, akkurat som deg og meg. Selv om Im Keller for mange sannsynligvis kan oppleves som støtende, opplever jeg at den østerrikske regissøren studerer disse menneskene med oppriktig kjærlighet og interesse, viser frem hvordan de finner mening og sannhet utenfor de normene vi andre er lenket fast i.
Jeg har en nærmest ustoppelig appetitt på Wes Andersons idiosynkratiske stil, men til forundring tumlet jeg litt småskuffet ut av salen etter pressevisningen under Berlinalen. Heldigvis viste det seg å være de nådeløse festivalbrillene som hadde satt sitt preg på førstemøtet, for etter et nødvendig gjensyn kunne jeg puste lettet ut og konkludere med at The Grand Budapest Hotel er akkurat den Anderson-konfekten jeg hadde ønsket meg. Fortellingen om conciergen Gustave H. og hans trofaste protégé er en utsøkt kreasjon, med den melankolske undertonen man kan spore i samtlige av regissørens verker. Karaktergalleriet, den korny filmmusikken til Alexandre Desplat (en verdig arvtager til Mark Mothersbaugh), det statiske kameraarbeidet og det umiskjennelige produksjonsdesignet er som karamellisert i regissørens fargesprakende iderikdom. Hvert minste lille støvkorn i det The Shining-aktige hotellet bærer Andersons signatur, og når alt kommer til alt er The Grand Budapest Hotel en tour de force av regissørens mange kreative og finurlige kjennetegn.
11. Under the Skin (Glazer)
12. Boyhood (Linklater)
13. Vinden Stiger (Miyazaki)
14. Vintersøvn (Ceylan)
15. En due satt på en gren og funderte over tilværelsen (Andersson)
16. Edge of Tomorrow (Liman)
17. Love is the Perfect Crime (Larrieu-brødrene)
18. Noah (Aronofsky)
19. Natt til 17. (Svensson)
20. Girlhood (Sciamma)
Hederlig omtale: Nebraska, Tom at the Farm, Only Lovers Left Alive, Dawn of the Planet of the Apes, Enemy, Mot naturen, 20,000 Days on Earth, Noah, The Lego Movie.
Ros: Welcome to New York, Palo Alto, Återkomsten, The Kidnapping of Michel Houellebecq, Naked – Dagbog fra Porn Valley, Beyond the Brick: A LEGO Brickumentary, Når dyrene drømmer.
Refs: Her, Horse Money, Abuse of Weakness, Maleficent, The Salvation, Hobbiten: Femhærerslaget, Turist.