Filmfrelst #159: Michael Ciminos Heaven’s Gate

Cinematekene (tidligere Torsdagsfilmen) er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene som vises. Heaven’s Gate vises på cinematekene i Bergen, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim fra og med 13. november. (Mer informasjon finnes her.)

Hjortejegeren-regissør Michael Cimino fulgte opp sin store Oscar-suksess i 1979 med den etter hvert sagnomsuste produksjonen Heaven’s Gate (1980) – en historisk western av episke proporsjoner, som tapte så mye penger at den brakk ryggen på et helt Hollywood-studio.

På tross av sin dramatiske produksjonshistorie har filmen alltid hatt et knippe forsvarere, og over tretti år senere har Heaven’s Gate steget opp fra filmhistoriens kirkegård i en nyrestaurert utgave, som hadde premiere på filmfestivalen i Venezia i 2012.

Filmen gjenoppdages dermed av stadig flere, og i denne episoden av Filmfrelst diskuterer vi Heaven’s Gate – som kanskje mer enn noe annet er et enestående visuelt praktverk, fotografert av legenden Vilmos Zsigmond (les vårt intervju).

I podkast-panelet sitter Montages-redaktørene Karsten og Lars Ole, som har sett filmen for første gang, i forbindelse med at nyrestaureringen av Heaven’s Gate ankommer norske cinemateker – i all sin fordums prakt.

God lytting!

Skriv ut artikkelen 8 kommentarer

Geir J. Olsen sier:

11. november 2014, kl. 19:04

Elsker Year of the Dragon :)

Svar
- Lars Ole Kristiansen sier:
  
  11. november 2014, kl. 19:12
  
  Har kjøpt på DVD, men altså ikke fått slengt den i spilleren. Møtet med «Heaven’s Gate» gjør imidlertid at den presser seg opp i prioriteringsbunken!
- Dag Sødtholt sier:
  
  11. november 2014, kl. 20:57
  
  Serien Thunderbolt and Lightfoot, Hjortejegeren, Heaven’s Gate og Year of the Dragon er en rekke som har få sidestykker i filmhistorien som starten på en filmografi. Den siste har et par helt fantastiske, drømmeaktige actionscener, og filmens kvaliteter er pisket fram fra et helt standard sjangermateriale. Jeg har ikke sett filmene etter, men har inntrykk av at han ikke klarte å gjøre noe særlig ut av dem.
Trond Johansen sier:

12. november 2014, kl. 06:26

Gleder meg til å høre episoden. Cimino må være den mest misforståtte og undervurderte store filmskaperen i nyere tid. Hjortejegeren har lenge vært en av mine favorittfilmer, men både Heaven’s Gate og Year of the Dragon står særdeles høyt i kurs. At filmene langt i fra er feilfrie betyr ikke så mye, fordi Ciminos visjonære filmspråk står så vanvittig sterkt i øyeblikket, og jeg elsker den pompøse tonen han baker inn i filmene. Og selv om karrieren som kjent gikk i stå etter Heaven’s Gate, så vil jeg gjerne også nevne at The Sicilian fra 1987 har mye Cimino-snadder i seg.

Svar
Øystein Egge sier:

14. november 2014, kl. 00:26

Flott at dere gjorde en filmfrelst til denne filmen!
Så den i Lillehammer i kveld og ble blåst vekk av hvor vakkert den var konstruert. Det flotteste, som kanskje var filmens hemsko i sin tid, synes jeg var nettopp disse tilsynelatende eksessive dansescenene.
For det første er de, hvis man ser dem enkeltstående, helt fantastisk godt komponerte og ikke minst plasserte i filmens brede format. Slik sett er de som Karsten nevner solide «pusterom» og filmen får en slags romslighet både til kontemplasjon og tilstedeværelse.

For det andre, synes jeg de fungerer flott som deler av det jeg tolker som filmens tematiske «sirkelbevegelse». Andre deler inkluderer: valsen, the blue danube temaet, runddansen ved uteksamineringen, med skøyter i heavens gate og med hester under slaget (samt en del andre lignende motiv). Jeg vil også argumentere for at hovedkarakteren foretar en lignende bevegelse, fra overklasse til underklasse og tilbake, mens hans entusiasme og goodwill smuldrer opp i og til støvskyer underveis.
Støvskyene fremkommer da også visuelt påfallende i filmen, de gjør ofte handlingene utydelige, en utydelighet jeg også merket meg ved lydsporet, særlig i dialogene, der det i nesten «altmansk» ånd stadig er sekvenser der karakterene prater i munnen på hverandre – til og med på en rekke ulike språk. Det er i det hele tatt noe utydelig over filmen, som om den ønsker å utydeliggjøre seg selv eller fremstå noe tvetydig. Det ligger nok mange tolkningsmuligheter i filmen, men at den er en, om ikke revolusjonerende, ambisiøs revisjonistisk western som bidrar til et tvetydig eller grumsete blikk på amerikansk historie og lykkes med det sår jeg liten tvil om.

Svar
Asle Thu sier:

18. november 2014, kl. 12:02

Fint at dere bruker filmfrelst til å trekker frem glemte filmer. Håper dere fortsetter med en kombinasjon av gamle glemte og nye filmer. Gleder meg til neste episode for det er så kjekt å høre på dere!!!

Svar
Frederik Hestvold sier:

21. november 2014, kl. 10:58

Fint at dere er med på å få filmen ut av glemsel. Dere gjør jo en grundig presentasjon og gjennomgang. Vil bare legge til et viktig element.

Filmen var svært uheldig timet. Den kom i feil tiår. Både politisk og estetisk tilhørte den det amerikanske 70-tallet. Derfor er det grunn til å tro at den ville fått en annen mottakelse og dermed plass i historien om den hadde hatt premiere noen få år tidligere.

Filmen ble sluppet i et politisk klima der en stor del av den amerikanske befolkningen hadde fått nok av Vietnam-elendigheten og Watergate-skandalen. Nå flokket de seg om den nasjonalbegeistrete presidentkandidaten Ronald Reagan. Med Reagan kunne amerikanerne igjen tenke på en president som en helt, og på USA som en moralsk ledestjerne i verden. Heavens Gate var en av de mest USA-kritiske filmene i «70-tallsbølgen», hvor presidenten er en aktiv del av nasjonale overgrep. Slik kunne filmen ikke truffet dårligere.

Filmen traff også feil tid i filmestetisk forstand. Vi var på vei inn i en revitalisering av sjangerfilmen som ren underholdning, med forenklete konflikter og raskere tempo. Ciminos veldig musikalske (langsomme) utforsking av estetiske rom, rytme, og dramaturgi ble oppfattet som fortid.

Jeg har ikke sett filmen siden førstegangsvisningen, men jeg syns den var fabelaktig. Da opplevde jeg det som åpenbart at den økonomiske katastrofen var knyttet til den uheldige timingen. Hvis en relansering nå løfter filmen opp i filmhistorien kanon igjen, og bekrefter min første opplevelse, vil det være fint, men også trist. Fordi Cimino var et utvilsomt kunstnerisk talent, og katastrofen med Heavens Gate ble hengende ved karrieren hans som et blylodd. Og det er umulig å vite hva vi kunne fått av filmer fra hans side om filmen ikke hadde forlist og tatt United Artists med seg ned i dypet.

Svar
Jørn sier:

2. desember 2014, kl. 08:38

Thunderbolt and Lightfoot über alles. Pensum.

Svar