Filmfrelst #149: Bryan Singers X-Men: Days of Future Past og Doug Limans Edge of Tomorrow

Kinosommeren er godt i gang, og i denne episoden av Filmfrelst diskuterer vi to norgesaktuelle blockbustere: Bryan Singers sequel-prequel-reboot X-Men: Days of Future Past og Doug Limans tidsloop-action-sci-fi Edge of Tomorrow.

Filmene kan i utgangspunktet se ut til ikke å ha så mye mer til felles enn at de er effektdrevne mainstream-produksjoner fra Hollywood, men like under (markedsførings)overflaten ligger det et knippe sammenfallende narrative grep – som gjør de interessante å se i lys av hverandre.

Vi ble inspirert til å ta praten om dem begge i ett jafs, og Filmfrelst-panelet for anledningen består av Karsten Meinich og Lars Ole Kristiansen fra Montages-redaksjonen.

God lytting!

Skriv ut artikkelen 4 kommentarer

Eirik sier:

13. juni 2014, kl. 15:05

Tror lengselen etter en «organisk», renskåret klassisk actionfilm er stor i disse dager. Og nok et hint om i hvilken retning Hollywood ( wrong) har gått de siste 10, 15 år. Men når dere snakker om James Cameron, så er det jo det største problemet med den her filmen; Den har ingen actionepos tablåer som når Cameron til knærne. Bortsett fra en cool «hyperrealism» åpning fra stranden, så mangler det simpelthen noe «larger than life» og minneverdig i dette. Den en «tight» og rett på sak, fint nok, men Cameron klarte alltid og holde koken i minst 2 timer, og inkludere noen sinnsyke scener som alltid festet seg til minnebrikken ( dvs ens hjerne). Og filmen er for dyr, vi snakker om tett på 200 mill usd, det er ganske døvt og ikke få mer ut av de pengene. «Aliens» scenene ser også billige ut, ikke minst fordi «trollet» selv ser ut som et oppkok av alt annet B film monsters. Jeg husker ikke om det ble nevnt, men filmens tittel var jo opprinnelig den samme som manga novellen den er bygget på, «All You need is Kill», og så gir man den en istendenfor en intetsigende tittel, som høres ut som en forkastet James Bond tittel. Og manganovellen er både sexy og har langt mer kant. Jeg blir lettere irritert når Hollywood tar og forflater og ufarligjør. Heldigvis blir det ikke noe av live action versjonen av manga klassikeren «Akira», bare for og ta et annet eksempel, hvor ting kunne gått veldig galt. Når det er sagt, er EOT helt ok, ingen dårlig film, men kjedet meg i lange perioder.

Days of Future Past, enig at den er nesten kynisk i sin utstuderte plotstruktur, men det er jo en sjanger som nærmest befaler en sådan tilnærming til det, og at det nesten blir en eneste lang transportetappe, uten den store substans. Avengers, mange Marvel filmer er jo bygget opp på den her måte, spesielt når det også er et stort esemble av karakterer. Det er ganske jevnt over enighet blant X – Men fans, Marvel fans, at filmen er velykket på sine premisser, og her snakker vi om hysteriske fans, som sprer eder og galle så fort deres helters «legacy» ikke blir vedlikeholt. Men Fox har nesten ødelagt sin Marvel eiendom, og forsøker halvt desperat og «reeboote» både X – Men og Fantastiske 4, etter og ha nærmest kjørt de i grøfta. Det er Hollywood i et nøtteskall, de tviholder på rettighetene, og må lave nye filmer konstant, hvis ikke står Disney klar til og håve inn på dette også. Se hva Sony har gjort med Spiderman. Ikke så godt.

Bryan Singer burde helt klart orientere seg mot noen nye partnere på musikk, foto etc neste gang, enig, det er godt lavet, men uten signatur. Men blir det rettsak får han ikke regissere neste film antar jeg. Men altså X – Men, jeg er litt glad i disse karakterene også, de blir som gamle venner som kommer tilbake, og synes de lykkes i større grad når de klarer og gjøre karakterene sårbare, ensomme, litt bipolare outsidere. Som Ian McKellen sier det, og være mutant i X – Men universet er litt som og føle seg alene mot verden, som homofil også. Det er en god tanke, som det er masse dramaturgisk materiale i.

Apropos tittelhelvete: «Days of Future Past» har jo en 60 falls referanse, en klassisk progrock plate med Moody Blues, det er en cool tittel faktisk. «Edge of Tomorrow» er vel inspirert av Whams 80 talls klassiker «Edge of Heaven»? Haha.

Keep up the good work lads. Gode podcaster, selv om det høres ut som dere var på speed denne gangen…..

PS: Flere burde melde seg på i kommentarfeltet her generellt. Det er mange som mener noe, og det er morsommere når man er flere som diskuterer. Og kvaliteten er langt høyere enn andre filmrelaterte kommentarfelt på nettet, som er fullt av dritt, hat og banaliter.

Svar
Per Morten Mjølkeråen sier:

13. juni 2014, kl. 18:21

Har ikke fått hørt podcasten enda, men fikk sett X-Men: Days of Future Past i går – og så Edge of Tomorrow på pressevisning da den kom. Velger dog å ta oppfordringen til Eirik, og delta i kommentarfeltet.

Synes selv at Edge of Tomorrow var en enorm suksess. I en periode hvor (nesten) alt føles resirkulert og «been-there-done-that», er det et friskt pust at en film kommenterer dette på en nesten metafysisk måte. Den ER repetisjonen selv, og kan som konsekvens av dette, ha det moro med seg selv og figurene som blir presentert. Uten å spoile noe finnes det nok med morsomme krigsscener med Tom Cruise. Å løpe i kryssilden, med eksplosjoner og kjøretøy på alle sider, er barnemat i enhver actionfilm, men her krever det dedikasjon og konsentrasjon å overleve – som i virkeligheten.

Den blir helt klart et hav av klisjér senere i filmen, men midt i alt annet, har jeg ikke noe problem med å se bort ifra dette. At Tom Cruise blir en actionhelt á la alt annet virker «realistisk» innenfor filmens rammer, fordi han trener i en evigvarende sirkel. Jeg har dog et spørsmål: Blir han fysisk sterke, eller bare mentalt? Blir den fysiske utviklingen med tilbake når han våkner, eller bare minnene om hvordan han løste situasjonen sist. Er dog enig i at All You Need Is Kill, er en langt bedre tittel, men det skjer alt for ofte at filmer/spill.

X-Men: Days of Future Past var jeg ikke like begeistret for. Er vel på sin plass å konstantere at jeg aldri har likt X-Men spesielt godt, men da First Class kom i 2011 følte jeg at serien hadde revitalisert seg selv med en ny energi og lidenskap, og den likte jeg svært godt. Michael Fassbender og James McAvoy gjorde ekstremt gode versjoner av Magneto og Professor X, og til tross for at fiendegalleriet var noe kjedelig, var settingen i den kalde krigen svært interessant. First Class hadde en slags «tightness» i seg, for å bruke ordet Eirik nevner over, som jeg ikke fant i Days of Future Past (DFP, heretter). Jeg følte den rotet seg bort i alt for mye tull, og at den slet med sin dramaturgiske spenningskurve. Følte ikke at det var noe mer på spill i filmens siste minutter, enn i filmens første scene. Filmens første scene står faktisk som min favoritt, når alle de mindre kjente heltene sloss som et kollektiv. Ekstremt kult å se evenene deres brukt i samspill, og hun «lilla teleport»-dama (jeg kjenner ikke tegneserien, beklager) bydde på en unik og kul visuell stil.

Henry Jackmans musikk var heller ikke spesielt god eller merkverdig i DFP. Husker First Class-soundtracket ble spilt utallige ganger da den kom, og noen av låtene kreditert som Magneto sine, spilles fortsatt den dag i dag.

Det er helt klart at begge er underholdende, og jeg angrer absolutt ikke på å ha sett DFP, men den manglet rett og slett noe som gjorde at den skilte seg ut i mine øyne.

Svar
Frode Løes Hvatum sier:

16. juni 2014, kl. 11:48

Jeg likte begge filmene godt jeg.

Hvorfor er det ingen av dere som klager over slutten på Edge of Tomorrow? Den er jo katastrofalt dårlig i forhold til resten. Den går overhodet ikke opp i forhold til logikken i resten av filmen og oser påklistra kjedelig hollywood action avsluting.

Ellers må jeg forsvare X-men litt med å si at denne tidsreise historien er en av de mest kjente/ikoniske plotene i x-men universet, og å anklage opphavsmennene for å lage den utelukkende for rebootmulihetenes skyld er litt urettferdig. Det er klart det katsjing i økonomiavdeling når reboot muligheten dukket opp, men opphavet til ideen er ca tredve år gammel. Hør på podcasten til Jeff Goldsmith, hvor manusforfatteren intervjues.
http://www.theqandapodcast.com/

Fanboy out.

Svar
- Eirik sier:
  
  18. juni 2014, kl. 00:32
  
  Til Frode:
  Jeg er også enig i at slutten på «Edge» er ganske tam og påklistert. Jeg skal ærlig inrømme at jeg satt og halv sov den siste halvtime av filmen ( en synd uansett hvor kjedelig filmen er) og var samtidig mektig irritert over det unge paret som satt ved siden av meg i kinosalen, hvor den ene bruker tiden på og utføre en blowjob på colaflasken sin!. Jeg gikk også på pressevisninger før i tiden, det skulle jeg gjerne gjort i det her tilfelle. Slutten av «Edge» gjør noe mange Hollywood filmer desverre har en lei tendens til, de slukner, blir uvesentlige, av og til med logiske brister og tomme for energi. Eventuelt sentimentale, og uten noen form for mystikk og undertekst, som man kunne ta med seg videre, ut av salen.
  
  Til Per Morten: Tenker også at det nesten metafysiske aspektet i «Edge» er interessant nok og satt inn i en «gamers world kontekst», som man nevner i podcasten, hvor den dramaturgisk gløtter til computerspill verden, det er et perspektiv som jeg godt ser mange lag i. Nyhetstrømmen vi omgås med daglig, alt går i sirkler. Hva er konsekvensen til sist? Det er jo i bunn og grunn en actionfilm alikevel, så det er ikke akkurat det jeg sitter og filosoferer over når jeg ser den. Det finnes andre interessante vinklinger i så måte, Michael Haneke tenker jeg på med «Funny Games» hvor man har en «rewind» scene, kanskje en dårlig sammenligning. Groundhog Day er litt hvassere på den her ide syns jeg, det er en komedie, men har et livsbeskuende, ironisk blikk på livet som hovedpersonen beveger seg i. Og man blir oppmerksom på ingredienser i ens eget liv. Samtidig er det en fantastisk underholdende film.
  
  Til Frode igjen:
  Angående X-men, så var det mer og kritisere de tidligere valg Fox har gjort, som feks med «The Last Stand» , delvis Wolverine og de to Fantastiske 4 filmer. Det er mulig de er i ferd med og rette opp noe av det nå. Lytt på podcasten til Montages så «skyter» de jo litt mot filmen, at den virker satt opp av en komite! Som en kommersiell falitterklæring. Og derfor er det godt du presiserer, som fanboy, at filmen faktisk er bygget på en klassiker i X-men universet som underbygger karakterenes «arch» og dybde. Personlig fant jeg litt mer dynamikk og engasjement i First Class filmen, den var mer på rett vei, selv om slutten på den filmen, også er ganske irriterende….cheesy. Og da er vi tilbake til der jeg startet. Hollywoods ending deja vu. Kjedelig.