Med et sobert og naturalistisk uttrykk stikker Nokas seg fram blant en av de 10 beste filmene i 2010 for meg. Her får vi ta del i hvordan ranet kan ha fortonet seg for de involverte, og vi er derfor vitne til en av de sterkeste sidene film kan gi vårt samfunn, i form av menneskelig innsikt i situasjoner vi selv ikke helt forstår.
Det var mange fallgruver filmskaperne kunne ha gått i, men de har klart å styre unna alle sammen. Filmen får et autentisk uttrykk ved at de bruker relativt ukjente skuespillere og amatører i rollene. Man kan jo tenke seg til den skrekkelige ideen om Nicolai Cleve Broch som Toska, eller Axel Hennie (eller, Gud forby, Kristoffer Joner som «Skyggen»). Estetikken er, som historien, sober og kaldt gjennomført kun for å gi et autentisk bilde på hendelsen sett fra ranernes side, noe som ofte ikke fokuseres på når slike hendelser gjenskapes siden man vet så lite om hvordan de tenker og oppfører seg.
I en tettpakket historiefortelling nesten uten pusterom, gir Nolan oss en reise inn i drømmenes verden. Man sitter på stolkanten nesten helt fra starten av, revet med av historien, effektene og – ikke minst – musikken. Alle elementene er sydd sammen til en knyttneve av en film i kjent Nolan-stil fra Batman Begins og The Dark Knight.
Herlig lekent og god historiefortelling er det jeg vil oppsummere Scorseses Shutter Island. Han tar oss med på en nesten Hitchcockesque historie der alt ikke er slik det ser ut ved første øyekast, og man får mange herlige aha-opplevelser underveis.
Som over er dette også en klassisk filmfortelling i Hitchock-stil. Det virker som om de enkle, men likevel kompliserte filmfortellingene stod sterkt i 2010. Polanskis bruk av estetikk og filmgrep kokes sammen til det jeg vil kalle et godt mesterverk som vil tåle tidens tann.
Big Brother og Paradise Hotel kan ta seg en bolle! Her snakker vi om en mann som, etter å ha innsett hvor dårlig reality-TV, lar seg fordype i en rolle som gikk over nesten to år. Joaquin Phoenix og Casey Affleck kommer med en skarp kritikk rettet mot publikums kjendis- og reality-onanering.
De siste årenes amerikanske mainstream-filmer har forsøkt å ta homofili-tematikken på alvor. Jeg føler at dette varsler en politisk omveltning i hva som er tillatt og hva som er tabu i drømmefabrikken, og A Single Man er et (av få) betydelige bidrag.
Det første jeg la merke til var nervøsiteten filmen bærer med seg. For dette er jo en film med Ben Stiller, men dette er ikke Stiller som vi kjenner ham og dette gjør oss like ubekvemme som Greenberg selv.
Far/datter-forhold, seriemordere og fisk. Filmen er en direkte kritikk av det japanske samfunnet der mellommenneskelige forhold ofte kan gå skeis på grunn av arbeidsmoral basert på samuraienes bushido. Og det samfunnet som Shion Sono maler ut for oss, er perverst og ekkelt.
Jeg har et ganske problematisk forhold til norsk film, men denne (og Nokas ovenfor) kom seg gjennom panseret som har blitt bygget opp gjennom årene. Estetisk og historiemessig er denne filmen meget interessant, og den trigger en følelse i meg at denne faktisk ikke er en typisk norsk film. Hva nå enn det er.
Komediene fra Hollywood har i de siste årene fått et mer hardt preg, der banning og harselering med tidligere ikke-temaer tas frem. Og i 2010 kulminerte dette i filmen Kick Ass, der en seksualisert 10-åring banker oss og skurkene helseløse. At en far utnytter sin datter på det groveste (vi snakker hjernevask her), er ett av mange ikke-temaer filmens komikk dreier seg rundt.
11. Armadillo (J. Metz)
12. Robin Hood (R. Scott)
13. Enter the Void (G. Noé)
14. Profeten (J. Audiard)
15. The Social Network (D. Fincher)
16. Monsters (G. Edwards)
17. Centurion (N. Marshall)
18. Det røde kapel (M. Brügger)
19. Tetro (F. F. Coppola)
20. The Road (J. Hillcoat)