«Dette er min siste film,» sier skuespiller Joaquin Phoenix plutselig til en reporter. «Jeg slutter som skuespiller.» Dette øyeblikket i 2008 var starten på mediehysteriet rundt Phoenix som varte frem til regissør Casey Afflecks film I’m Still Here fikk premiere – en tilsynelatende dokumentarisk, flue-på-veggen gjenfortelling om Phoenix’ transformasjon fra skuespiller til hiphop-artist.

Men det var (selvfølgelig) skuespill dette også. Like etter premieren erkjente Affleck til The New York Times at Phoenix hadde spilt rollen som en versjon av seg selv i sammenbrudd, og at filmen som ligger for dagen er deres kommentar til dagens kjendiskultur og -hysteri. Og når filmen nå er valgt ut som månedens film ved Cinemateket, er det umulig ikke å se filmen i lys av at dette nå er kjent – at I’m Still Here er en mokumentarfilm med Phoenix i rollen som seg selv.

Uttrykket «bli ved din lest» kan ha mye sannhet i seg, og særlig når applisert på denne filmen. Nå er det åpenbart i I’m Still Here at Phoenix er en elendig musiker/rapper, men ettersom han faktisk er i rolle hele veien har han aldri forlatt sitt virke, snarere tvert om. Casey Affleck derimot, en velkjent skuespiller han også, er den som etter mitt syn begår det egentlige kråkestupet i I’m Still Here. På tross av aktørenes dedikasjon og innstendighet har dette blitt en tom og naiv film der alle forsøk på å provosere frem dramatikk eller iscenesette etiske dilemmaer koker ut i ingenting.

Eksemplene er mange, men tydeligst blir det ved at filmen simpelthen ikke har noen overhengende idé eller visjon (langt mindre et manus som bærer filmen fremover). Med I’m Still Here har de helt tydelig satset på at konseptet om Phoenix’ offentlige performance ville skape en tilstrekkelig fortelling som griper oss. Men realiteten er at filmen er en perlerad av irrelevante øyeblikk fra en bortskjemt stjerne: Phoenix tar en joint og spiller inn en låt i hjemmestudioet. Phoenix ber assistentene ringe P. Diddy. Phoenix får besøk av en annen filmkjendis og forteller om sin nye karriere. Phoenix krangler med assistentene. Phoenix opptrer, og feiler. Etc. (Phoenix er oppgitt. Eller «oppgitt».)

I’m Still Here er helt enkelt en film i hermetegn. Hovedpersonen i seg selv har flere interessante fasetter, og Phoenix’ to Letterman-opptredener (både den i rolle, og den hvor Phoenix erkjenner at det bare var et spill) blir oppriktige fordi det i dem bevares en følelse av offentlighetens reelle usikkerhet rundt hva som har skjedd med skuespilleren de en gang kjente. Når I’m Still Here oppleves som et ironisk konsept og ærlig talt en overflødig film, handler det nettopp også om at prosjektets virkelige verdi lå i dets presens; det at Phoenix faktisk tok opptredenen helt og fullt ut i offentligheten.

Som regissør viser Affleck et manglende overblikk for hvordan han skal konstruere en meningsfull, tidløs historie ut av sitt materiale. Assistentene og de andre figurene rundt Phoenix blir aldri virkelige karakterer, ei heller blir den offentlige reaksjonen på hans klovnerier skildret slik at filmen minner oss om at mange faktisk bet på agnet om at Phoenix hadde forlatt Hollywood for godt. Vi mister ganske enkelt reaksjoner og en kontekst som hovedpersonen kan forstås i lys av.

Så hva er da tilstede i I’m Still Here? Det er lite å utsette på Phoenix’ vilje til å opptre troverdig i scenariet, både i oppførsel og fysisk innlevelse (på et tidspunkt utsettes han for en ekskrementær hevn, i en annen scene kaster han seg ut i et basketak med en publikummer). Men den sørgelige erkjennelsen jeg satt igjen med var: Hvorfor? Det ligger en hinne av selvsentrert hobbyisme over I’m Still Here, og om målet var å gi oss et sårt innblikk i filmstjerners ensomhet er filmen milevis unna den tematiske innsikten jeg fikk fra eksempelvis Sofia Coppolas Somewhere.

Casey Affleck er en glimrende skuespiller, men han klarer ikke å meisle ut en engasjerende filmfortelling som regissør. Det er fristende å forestille seg hvordan et så viljesterkt offer som det Joaquin Phoenix legger ned i materialet kunne blitt utnyttet av en mer begavet, fryktløs filmskaper… som eksempelvis Werner Herzog eller Oliver Stone.

I’m Still Here er månedens film på Cinemateket, og vises flere ganger i løpet av september – tidspunkter og annen informasjon finnes her.