Christopher Nolan sikret seg allerede spalteplass i filmhistoriebøkene takket være The Dark Knight, men med Inception gjør han krav på et eget kapittel. Hans foreløpige hovedverk er først og fremst et paradeeksempel på filmspråklig finesse; filmens avanserte sammensurium av parallelle narrativer flettes sammen med hypnotisk eleganse og et tempo som ligner det man finner på et svett dansegulv. I bombardementet av virkemidler makter Nolan likevel å gi oss emosjonelle pusterom, godt hjulpet av Hans Zimmers dirrende vakre synther, som kan måle muskler med selveste Vangelis.
Nolan har fått kritikk for å ikke fange drømmens vesen, men for meg er det befriende at han bryter med den Lynch-kaotiske fremstillingen av drømmer som strengt tatt har blitt en kjedelig konvensjon. Tablåene i Inception har mer til felles med konkrete James Bond-epos, og som sjangerøvelse er filmen en åpenbar hyllest til regissørens favoritthelt. Inception handler i grunnen aller mest om film; som opplevelse og konstruksjon, som potensielt retorisk våpen. Reklamen planter ideer i hodet vårt hver eneste dag, som til syvende og sist gjør at underbevisstheten vår velger et bestemt produkt fremfor et annet, og i all sin spektakulære eventyrlighet speiler Inception skremmende hverdagslige trekk ved det moderne menneskets mentalitet.
Nolans film er et vaskeekte mesterverk med sjelden gjensynsverdi som vil bli diskutert i tiår fremover.
Som stor Polanski-fan er det lite som kan glede mer enn mesterens beste film siden Bitter Moon – en revitalisering av den klassiske thrilleren, som dessverre er i ferd med å bli en glemt kunstart i dagens filmlandskap. The Ghost Writer er et usedvanlig presist, florlett fortalt, men hjemsøkende og underfundig stykke underholdningskunst med eksentriske skuespillerprestasjoner og et sylskarpt manuskript. Og bare tanken på Alexandre Desplats gammeldagse filmmusikk gir meg frysninger på ryggen.
Apichatpong Weerasethakul har blinket på kunstfilmradaren lenge, og med Onkel Boonmee makter han å overgå sin egen Syndromes and a Century. Som sanselig opplevelse spinner filmen seg rundt tilskueren som en kokong, og Weerasethakuls forsiktige, men eminente bruk av bevegelse og lyd holder på interessen i en merkelig og skjønn fortelling om livets ulike former og faser. Den mye omtale scenen der en prinsesse har sex med en fisk i vannet er kanskje årets vakreste og mest befriende uironiske filmøyeblikk.
Jeg kan formelig høre David Fincher som klapper takten på klipperommet, for hvor rytmisk finslipt kan en film bli? I alle fall ikke stort mer enn The Social Network – et studie i perfeksjonisme og en triumf av såpass store dimensjoner at det strengt tatt blir overflødig å overøse den med nye superlativer. Etter en kunstnerisk sabbat for nittitallets store filmhelt David Fincher, er The Social Network i alle tilfeller et forstummende bevis på at mannen er og blir en av verdens fremste filmskapere. En øyeblikkelig klassiker.
Ingen film gav meg mer hodebry i år; et problematisk beist, en moralsk kollaps av en underholdningsfilm. Som superheltsaga bykser den rett opp i eliten med The Dark Knight og The Incredibles, med et freidig manus, elskelige karakterer, dryppende fett soundtrack og noen nydelig forløste actionsekvenser, trass det lave budsjettet. For meg er det likevel mest imponerende at filmen har en så hårfin balanse mellom humor og alvor, ettersom de fleste filmer i denne sjangeren blir så tullete at man mister det følelsesmessige engasjementet. Jeg er fortsatt gledelig forundret over at Kick-Ass makter å presse frem en tåre i øyekroken ved hvert gjennomsyn. Men først og fremst er Matthew Vaughns overflødighetshorn mektig morsom og Chloë Graze Moretz‘ Hit-Girl er den kuleste superhelten ever.
Javisst gjør det vondt når knopper brister. En sår, men langt fra humørløs skildring av den siste sommeren i barndommens uskyldige rike. Smektende synthmusikk av The Broadway Project og makeløst vakker fotografering av eminente Hoyte van Hoytema pakker den fregnete, spinkle hovedkarakteren inn i et forførende, men også truende univers som går ut av skjermen og tar bolig i tilskueren. En av de flotteste barnefilmene jeg har sett.
To filmer om forholdet mellom fedre og døtre som beveget meg sterkt når jeg så dem, og som har blitt sittende i kroppen etterpå. Claire Denis og Sofia Coppola er to kvinnelige filmstemmer som sensibelt skildrer forbipasserende øyeblikk med en poets ydmykhet overfor stemninger og det tilsynelatende ubetydelige. De to filmene står for hvert sitt bidrag til årets fineste enkeltscene, og begge gjør det med dans og musikk. Denis når hun tilspisser et trekantdrama på puben med The Commodores’ Nightshift; Coppola når hun lar Cleo fremføre en isdans til Gwen Stefanis Cool.
Susanne Bier er melodramaets dronning og med Hævnen serverte hun en av årets mest emosjonelt opprivende kinoopplevelser i en grovkornet fabel om det gamle og det nye testamentets kolliderende tanker om rettferdighet og hevn. Som alltid hos Bier er det tidvis både banalt og plumt, men hun våger å skrike der andre bare hvisker og instruerer skuespillere på en måte som bør ta pusten fra noen og enhver. En ambisiøs og voldsom film som fortjener Oscar-prisen den forhåpentligvis kommer til å bli nominert for.
Martin Scorseses beste film på tyve år er en labyrint med ekkoer fra Alfred Hitchcocks oevre og Overlook Hotel i veggene. Og på samme måte som i Kubricks klassiker, rommer Ashecliffe en avgrunnsdyp brønn av fortrengt angst og fryktelige minner. En intensjonelt glorete, men ubestridelig rålekker øvelse i filmatisk maksimalisme som aldri slipper taket om tilskueren. En utilslørt «filmete» film.
Jeg takker høyere makter for at David Yates ble satt til å ro i land denne serien, etter to svært vellykkede bidrag som virkelig fanget Rowlings univers. Det er særlig etter flere gjennomsyn at Dødstalismanene vokser seg mektig; filmen bærer på en stor sorg som virkelig smitter. Visuelt snakker vi muligens om årets aller vakreste film, med fotoets dunkle fiolett- og blåtoner og Stuart Craigs pustberøvende scenografi. Dette er en roadmovie – en reise mot et ukjent mål, der våre tre venner for alvor må forlate Hogwarts betryggende borgmurer og se hverandre i hvitøyet. Formen åpner for større intimitet og grovere følelser. Hadde jeg sett den avsluttende delen ville nok helheten kommet enda lengre opp på listen og jeg venter i spenning frem mot juli.
11. Kaboom (G. Araki) / Adventureland (G. Mottola)/ Hadewijch (Bruno Dumont)
12. I Am Love (L. Guadagnino)/ Nokas (Erik Skjoldbjærg)
13. Toy Story 3 (L. Unkrich)
14. Precious (L. Daniels)
15. Up in the Air (J. Reitman)
16. Cracks (J. Scott) / Greenberg (N. Baumbach)
17. Kvinner uten menn (S. Neshat)
18. Hjertebank (X. Dolan)
19. Afterschool (A. Campos) / Dogtooth (G. Lanthimos)
20. L’heure d’été (O. Assayas)/ Le père de mes enfants (M.H. Løve)/ Limbo (M. Sødahl) – Tre familiedramaer som på ulike måter viser denne subsjangeren fra sin mest engasjerende side.
Hederlig omtale til White Material, Robin Hood, Fish Tank, Profeten, Where the Wild Things Are, The Road, The American, The Lovely Bones, Kongen av Bastøy, You Will Meet a Tall Dark Stranger, Keeper’n til Liverpool