Den thailandske kunstfilmskaperen Apichatpong Weerasethakul er nok fremdeles et godt stykke fra å være allemannseie, og vil nok heller aldri bli det. Men den gullpalmevinnende regissøren har utvilsomt åpnet dører til et større publikum gjennom fjorårets Cannes-vinner Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv, som med norsk kinopremiere 4. mars snart også kan oppleves i utvalgte norske kinosaler. Weerasethakul har over flere år bygd sin karriere på små eksperimentelle, og større kunstorienterte spillefilmer, hvor han gradvis har opparbeidet sin kredible status blant kunstfilmkjennere såvel som kritikere og jurymedlemmer i Cannes. Fra utsiden av det thailandske filmstudiosystemet, har Weerasethakul tillatt seg en høyst ukonvensjonell tilnærming i stemningsskapende filmer over store temaer – hvor forholdet mellom mennesket og naturen ofte har vært viktig. Det gjenspeiler seg ikke minst i Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv, og videreføres åpenbart i hans kommende prosjekt: Mekong Hotel.
Det er Screen Daily som i et kort notat bringer oss nyheten om den kommende Weerasethakul-filmen. Prosjektet befinner seg åpenbart i en veldig tidlig fase, og lite er per dags dato kjent om filmens innhold – bortsett fra en tematikk som setter forholdet mellom mennesket og vann under lupen. Samtidig er det usikkert om Mekong Hotel er ment som et nytt eksperimentelt kortfilmprosjekt, eller hvorvidt verket blir presentert i et klassisk spillefilmformat. Mange har i hvert fall koblet nyheten sammen med tidligere uttalelser fra den britiske skuespilleren Tilda Swinton, som i intervjuer har snakket om et kommende prosjekt sammen med Weerasethakul, som ikke usannsynlig kan vise seg å være nettopp Mekong Hotel. Dette er imidlertid ikke bekreftet, og vi vet heller ingenting om tidspunktet for innspillingen. Uansett meldes det at Mekong Hotel vil være et nytt samarbeidsprosjekt mellom Weerasethakul og produsentparet Keith Griffiths og Simon Field som tidligere har stått bak både Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv og den tidligere Syndromes and a Century.
Dette vil heller ikke være første gang den thailandske filmskaperen lokaliserer et filmprosjekt til Mekong (elva som renner gjennom Thailand, Laos, Vietnam og Kambodsja), da hans bidrag til filmantologien State of the World (segmentet Luminous People) omhandlet en manns reise for å spre asken etter sin avdøde far utover Mekong.
I lys av den stadig voksende interessen rundt Weerasethakul og hans filmer, følger vi naturligvis hans videre filmografi med like voksende nysgjerrighet. Tross alt fremstår Weerasethakul i dag som kunstfilmens friskeste ansikt, og forblir en toneangivende stemme fra et filmlandskap vi sjeldent hører fra. Hvor tar han veien nå?