Det korte møtet med Erik Løchen i 1982 ble starten på noe helt spesielt for meg. Mitt liv skulle skifte retning, og den retningen ble klarere i møtet med Løchens filmer, med hans kolleger og venner, og med mange støvete arkiver. I mange år etter at jeg var ferdig disputert følte jeg at jeg måtte gjøre helt andre ting, men hver gang jeg kom tilbake til Løchen og hans filmer var det noe helt spesielt. Jakten og Motforestilling slapp ikke riktig taket i meg. De hadde fremdeles hemmeligheter. De kunne fremdeles engasjere og imponere. De lot seg ikke utømme, og hadde alltid noe nytt å vise fram. Dette gjør at filmene ikke bare er museumsgjenstander, men er levende klassikere.
-- Gunnar Iversen i en artikkel om Erik Løchen.