Det gotiske, symbolmettede, softpornografiske, vakre, stygge og problematiske mesterverket Carrie er kanskje Brian De Palmas aller beste film, og et udiskutabelt hovedverk for en filmkunstner som lar form bli innhold, og som kan gi ukebladnoveller dybde gjennom bildet i seg selv. De Palmas filmspråk kan få, om noen parere, og da han lykkes som best kan nesten ingen måle seg med den rene skjære filmkraften han kan koke opp. Carrie går fra Kristus til Antikrist i det jeg vil våge å påstå er en av filmhistoriens vakreste, men også mest morbide og fryktelige scener.

Is this King and De Palma’s revenge against oppressive authority, religion as a whole or — paging Dr. Freud! — against dear old Mom? It’s easy to read under the surface of the blood, the curse, the crucifixion, even the pagan, ritualistic slaughter of the pig. De Palma’s skill inhabits three unforgettable set-pieces in Carrie: the shower scene, prom night and the dream-sequence ending. De Palma’s decision to play the first in soft-pornographic slow-motion (soft focus implied by steam) is unsettling, especially when it snaps back to real-time on Carrie’s discovery. The prom is a true tour de force and actually Hitchcockian in its understanding of suspense (we know the bucket of blood is suspended above the stage; Carrie does not). More slo-mo ups the impact as Carrie and suitor William Katt approach their fate, and the famous split-screen payoff — which took De Palma six whole weeks to cut together — is a rare case of gimmickry well employed in the name of narrative.
--  Empire