Coen-brødrene viser sine filmatisk muskler nok en gang, og presterer sin beste film siden No Country For Old Men.
Den Sør-koreanske filmbølgen fra 1990-tallet er fortsatt over oss, og den ser ikke ut til å trekke seg tilbake til havet med det første, og det må sies at vampyrfilmen til Park Chan-wook slår ut det meste av andre liknende filmer dette året.
Sci-fi-sjangeren har fått et nytt og seriøst tilskudd til treet som siden slutten av 1980-tallet har visnet hen.
Michael Mann viser igjen at han er best på den klassiske historien: «boy, girl and a gun».
En herlig og leken studie i vold, menneskelig psyke, ekte hendelser og hvordan enkelte gjør alt for å bli kjent.
Den ekle og mørke Lars von Trier-filmen gir oss det beste: skrekk, gru, humor og «gore» mikset sammen i et kunstverk av en film, og som, for meg, gir meg håp for von Triers kommende prosjekter.
En norsk dokumentar som forsøker å fortelle noe vanlig på en uvanlig måte ved å ty til fiksjonsfilmens estetikk.
Filmviteren i meg skjemmes mens den mer «normale» delen gleder seg over effekter, action og en tynn, tynn historie. «End of the world»-filmer har fått en ny standard å leve opp til.
Quentin Tarantino har lenge servert oss makkverk etter makkverk som forhåpentligvis vil brenne like fort som nitratfilm, men med IB har han klart å returnere til sin ur-Tarantino: dialogen sitter, karakterene er troverdige og vi liker det vi får servert – selv om det er en re-make.
Herlig Raimi-grøsser som kjører på med klisjeer til det renner over, men Raimi fortsetter å fylle glasset.