Joachim Trier – berøringspunkter

Frysbildene fra Thelma som siteres i denne artikkelen er hentet fra en tittekopi gjort tilgjengelig for Montages av filmens produsent. Analysen av filmen vil publiseres i løpet av neste uke.

Det foreligger en rekke artikler om Triers arbeider på Montages. Undertegnede har tidligere skrevet om kortfilmene hans (her), Oslo, 31. august (her) og Louder Than Bombs (her). Det foreligger offisielle Montages-analyser av Oslo, 31. august (signert Søren Birkvad, her) og Louder Than Bombs (signert Anne Gjelsvik, her). Videre skriver Benjamin Yazdan om minner, identitet og nærbilder i Louder Than Bombs her, og om det fenomenologiske blikket i Trier og hans faste manusmedforfatter Eskil Vogts filmer her. Montages-analysen av Vogts regidebut Blind finner du her. Et omfattende intervju med Vogt er her og her. Filmviter Jon Inge Faldalen snakker om Louder Than Bombs i en podkast her.

*

Joachim Trier er kinoaktuell med kritikerroste Thelma, som nylig hadde internasjonal premiere i Toronto. Denne artikkelen er et noenlunde systematisk streiftog i bilder gjennom Triers tre tidligere langfilmer og hvordan disse knytter seg opp til Thelma.

Triers mesterlige nye film står naturligvis støtt på egne ben, men hvorfor ikke friske opp minnene som ekstra visuell ballast, for å ha flere knagger å henge Thelma på? Artikkelen inneholder ingen spoilere og er bevisst vag i beskrivelsen av filmens intrige. I flere av tilfellene har vi unnlatt å legge ved bilder fra Thelma for å ikke røpe mer om handlingen enn høyst nødvendig. Triers tidligere spillefilmer er Reprise (2006), Oslo, 31. august (2011) og Louder Than Bombs (2015).

*

Reprise

Det aller første bildet i Joachim Triers langfilmkarriere vekker gjenklang med Thelmas intense bønn om å bli kvitt sine syndige tanker. Erik i Reprise gruer seg aller mest for å poste sitt manus til forlaget, men det kan også se ut som han ber en stille bønn til de litterære makter.
Den andre forfatteren i Reprise, den deprimerte Phillip, som her er intenst fremmedgjort etter å ha måttet forlate en boklansering, ser ned på maur fjernt der nede på bakken. I Thelma ser vi studenter på vei til forelesning på Blindern i en lignende komposisjon.

Hår er ofte fetisjert i Joachim Triers filmer. I Louder Than Bombs blir det til og med fremhevet i teksten, gjennom Melanies fortellerstemme på sin spaserertur med beundreren Conrad i grålysningen. Den begynner slik: “He could still, many years from now, recall the scene in all its detail: the lock of hair she carefully placed behind her ear.”

Her er for øvrig en annen av Triers spesialiteter: fokusforskyvning på små flater, her fra ansikt til hånd. Innfelt: Thelma utfører samme bevegelse.
Phillip i Reprise oppdager et hår etter sin forhenværende kjæreste på en genser; Thelma oppdager et hår på sengen etter at Anja har overnattet hos henne.
I Reprise klippes det direkte til eieren av håret, Kari, som vi ser her (øverst) for første gang i filmen, introdusert fra en uvanlig vinkel, men karakteristisk for Trier. I tillegg til hår er han glad i nakke og hals, som (under) i en senere scene med Kari.
I Thelma vises både Anja (øverst) og hovedpersonen fra lignende vinkel.
Berøringer i disse regionene er også bortimot obligatorisk. I en spesifikk speiling i den nye filmen viderefører Anja og Thelma de stolte tradisjonene fra Kari og Reprise. Her er sistnevnte kun noen øyeblikk senere i introduksjonsscenen, slik at berøringer tidlig blir knyttet til henne. Kari er for øvrig født og oppvokst på Ammerud, samme sted der Thelma bor som nyinnflyttet Oslo-student.

*

Oslo, 31. august

Thelma får en etterlengtet invitasjon fra Anja like etter at de har snakket sammen for første gang i svømmehallen. Koblingen er ikke bare fiks, da hovedpersonene i begge filmene er ekstremt ulykkelige, og i fare for å skade sine nærmeste. I Oslo, 31. august får vi vite at den eks-narkomane Anders har påført sin familie store følelsesmessige og finansielle påkjenninger, og vi aner også et stort traume for ekskjæresten, som Anders stadig forsøker å nå på telefonen i New York.

Anja og Thelma har sin første samtale den samme datoen som Anders møter sin skjebne. Slutten blir en begynnelse. Anjas fulle navn er trolig et spill på skuespilleren Anders Danielsen Lie. Meldingens timer og minutter er i perfekt balanse: Verden smiler til Thelma. (En liten inkonsistens i Thelma: at 31. august er en mandag passer med en handling høsten 2015, men det refereres til hendelser i 2016 i filmen.)

I begge filmene finner vi scener som starter med hendene til hovedpersonen. Anders sitter og vrir seg under et diskusjonsmøte på behandlingsinstitusjonen for narkomane der han bor.
Thelma refererer til denne ikoniske tidlige scenen i Oslo, 31. august.

Et av de mest virkningsfulle grepene i Oslo, 31. august er filmens avsluttende kavalkade over steder Anders har vært i løpet av dagen, men der han nå er fraværende. Stedene vises omvendt kronologisk, slik at vi ender opp på hotellrommet der vi først møtte ham i filmen. En lignende teknikk med billedmessig nærvær/fravær anvendes i Thelma. Metoden så dagens lys i Reprise, der vi så bilder av de samme stedene i Paris først uten (i en montasje) og så med personenes tilstedeværelse etter hvert som de befinner seg der. Den følgende lysbildeserien viser disse situasjonene for de to tidligere filmene.

Siden vi nå leker oss med Reprise og Oslo, 31. august, kan vi ikke dy oss for å ta med en intern referanse mellom de to, preget av resignert svart humor. Fra vinduene i deres respektive institusjoner observerer Phillip og Anders trivielle handlinger, som står i sterk kontrast til deres egen dype eksistensielle smerte.
Frognerbadet (se lysbildeserien ovenfor) er et viktig sted i Oslo, 31. august. I Thelma er denne svømmehallen et sentralt åsted. (Scenene er spilt inn i Valhallabadet i Gøteborg.)

*

Louder Than Bombs

Conrad i Louder Than Bombs drømmer at hans avdøde mor ligger i samme seng; i Thelma befinner de høyst levende jentene seg i samme situasjon, også der sett ovenfra. Igjen er håret til jentene et viktig poeng. (Når Conrad våkner fra drømmen snur han seg i sengen; litt tidligere i Thelma snur begge jentene seg samtidig i sengen, men på hver sin kant av byen.)
Barn og foreldre.
Trær er sporadisk anvendt som motiv i Louder Than Bombs. Her oppdager Conrad at faren og lærerinnen hans har et hemmelig forhold. (Les mer om trærne i filmen her.)
Trær er langt viktigere i den nye filmen: her står Thelma med en stamme i ryggen og betrakter uutgrunnelig et mektig tre.
Den helhetlige stemningen i Louder Than Bombs brytes plutselig av synthmusikk til synet av cheerleaders som tilsynelatende bryter tyngdeloven. (Det plutselige bruddet i stemning, musikk og fysisk aktivitet er muligens inspirert av montasjen med roing i The Social Network, der Jesse Eisenberg spiller hovedrollen.) Helhetsbrytende, sprudlende synth forekommer også i Thelma, men i mildere form.
Levitasjon opptrer også i Thelma. I Louder Than Bombs, i et flashback der han er et lite barn, forestiller Conrad seg moren sveve i luften etter at den internasjonale pressefotografen har blitt såret i en eksplosjon.
Moren i Louder Than Bombs kolliderer. Flyvende glass er også å se i Thelma.
I Louder Than Bombs lar Conrad tankene flyte fritt, inspirert av Melanies opplesning fra en roman. I Thelma får dette klasseromsdrømmeriet en marerittaktig omdreining når hovedpersonen er inne til medisinsk undersøkelse. Også her er assosiasjonene inspirert av en annen persons opplesning, denne gang fra en notatblokk. Legen gir henne til og med streng beskjed om å la tankene løpe fritt.
I begge filmene får vi nærbilder av øyne, badet i ekstremt sterkt lys.
To dyr unnslipper en sikker død: moren svinger for å unngå det og kolliderer med traileren; faren i Thelma svinger også unna geværet. (Bildet av Huppert er speilvendt for å bedre komposisjonen.)
I begge filmene vises en person på lang avstand i en distinkt innramming. Det øverste bildet viser Jonah i prologen av Louder Than Bombs på jakt etter mat til kona, som nettopp har født deres barn.
På sin ferd møter Jonah gamlekjæresten Erin, som kan fortelle at moren likte Jonah så godt at hun har vært fiendtlig overfor hans etterfølgere. Anja på sin side forteller Thelma at hun har slått opp med kjæresten, også han tydeligvis en svigermors drøm.

*

Felles fingeravtrykk

Over til motiver og grep som løper gjennom hele langfilmrekken til Joachim Trier. Visuelt sett er nok det mest fremtredende hender og berøringer (som vi allerede har vært inne på, med fokus på hår og hals.)

I Thelma berører hovedpersonen en vindusrute i en scene forbundet med spor etter noe som har skjedd.
Kari møter Phillip igjen etter mange måneders avbrudd. Hennes hender representerer nok også Phillips lengsel etter selv å berøre henne.
Phillips hånd lister seg mot Karis arm, men det klippes før vi kan se om han oppnår kontakt.
I Anders’ dystert poetiske introduksjonsscene i Oslo, 31. august føler vi også her at berøringer er dømt til å mislykkes.
Mestads pinlig berørte kollega driver samtidig på i mindre skala for seg selv. Senere tar hun avstand fra Eriks ubehøvlede vennegjeng.
Det magiske, første og eneste, håndtrykket mellom den mytiske eremittforfatteren Sten Egil Dahl og hans number one fan, Erik Hoaas. (Navnet er et ordspill på Stendhal og hans blendende effekt på hovedpersonene minner om syndromet som bærer dennes navn.)
Det første håndtrykk mellom Jonah og hans nyfødte barn i Louder Than Bombs.
Virker ikke hånden til Erik unaturlig strukket ut i det skjellsettende håndtrykket ovenfor? Dette minner om en scene i Thelma der hun knuger sin egen hånd, forkrøplet med et visuelt triks.
Her kan man snarere snakke om et felles fotavtrykk, der den ene enden av mennesket møter den andre. Hva er det med Joachim Trier og sko? I alle hans langfilmer vises det omsorgsfullt at man tar på seg fottøyet. Øverst: Phillip i Reprise, Anders i Oslo, 31. august. Nederst: faren i Louder Than Bombs, Anja i Thelma.
I Conrads drøm, der han finner Melanie liggende i en skog, kommer han også over skoene sine, som han tar på. (De er svarte som Anjas.) Les for øvrig mer om skomønsteret her.)
Et av Joachim Triers mest fremtredende stilfigurer er denne formen for fokusforskyvning, med et poetisk heller enn fortellermessig siktemål. Dette er enda et tilfelle av trærnes betydning i Louder Than Bombs.
Dette er direkte overførbart til Thelma, der et av hennes mystiske anfall er under oppseiling. (De røde flekkene som trer fram i bakgrunnen er høyst sannsynlig rognebær. Rødt er en farge som ofte opptrer i samband med anfallene.)
Dette er noe mer narrativt. Thelma er på landsbygda og bakgrunnen som trer fram utgjør en kontrast til drabantbyen, som kan ses i T-bane-vinduet på Thelmas vei hjem til Ammerud.
Disse tilfellene er under en rave og av en noe annerledes natur, men er så distinkte at vi tar dem med. Anders ler hysterisk oppstemt, men hver gang ender han i en positur som like gjerne antyder svart fortvilelse.
Sten Egil Dahl materialiserer seg fra fokuståken når Erik endelig har fått revet seg løs og anroper ham.
I en scene i Reprise lar Anders Kari tro at han kommer til å hoppe ut fra et høyt tårn om hun ikke blir forelsket i ham (på ny) – en foruroligende scene som bare blir skumlere av at situasjonen starter ute av fokus.
Poetisk bruk av fokus under en spasertur i parken mellom Phillip og Kari.
Joachim Trier er ikke den som gestikulerer sterkest, men antyder følelser via diskret unaturlige komposisjoner. I Thelma er hovedpersonen bortkommen og fremmedgjort i forhold til bylivet, noe som mildt forsterkes av uforholdsmessig mye rom i øverste del av bildet.

Videre inneholder alle filmene montasjesekvenser, ofte av svært assosiativ, digresjonsaktig og leken natur. Reprise: det innledende og avsluttende fantaserende strekket om det som kunne ha vært; den historiske presentasjonen av Sten Egil Dahl; Karis livshistorie; punkbandet Kommunes bakgrunn, blant annet. Oslo, 31. august: den innledende beretningen om folks minner og opplevelser av hovedstaden; den «litterære» passasjen der Anders vandrer i gatene og snakker om foreldrene i voice-over. Louder Than Bombs: Conrads klasseromsdrømmeri; hans dagbok (filtrert gjennom broren Jonahs bevissthet). I Thelma får vi som nevnt en annerledes og mørkere assosiativ passasje – filmens virkelige bravurasekvens og noe av det mest suggererende og konsekvent formbevisste undertegnede har opplevd på film – samt en montasje av klipp på en PC-skjerm, der Ola Fløttums hypnotiske musikk løfter en fullstendig statisk scene til å bli et av høydepunktene i filmen.

Bortsett fra i montasjesekvensene er ikke-lineær klipping et annet Trier-varemerke, for eksempel i scenen med Kari og Phillip ovenfor, som pendler mellom en kafé og en park, ofte med lyden fra det ene stedet lagt oppå det andre. Noe lignende opptrer kortvarig også i Oslo, 31. august når Anders tar farvel med bestevennen på gaten. I Louder Than Bombs veksles det mellom lærerfesten og elskovsscenen etterpå. I Thelma anvendes denne klippemetoden kun i et kort blaff i filmens epilog, og det er dessuten høyst tvetydig hva som egentlig utspiller seg: Er det bare noe som foregår i Thelmas hode eller er det et reellt sprang i tid?

Alle filmene har scener som foregår under fester, henholdsvis «festen der alt skjer» i Reprise; bursdagsselskapet hjemme hos Anders’ gamle venner Mirjam og Calle i Oslo, 31. august; lærerfesten og ungdomsfesten i Louder Than Bombs; vennefesten i Thelma. Musikkjournalisten Martin Bjørnersen har påpekt overfor undertegnede at også dansing forekommer i alle arbeidene, henholdsvis på den innholdsrike festen, under rave-tilstelningen, Conrads dans på rommet der han blir overrasket av Jonah, og på et diskotek i Thelma. Cheerleadernes akrobatikk i Louder Than Bombs er også en slags dans, og personene overværer en ballett i Thelma. Alle filmene har også situasjoner der klippingen til tider er ukronologisk i forhold til handlingen.

Selv om det er mye eksistensiell smerte og beven i Joachim Triers filmer, er der også mange situasjoner med harmoni, selv om den av og til har bittersøt bismak (spesielt i de halvveis melankolske bildene fra Reprise under, og i scenen på flyplassen i Louder Than Bombs litt senere).

Reprise og Louder Than Bombs.
Reprise og Louder Than Bombs. Er dette «the Joachim Trier walk»?

I Thelma er den emosjonelt skjønneste scenen en situasjon på balkongen mellom Thelma og Anja. I en lengre tagning dveler kameraet først ved den ene, så den andre, mens bakgrunnen spiller med i vakre, dempede mønstre. Igjen akkompagnerer håret handlingen og filmmusikken framfører en hymne til harmonien.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>