Den andre siden av håpet er både lun og illevarslende på samme tid. Filmen sparker mot det sosialdemokratiske, gjennom-byråkratiserte, men først og fremst mot det ytre høyre.
Aki Kaurismäki har laget en slags road movie med Den andre siden av håpet, om en reise inn i et nytt samfunn – en fortellerstruktur han også har beskjeftiget seg med tidligere. Denne gangen er det imidlertid ikke finske antihelter à la Leningrad Cowboys som goes America – det er en syrisk flyktning, Khaled, som noe ufrivillig goes Finland.
Det er duket for svart kafkaesk humor i møte med den europeiske motviljen overfor fremmede i den siste tids desperate folkevandring fra det krigsherjede Syria. Kaurismäki treffer som regel godt med sine typisk underspilte rollefigurer, preget av et minimalt følelsesuttrykk – en stil som får sin gjenklang i både iscenesettelse, kamerabevegelser og koreografi.
Khaled møter motstand fra storsamfunnet, som en institusjonalisert ”sosial-byråkratisk” eller ”rasistisk-korrekt” tredemølle som ikke vil la vår hovedperson bli i Finland, men han konfronteres også med det blinde hatet som dessverre har fått nye politiske ben å stå på i post-sannhetens tid. Som sin reddende engel treffer han den nyskilte Wikstrøm som har kastet seg ut på en ny karriere som restauratør i godt voksen alder.
Vennskapet som utvikles mellom de to er bevegende, men rollefigurene fremstår av og til i overkant endimensjonale – jeg skulle ønske Kaurismäki unnlot å male med så brede pensler.
Den første filmen i hans ”havnetrilogi”, Le Havre (2011), nyanserer bildet ved å inkludere en politibetjent som ”bytter side” i kampen mot ”de fremmede”. Der Le Havre får en slags ”Casablanca-slutt”, og en mer karakterdrevet, psykologisk troverdig vending i historien, er det langt mindre håp å spore når flyktningen har nådd reisens mål i Den andre siden av håpet.
Muligens er nettopp det en lærdom å ta med seg fra en aldrende mester. Kanskje Europa anno 2017 må skildres med dystopiske fortegn? Har vi brukt for mye tid på å forsøke å forstå det ytre høyre? Har vi levd i en drøm om at vi skal våkne opp i en verden der alle de sinte frustrerte hvite mennene har blitt ”snille” igjen? Kaurismäki tegner et grått bilde av Finland med mye irrasjonell aggresjon blant folk i gatene, men rollefigurene finner likevel styrke til å stå opp mot alle forsøkene på å dele oss opp i første- og annenrangs- innbyggere.
I Finland møter Øst-Europa Nord-Europa. Og som stereotypien sier om nordiske folk flest: Vi ikke de mest ekstroverte mennesker på denne jord. De tragiske historiene og utfordringene til Khaled, blir møtt med stoisk ro enten det er fra politibetjentene på politistasjonen eller immigrasjonsoffiseren som gjennomfører intervjuet med hovedpersonen hos det finske UDI. Og når finnene først uttrykker seg, er det med sterke islett av østeuropeernes evne til å se verden i svart.
Med Finland som utgangspunkt, plantet i brytningen mellom øst og vest, utforsker Kaurismäki møtet mellom kulturer. Og i sprekkene mellom de ulike brytningene, i misforståelsene, i de absurde situasjonene, vokser det frem verdier som er felles for oss alle: behovet for tilhørighet, å kunne bo på et fredelig sted, ønsket om en familie (dysfunksjonell eller ikke), og kjærlighet.
Den andre siden av håpet er minimalistisk uformet, med mange statiske kamerainnstillinger som liksom spiller duett med den knappe dialogen, hovedsakelig rik på undertekst. Mangelen på dynamikk i kamerabevegelsene, endeløse øyeblikk av pinlig stillhet, det monokrome produksjonsdesignet – alt er dratt ut til det anemiske for å skildre et iskaldt nord.
Kaurismäkis coolness balanserer ofte mot teateret, og særlig Brecht. Filmene etterstreber ikke virkeligheten, det autentiske, men forsøker heller å skape et parallellunivers, en karikatur av samfunnet vi lever i. Når han lykkes som best, setter man latteren i halsen.
Denne gangen savner jeg likevel galskapen og den kick-ass fandenivoldskheten jeg forelsket meg i da jeg så Leningrad Cowboys Go America (1989), om møtet mellom finske emigranter på deres reise gjennom USA mot slutten av åttitallet. Dessuten skulle jeg gjerne sett mer av det komplekse rollegalleriet fra Le Havre, for rent emosjonelt virker ikke Den andre siden av håpet tilstrekkelig engasjert; Kaurismäki røsker ikke tak i de virkelig sterke følelsene tilknyttet emigrasjon, fremmedfrykt og andre sosiale utfordringer i dagens europeiske samfunn.
Likevel: Kaurismäki viker aldri en tomme når han retter sitt skråblikk mot det overfladiske brun-grumset vi stadig ser i kommentarfelter på nettet, i ”fake news”, i den politiske debatten, og for ikke så lenge siden marsjerende i Kristiansands gater.
I disse valgtider, der enkelte forsøker å spille på de ”norske verdiene” (hva de nå enn er, for hverken fredagstaco eller demokratiet kan vel neppe beskrives som urnorske fenomener), føles det utrolig godt å se at Kaurismäki interesserer seg for umenneskeligheten og avskrivningen som møter en som Khaled – et lite menneske som bare ønsker seg ro, en jobb og et tak over hodet.
Med varm humor og sin godt innøvde «metode» avslører Kaurismäki absurditeten i skillet mellom ”oss” og ”dem”. Det kalles vel i bunn og grunn vaskeekte humanisme.