Omtale

Identitetssøken mot historisk bakteppe: Sameblod

Kosmorama 2017: Da den svenske regissøren og manusforfatteren Amanda Kernell tok til scenen under festivalpremieren av Sameblod i Trondheim, fortalte hun om ansvaret hun hadde følt på da hun startet prosjektet. Med det lille antallet samiske filmer som finnes, var det desto viktigere at de historiske detaljene var korrekte, at resultatet skulle kunne stå som et historisk dokument.

Kernell, som er halvt sørsamisk, valgte å skrive frem det samiske kulturelle og historiske landskapet ved å følge én rollefigur, den fjorten år gamle Elle Marja, og har allerede sikret seg en plass i filmhistorien: Filmen er den første som utspiller seg på sørsamisk, et språk som med rett over fem hundre talere i Sverige og Norge klassifiseres som alvorlig truet av UNESCO.

Assimileringsprosessene som bidro til å undergrave det samiske språket og kulturen, kommer i filmen til uttrykk i de stadige formaningene fra omgivelsene rundt filmens unge samiske personer om at de må snakke svensk. Tidlig i filmen er det den myndige lærerinnen på Elle Marjas internatskole som gir kommandoen, mot slutten av handlingen er det Elle Marja selv.

For filmen starter med slutten, da den aldrende Elle Marja ankommer gamle trakter for å ta del i søsterens begravelse, og nekter å kommunisere med familiemedlemmene sine. Skjellsordene hun fikk slengt mot seg som ung, klamrer hun seg nå til som en sannhet; samene stjeler og lyver, sier hun.

Men det lukter livsløgn av Elle Marjas obsternasige holdning til fortiden, og når hun i et eneste langt tilbakeblikk tenker på sin ungdom i 1930-tallets Sverige, blir det klart hvorfor: Etter å ha blitt sendt fra familiens reindrift til en internatskole for samer, velger hun å rømme fra skolen for å forsøke å gjenoppfinne seg selv som “vanlig” svenske i Uppsala.

Kernell er en stødig regissør, og hennes ambisjon om å skulle lage et historisk dokument, får uttrykk i filmens hastige rytme og progresjon. Mye skal med, og filmen tar seg sjelden tid til å nyansere eller dvele ved de mange omkalfatrende hendelsene som rokker ved Elle Marjas liv. Rammefortellingen som omslutter skildringen av Elle Marjas ungdomsår fremstår påklistret, som et tvungent virkemiddel for å styrke filmens episke preg, og et lite google-søk avslører at den faktisk er tatt fra Kernells kortfilm Stoerre Vaerie fra 2015, som omhandler nettopp den aldrende kvinnens retur til hjemtraktene.

Mest påfallende er det likevel hvordan regissøren velger å lene seg tungt mot velbrukte troper fra oppvekstdramaet for å illustrere sin hovedpersons utenforskap. Særlig i sekvensen fra Uppsala legger filmen seg i et spor som synes både forutsigbart og konvensjonelt. I en scene har Elle Marja forvillet seg inn i en gymtime hos en svensk skoleklasse, hvor hun fanges i en koreografert gymnastikkrutine, som hun etter beste evne forsøker å følge. Utenforskapen hennes kommer til komisk uttrykk, armer og bein slenges i været, hun er alltid et taktslag bak.

Like forslitt er den påfølgende scenen i gymgarderoben hvor Elle Marja et kort øyeblikk blir innviet i jentenes verden, da en nysgjerrig jente i klassen velger å forbarme seg over henne ved å ymte frempå at hun ville sett bra ut med litt sminke, og påfører et lag leppestift på henne. Slike scener vanner ut Kernells prosjekt, fordi de sidestiller den historiske lidelsen filmen ønsker å belyse, med det mer allmenngyldige ubehaget ved å bli voksen og finne sin plass i verden.

Sameblod er riktignok en oppvekstskildring, og den norske nykommeren Lene Cecilia Sparroks uttrykksfulle og stødige tilstedeværelse, levner ingen tvil om at denne filmen er om Elle Marja, og hennes ønske om ta sin skjebne i egne hender. Og vel er det mange sterke skildringer av den nordiske samepolitikkens grusomheter her, hvor spesielt et besøk på internatskolen fra rasebiologiske forskere er minneverdig – en scene som blir dobbelt ubehagelig, nettopp fordi dette er vår historie også.

I siste instans ligger Sameblods største verdi og slagkraft i dette aspektet, for selv om produksjonen er svensk, minnes vi om at vi, tross vår forkjærlighet for egen krigshistorie, har til gode å utforske vår egen kolonihistorie på film.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>