Berlinalen 2013: Noah Baumbachs sprudlende og forbløffende gode Frances Ha har endelig hatt sin europeiske premiere i Berlin, og vi har sett den for andre gang – etter New York-premieren i september 2012. Refleksjonene våre i denne artikkelen er basert på både første og andre gjennomsyn av filmen.

Så kort fortalt, hva slags film er dette? Frances Ha er en energisk og hodestups sjarmerende fortelling og generasjonsportrett, hvor vi inviteres til å få holde fingeren vår på pulsen til et ungt, vibrerende New York anno 2012. Hovedpersonen Frances (Greta Gerwig) er vakker, morsom, intelligent og svevende – og innser at hun er på søken etter retning. Hun er en talentfull danser, men uten fast jobb, og skifter leiligheter i Brooklyn og på Manhattan om hverandre, mens venner og kjente beveger seg videre i sine liv. Samtidig føler Frances at hun står stille i sitt eget.

Filmen portretterer ung og ambisiøs usikkerhet – i livet og kjærligheten – og føyer seg naturlig inn i en amerikansk samtidskultur som akkurat nå defineres vel så mye av Girls-jentene til Lena Dunham som den tonesettes av Justin Bieber eller Bon Iver. Den defineres også av en trend i tiden som preges av et post-bushiansk toneleie, introdusert av Obama-æraens toleranse og samhold, hvor selvrefleksjon og en såret samfunnsøkonomi tar mer plass enn krigføring i internasjonale farvann.

Altså: den New York-baserte urbaniteten som skildres med fingerspissfølelse i Frances Ha oppleves som et destillert og sannferdig bilde på også hvordan vi alle har det; i Oslo, i Paris, i Istanbul – velg en hvilken som helst by – og du finner et lignende kreativt, krevende og magnetisk eksempel som Frances. Hun er ikke alene om å være som hun er, men det er bare Frances som er Frances, akkurat slik Woody Allens rollefigurer i Annie Hall eller Manhattan på 70-tallet var like gjenkjennelige og allmenngyldige i sine tanker og livsvalg som de var idiosynkratiske og usedvanlige i all sin eksentrisitet.

Men sammenligningen er relevant på flere måter. Med Frances Ha har Noah Baumbach nemlig laget en gnistrende Woody Allen-film; et mellommenneskelig og intelligent New York-portrett for vår tids kultur, som står støtt på egne ben og kan sole seg avslappet i glansen fra sammenligningen med Woody. Rent visuelt peker filmen likevel helt bokstavelig til Manhattan – Baumbach har bl.a. skutt Frances Ha i sorthvitt – og regissøren anerkjente referansen på pressekonferansen ved New York Film Festival høsten 2012, og vi kunne ikke annet enn å nikke anerkjennende til hans uttalelse: «Du kan ikke filme New York i svarthvitt uten å få opp motiver fra Manhattan. Det er mer enn en referanse; den filmen er i blodet mitt.»

Likevel, på tross av de mange udiskuterbare kvalitetene ved en film som Frances Ha, er det (som så ofte de siste par årene) uavklart om filmen får norsk kinodistribusjon. Noah Baumbachs stadig mer spennende kunstnerskap ser helt enkelt ikke ut til å være på radaren. Akkurat som regissørens forrige film, den fortreffelig deprimerende karakterskildringen Greenberg (2010), med en utsøkt Ben Stiller i hovedrollen, ser det på det nåværende tidspunkt ikke ut til at Frances Ha kommer på norske kinoer. Riktignok har det vært en viss buzz her i Berlin, og i sosiale medier har Arthaus uttrykt en interesse (uten at en avtale er på plass i skrivende stund).

På generell basis, kan det virke som at egenartede amerikanske indiefilmer har havnet i en dødsone når det kommer til norsk kinodistribusjon. Kjedelige, sødmefylte dramaer fra tilstrekkelig fjerntliggende filmkulturer kan raskt og enkelt komme på kino i Norge takket være såkalt kvalitetsfilmstøtte; men drivende gode amerikanske indiefilmer (med få kjente navn) er ikke eksotisk nok til subsidier og ikke kommersielle nok til å bli kjørt gjennom kverna. En sjelden perle som Beasts of the Southern Wild er unntaket som bekrefter regelen: umulig å overse, i all sin originalitet, men som også er farlig nært på den kategorien amerikansk indiefilm som møter en kald skulder i Norge.

En film som Frances Ha ville ærlig talt snakket vel så nært og engasjerende til et norsk publikum, men med tilhørighet i mytologiske New York-iscenesettelser og dramatisert med typisk urbane dilemmaer, har den kanskje potensielt sett enda større bredde.

Det forbløffer meg virkelig at Noah Baumbach er såpass uinteressant for norske distributører. Riktignok fikk han også her et synlig gjennombrudd med kritikerroste The Squid and the Whale i 2006, og samarbeidene hans med Wes Anderson har blitt viet en del oppmerksomhet, men utenom den lite sette Margot at the Wedding, har ingen av Baumbachs andre filmer blitt vist på kino i Norge (han debuterte som regissør med Kicking and Screaming allerede i 1995).

Hvis det finnes noen kunstnerisk rettferdighet vil Frances Ha sette en stopper for denne negative trenden, og filmen kan fort bli Baumbachs mest sette film i Norge dersom en tilstrekkelig dedikert distributør henter den hit til landet.

Den beste kroken jeg kan henge filmen på er egentlig Lena Dunhams nevnte tv-serie Girls. Uansett hvor godt jeg likte sesong 1 av Girls, kan det ikke unngås å nevne at Frances Ha på magre (men effektivt anvendte) 86 minutter, klarer å fortelle meg mer (og mer interessant) om de samme temaene som Girls bruker 10 episoder på. Det helt enkelt en glimrende skrevet og regissert film, som Baumbach har hatt med seg skuespiller og co-manusforfatter (og kjæreste) Greta Gerwig på å skape, og som er så tettpakket og rik på situasjoner at nettopp denne følelsen av et ”fullt måltid” melder seg – til drastisk forskjell fra tv-serie-episoders påtagelige potetgull-følelse. Godt i små porsjoner. Frances Ha er glimrende og mettende i én opplevelse.

Så kan man si om den nylig opphausede norske interessen for New York, særlig blant unge, urbane kulturinteresserte nordmenn, at Frances Ha vil kunne gli rett inn i mytebyggingen. Filmens rollefigurer kan jeg fint se eksistere side om side med tvangshippe norske kunstnere på storbyopphold, eller blant de bartekledde hipsterne langs Bedford Avenue i Williamsburg. Frances Ha er mer enn noe annet en rik filmopplevelse, med så mye formmessig lekenhet og tematisk relevans, at den fortjener at noen roper: Denne bør på kino!

Så der var det gjort. Noah Baumbach er en betydelig og visjonær samfunnsskildrer fra det intellektuelle balansepunktet i New Yorks filmmiljø, og hvis det filminteresserte norsk publikum enda en gang skal frarøves Baumbachs usedvanlige filmiske univers, er det dessverre vår egen filmkultur som blir stående igjen fattigere. Det er synd, men sant.

***

Tittel: Frances Ha (2012).
Regissør: Noah Baumbach.
Internasjonal festivalpremiere: Telluride Film Festival, 2012.
Distribusjonsstatus: OPPDATERT: Kjøpt inn til norsk kinodistribusjon av Selmer Media. Antatt premiere høsten 2013. OPPDATERT 2: Kjøpt av Arthaus, premiere august 2013.