tilbakea

Analysen

Å vende tilbake (2015)

Frysbildene fra Å vende tilbake som siteres i denne artikkelen er hentet fra en tittekopi gjort tilgjengelig for Montages av filmens distributør.

*

Henrik Martin Dahlsbakkens spillefilmdebut Å vende tilbake er en litt frustrerende opplevelse. På den ene siden er det enkelt å identifisere en regissør med tydelig visuell signatur; på den andre siden er det vanskelig å se forbi en del mangler på manus- og instruksjonssiden.

Montages har tidligere uttrykt begeistring for Dahlsbakkens kortfilmer. I disse filmene har den 25 år gamle regissøren fremvist et stødig grep om foto, lys, innstillinger og et øye for detaljer i billedrammen. Fra artikkelen om kortfilmen En fremmed:

[Dahlsbakken er] en filmskaper som allerede i ung alder har demonstrert at han virkelig kan lage film, og med tanke på at mannen er selvlært, er det i seg selv en imponerende bedrift /…/ [Kortfilmen Mitt lys i mørket] begeistret mange med sin virtuose visualitet; vakkert skutt på 65mm og med et svært gjennomarbeidet produksjonsdesign, vekket stilen assosiasjoner til storheter som Terrence Malick og Ridley Scott.

Det er med andre ord snakk om en svært lovende filmskaper som allerede kjenner mediets språk og muligheter til fingerspissene, og som er forfriskende retrospektiv når han velger å skyte sine filmer på fysisk film, analogt fremfor digitalt.

Når det er sagt, er det ikke uvanlig for debutanter at en slik forkjærlighet for det fotografiske noen ganger går på bekostning av manus eller skuespillerinstruksjon. Det er også tilfellet for Dahlsbakken. I mindre grad i de mer konseptuelle kortfilmene, men definitivt i dialogdrevne eksempler som Tiden imellom (2009). Denne tendensen videreføres her i Dahlsbakkens første spillefilm, hvor han ikke bare må forholde seg til dialog, men også lengre historielinjer som krever at tunga ligger rett i munnen. Man lar seg begeistre av vistaer, vakkert komponerte innstillinger, smektende musikk og andre former for ikke-verbal kommunikasjon, men blir plutselig røsket ut av opplevelsen med en klein dialogveksling, en anstrengt mine eller en narrativ vridning som ikke føles helt rettferdiggjort.

Vårt analytiske blikk på filmen og gjennomgang av dens ulike elementer er derfor nødt til å skape et tydelig skille mellom Dahlsbakkens imponerende audiovisuelle iscenesettelse av historien – eller mer presist historiens tematiske strømninger – og elementene knyttet til manus og dialog som ikke alltid holder tritt med de skyhøye ambisjonene fra førstnevnte.

Dahlsbakken fortjener heder og ære for sitt audiovisuelle øye. Denne styrken bør vies mest plass her. Vi kommer allikevel ikke utenom elefanten i rommet, og må i hvert fall sneie innom problemene knyttet til manus og instruksjon.

«Å vende tilbake»

Er det blitt “in” blant gutta å ha høl i øra?

Å vende tilbake handler om tenåringsbrødrene Oscar (Åsmund Høeg) og Fredrik (Fredrik Grøndahl), som bor sammen med sin syke mor Anna (Lia Boysen) ved foten av et utitulert høyfjellslandskap i Norge (filmen er skutt i flere av våre største nasjonalparker). Når faren Einar (Ingar Helge Gimle) returnerer fra tjeneste i Afghanistan, reagerer sønnene på forskjellig vis. Det er tydelig at Einar lider av en form for post-traumatisk stress, og når han ikke kommer hjem fra reinsdyrjakt, legger brødrene ut på tur for å finne ham.

Dahlsbakken, som skriver sine egne manus, snubler litt i dialogen som kretser rundt familiens interaksjon. Spesielt tydelig blir det i åpningsminuttene når brødrene og moren etableres, og videre inn i scenen der familien samles rundt bordet med den hjemkomne faren. Her skapes assosiasjoner til den berømte middagsscenen fra Wam og Wennerøds Lasse og Geir (1976). Hør bare:

Far: Når var det du fikk den ringen i øret, a?
Oscar: Det var en 6 måneders tid sia.
Mor: Det var i mai, var det ikke det?
Oscar: Nei, i slutten av mars.
Mor: Det var i mars du dro til Gøteborg, ja det stemmer. Jeg sa at du ikke måtte bli for influert av Jens så du ikke kommer tilbake med svart hår, tatoveringer og hull i øret. Typisk onkel Jens.
Oscar: Det var faktisk ikke Jens’ idé.
Far: Er det blitt “in” blant gutta å ha høl i øra?

Og så videre. Det er selvsagt meningen at middagen skal være småklein, men den selvbevisste dialogen får det til å virke konstruert. Flere andre scener rammes av den samme toneforvirringen. Heldigvis finner man også tilfeller av mer sømløs dialog, som oppgjørssamtalen mellom Oscar og faren utenfor fjellhytta.

narareo3b
Middagsscenen.

Den skrevne dialogen er én ting. Vel så viktig – ja, kanskje viktigere – er det å instruere skuespillerne (både amatører og profesjonelle) til å levere replikkene med enten realistisk eller poetisk betoning, avhengig av hva som kler hver enkelt scene. Hvis en tekst er haltende i utgangspunktet, føles den enda mer staccato i opplest tilstand.

I tillegg til dialog består et manus også av narrativ timing og riktig konstruert intrige. Dahlsbakken lykkes rimelig godt med dette underveis, inntil filmens klimaks dundrer i bakken. Vi skal ikke spoile noe her, men oppbygningen frem mot høydepunktet sliter med å overbevise – som fører til at reaksjonene i epilogen ikke på langt nær føles så inderlige som Dahlsbakken antageligvis har forestilt seg.

Det er synd at Å vende tilbake skjemmes av slike manusrelaterte problemer, men de fleste som liker film kan nok enes om at det audiovisuelle uttrykket og hva som kommuniseres gjennom dette er vel så viktig. Så hva er det som imponerer med Dahlsbakkens iscenesettelser? Har egenartede trekk fra kortfilmene blødd over i spillefilmformatet?

La bildene tale i stedet!

Det starter monumentalt. Et stillestående totalbilde av en mektig, sildrende foss i et høstlig fjell-landskap, tonesatt av Magnus Murels musikk med sine gradvis tiltagende harmoniseringer for messingblåsere. Det er nesten litt Wagner over det hele, og Dahlsbakken etablerer den vidåpne tumleplassen for det Homer-aktige dramaet som senere skal utspille seg:

tilbake1

Det er bemerkelsesverdig hvor dyktig Dahlsbakken er til å bruke naturlig lys for å understreke sentrale strømninger i historien. Legg for eksempel merke til etableringen av brødreparet etter åpningsbildet. De lekesloss i sofaen og hamrer løs på hverandre med puter så fjærene flakser som Ridley Scott-aktige snøfnugg i rommet, i slow motion og med Murels teksturer på lydsporet. To store ringer av varmt sollys hviler på den mørke treveggen i bakgrunnen, som for å ringe inn våre to protagonister i et litt klaustrofobisk landskap:

tilbake2

Et annet eksempel er samtalen mellom Oscar og moren på soverommet, der førstnevnte står oppreist i skyggene i bakgrunnen mens morens ansikt reflekterer strimer av sollys fra vinduet, som om barna ikke er helt til stede i hennes utslitte sinn:

tilbake2b

Dahlsbakken er også svært bevisst på innramminger som symbolske skillevegger. Et godt eksempel er scenen der Oscar tar seg en røyk utenfor huset i det faren ankommer. Den hvite veggen bak Oscar, med sine vertikale, rene linjer står i kontrast med det ville landskapet til høyre. Dessuten markeres skillet mellom Oscar og faren som kontrast til det gode forholdet faren har til lillebror Fredrik.

Oscar skilles visuelt fra farens ankomst...
Oscar skilles visuelt fra farens ankomst…
...og fra farens forhold til lillebroren Fredrik.
…og fra farens forhold til lillebroren Fredrik.

Det er imidlertid når handlingen flyttes fra huset til vidda – fra det klaustrofobiske, tette og mørke til det ekspansive, vidåpne og fargesjatterte – at Dahlsbakken virkelig kan boltre seg i naturlig lys og spektakulære vistaer. Fjellvidda blir en åpenbar analogi for tomrommet som faren representerer i brødrenes liv. Akkurat som dem blir vi sittende og søke etter livstegn i billedrammen.

Vistaene preges av vertikale linjer....
Vistaene preges av vertikale linjer….
...i flere innstillinger...
…i flere innstillinger…
...er horisontale, lagdelte bilder som tilsammen utgjør tomrommet/labyrinten brødrene orienterer seg gjennom.
…eller horisontale, lagdelte bilder som tilsammen utgjør tomrommet/labyrinten brødrene orienterer seg gjennom.

Med brede penselstrøk lar Dahlsbakken omgivelsenes naturlige lag og linjer forme den mentale labyrinten brødrene beveger seg gjennom. Stort sett er det steiner og knauser, men plutselig er det levende liv – som en moskus. Dette kulminerer i en makeløs 360 graders panorering, der kameraet sakte beveger seg fra Oscar mot venstre. Vi leter etter relevant informasjon, og plutselig – dog uten dramatikk – dukker faren opp som en naturlig, organisk del av omgivelsene.

Kameraet dveler ikke ved denne oppdagelsen, men fortsetter i stedet mot venstre til det finner Oscar igjen. Dette er et godt eksempel på regissørens vilje og evne til å utforske originale, visuelle muligheter – grep som ikke bare er fancy gimmicker, men som understreker tematiske linjer i fortellingen. Oscar og faren gjenforenes i én tagning.

Kameraet begynner å panorere mot venstre fra Oscar...
Kameraet begynner å panorere fra Oscar mot venstre…
...og seiler forbi faren som slakter et reinsdyr...
…og seiler forbi faren som slakter et reinsdyr…
...før det svirrer helt rundt og finner Oscar i venstre billedramme igjen.
…før det svirrer helt rundt og finner Oscar igjen.

Er Dahlsbakkens kunstneriske uttrykk tilstrekkelig egenartet til å signalisere en gryende auteur? Ja, på sett og vis. Flere av Dahlsbakkens kortfilmer omhandler forholdet mellom natur og død – ikke bare som en naturlig prosess, men også som en tilfeldig prosess. Ofte skjer det bare, uten forvarsel eller tilstrekkelige rettferdiggjøringer. Det er tilfelle i Mitt lys i mørket, En fremmed, Mannen fra isødet, Tiden imellom og nå altså i Å vende tilbake.

Dette iscenesettes ofte gjennom ren observasjon. Dahlsbakkens uttrykk skinner virkelig i dialogfrie sekvenser, der alt handler om hva vi ser og hvordan vi ser det gjennom hovedpersonens øyne; vi trenger ingen øvrig eksposisjon. Ofte står det vakre, naturlige lyset i kontrast til brutale hendelser i nåtid eller fortid.

Dahlsbakken tar med seg det audiovisuelle potensialet fra kortfilmene inn i spillefilmdebuten, men også noen av svakhetene som tilsmusser manus og dialog. Det er imidlertid enkelt å gjøre noe med sistnevnte; han kan få andre til å skrive eller få hjelp av manuskonsulenter, og med mer erfaring vil han bygge opp selvsikkerheten som skal til for å pushe skuespillerne enda mer slik at scenene føles mer organiske.

Det er vanskeligere å lære seg originale visuelle løsninger. Det er noe man bare har. Et øye, et blikk. Å vende tilbake demonstrerer at Henrik Martin Dahlsbakken er en talentfull bildeforteller.

å vende tilbake

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Ole Jon Tveito sier:

    100% enig i alt du skriver. Den blir lurt som en forvokst kortfilm.
    Det er likevel eksepsjonelle talenter her, om enn ikke på dialogsiden i manus,
    360-graders panoreringen var makeløs! Umulig å glemme. Tidvis fungerer dialogen, men det var veldig rart f.eks. bare når Oscar skulle si natta til sine familiemedlemmer. Det skjedde flere ganger, og gutt med ring i øret og den dialekta sier ikke “God natt”. Det river en helt ut av det som skjer. Han sier “gonatta”, “natta”, “go’natt” etc. En manusbearbeider kunne gjort gull ut av dialogen. Her blir det bare litt kleint, også i samtalen mellom Oscar og venninnen. Men de unge gutta spiller godt. Vel så godt som Gimle, i alle fall i hjemmescenene.
    Tror ikke avslutningen vinner mange nok fans, selv om den var laget for å gi inntrykk. I kinosalen hørte jeg høylytt “Det er vel ikke slutt nå?” Etter at rulleteksten var igang, og folk ble sittende, som om de trodde det kom noe mer etter en stund. “Nei, det kommer ikke mer”.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>