monsters-kjaerlighet-i-romuhyrenes-tid

Omtale

Monsters – kjærlighet i romuhyrenes tid

Selv uten å ha sett et eneste bilde fra filmen er det ikke vanskelig å la seg imponere av Monsters. Produksjonsmessig er dette et lite mirakel: den britiske filmskaperen Gareth Edwards har egenhendig stått for både manus, regi, foto, produksjonsdesign og spesialeffekter. Innspillingen ble håndtert av et mikroskopisk omreisende gerilja-crew i Mexico og Sør-Amerika, væpnet med et semi-profesjonelt håndholdt videokamera, en laptop for fortløpende klipping underveis, og et ad-hoc forhold til birolleinnehavere og locations. Det er naturlig å trekke paralleller til Neill Blomkamp og hans spillefilmdebut District 9, som utover å falle inn under kategorien lavbudsjett science fiction også tar i bruk flere av de samme filmtekniske virkemidlene som Monsters, inkludert utstrakt bruk av semi-dokumentarisk håndholdt kameraføring og “realistiske”, sårbare datagenerte aliens. Men der District 9 likevel kostet nesten 200 millioner kroner å lage, hadde Monsters angivelig et produksjonbudsjett på under hundre tusen kroner.

Nå har det selvfølgelig blitt laget film på sparebluss før. Det mirakuløse består i at resultatet ikke bare har blitt helprofesjonelt, men at Monsters også har endt opp som en av de mest severdige og interessante filmene det siste året.

Monsters
Apokalypse nå i «Monsters»

Vi følger to backpacker-aktige unge hovedpersoner på ferd gjennom “the infected zone” i et katastrofeplaget Mexico, på vei tilbake til USA. Katastrofen består i at vi har funnet liv i verdensrommet, men at NASAs probe som fraktet de fremmede livsformene kræsjet i mellomamerika, og at det nå føres konvensjonell militær krig mot de gigantiske landbårne kjempeblekksprutene som etter hvert dukket opp.

Monsters er et ømt beist av en film, noe så sjeldent som et lavmælt, dvelende og poetiske aliens-drama. Dels er dette en road movie med romantisk innslag, men det er ikke her Monsters har mest å by på. Mange vil kanskje trekke frem de fullstendig åpenbare referansene til amerikansk innvandringspolitikk – som blant annet inkluderer forslaget om å byggen en enorm mur langs grensen til Mexico for å forhindre ulovlige innvadrere (aliens) å komme inn – som filmens viktigste tema, eller kanskje det store spørsmålet som ligger og demrer gjennom det hele: “hvem er egentlig monstrene – oss eller dem?”. Alt dette bidrar definitivt til å gjøre filmen interessant, men for min egen del er det først og fremst den usedvanlig godt gjennomførte stemningsskildringen som gjør at det hele synker inn og føles meningsfylt. Det skjer nemlig til syvende og sist svært lite i Monsters. Foruten noen små intime øyeblikk mellom hovedpersonene, en og annen halvveis spennende ordveksling rundt leirbålet, og et par intense scener med levende romvesener er det rett og slett omgivelser og landskap som spiller hovedrollen. Det er krydderet som ender opp med å definere smaksopplevelsen i denne filmen, og særlig er det hypnotiserende å følge et nysgjerrig kamera som liker å dvele ved bylandskap i ruiner, flyvrak og frodig natur mens man gis tid til å tygge litt på det hele.

Monsters er i det hele tatt en reiseskildring det er verdt å få med seg.

Monsters
All god science fiction handler som kjent egentlig mest om vår egen samtid.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 14 kommentarer

  1. Det er riktignok imponerende hva man har fått til i forhold til produksjonen av filmen, men selv fant jeg filmen kjedelig og ufokusert. Les gjerne min anmeldelse av filmen her:
    http://laivaren.blogspot.com/2011/01/monsters.html

  2. En film jeg har lyst til å se, om jeg får muligheten (er dessverre ikke satt opp på Lillehammer Kino). Kan forresten nevne at i følge IMDb står det estimert et budsjett på ca. 800 000 dollar (ca. 4,5 mill. kr), og ikke under 100 000 kroner.

  3. @Eivind: Ja, det er nok flere måter å regne budsjett på – innspillingsbudsjett vs. markedsføringsbudsjett etc…her er min kilde på dette: http://www.slashfilm.com/how-gareth-edwards-shot-monsters-on-an-incredibly-low-budget/

  4. Roger M. sier:

    Så den endelig på en smugvisning for ca. en uke siden. En solid og god film, og en av de mest nytenkende sci-fi/alien filmene på mange år. Hva angår budsjett så har jeg lest mange forskjellige beløp, men også at regissøren selv har valgt å ikke fortelle den korrekte summen (finner ikke noen link på dette). Det som faktisk er interessant er at konseptet ble startet før District 9 som den blir sammenlignet med.

  5. Jasse Nielsen sier:

    Innholdsmessig så vil jeg si at filmen var kjedsommelig. Jeg er derimot imponert over håndtverket og har full respekt for Edwards og hva han har utrettet med Monsters.

    Derimot finnes det anmeldere som desverre ikke har så mye til overs for hverken filmen, skaperne eller indie-produksjoner…

    http://www.aftenbladet.no/kultur/film/1356363/Monster_AA_ja_Ja_vel.html

  6. At Arild Abrahamsen, vår egen Armond White, ikke liker noe, det må være det sterkeste kvalitetstegnet vi har her til lands.

  7. Thor Joachim Haga sier:

    Herlig film. Mange gode elementer, men særlig det hitchcockske grepet i å IKKE vise monstrene mer enn bare ytterst nødvendig (og stort sett aldri i total) gjør opplevelsen både intens og vakker på en gang.

  8. Dag Sødtholt sier:

    Thor Joachim: Det er mye som er Hitchcocksk her i verden, men hvorfor er akkurat det sådant?

  9. Thor Joachim Haga sier:

    Tja, det er vel den grunnleggende psykologiske mekanismen som ligger i vår egen forestillingsevne. “Frykten er større for det du ikke ser” osv.

  10. Dag Sødtholt sier:

    Men var virkelig Hitchcock en fremtredende eksponent for dette? Ikke for å være kranglete, men jeg bare spør meg selv? Han har en scene i The Birds hvor karakterene er innestengt i hytta og må bare forestille seg hva som er utenfor, men ellers i filmen blir jo fugleangrepene vist svært tydelig. Dusjmordet i Psycho stemmer definitivt med det du sier, men jeg bare spør meg selv om det er nok slike scener i filmene hans til at man kan si at et slikt grep er Hitchcocksk. Jeg vil snarere tro at dette er noe som mange thrillere/skrekkfilmer spiller på. Blant annet er det en fremtredende scene i Fritz Langs The Secret Beyond the Door hvor heltinnen er truet, men aldri ser angriperen.

  11. Thor Joachim Haga sier:

    Det er vel et etablert, gjennomgående trekk i alle hans spenningsfilmer. Han var ikke nødvendigvis førstemann til å pønske ut virkemidlet, men definitivt en som gjorde det så konsekvent og som gjorde det til sin “trademark”. Mye udefinerte anatagonister (Psycho, The Man Who Knew Too Much), diffuse handlinger og begrensede synsfelt (Rear Window, North by Northwest, The Birds) eller handlingskatalysatorer som ikke introduseres ordentlig (aka ‘macguffins’).

    Antydning, ‘less is more’, ‘frykten er større for det du ikke ser’…kjent barn har mange navn.

    Men at akkurat dette aspektet av hans spenningsstil ofte er kilde til inspirasjon, gjerne uttrykt av filmskaperne selv, er uten tvil. Fra Spielberg til Alien til – vil jeg anta – Monsters.

  12. Dag Sødtholt sier:

    Jeg synes kanskje en del av det du trekker inn her – diffuse handlinger, mcguffins – innebærer noe annet enn det spesifikke jeg var opptatt av, nemlig om beslutningen om å være tilbakeholden med å vise monstrene “i klartekst” kan sies å være Hitchcocksk.

    Noe som jeg synes Hitchcock er en mester i er å spille på “frykten for det vi faktisk ser, men som ikke karakterene ser” – for eksempel hvordan fuglene samler seg på huskestativet bak en intetanende Tippi Hedren i The Birds. For er det noe det myldrer av i Hitchcock er det situasjoner hvor vi er veldig klar over at karakterene er i overhengende fare, men ikke er klar over det selv. En scene jeg husker godt er i Saboteur, mener jeg, hvor helten er oppe i et tårn sammen med en som har fått i oppdrag å myrde ham, og bare venter på om det rette øyeblikket melder seg. Hitchcock får utrolig mye ut av publikums følelse av hjelpeløshet i disse situasjonene.

    Ikke for å være kranglete – fikk bare lyst til å diskutere litt film en søndags ettermiddag!

  13. Thor Joachim Haga sier:

    Joda, jeg ser absolutt poenget ditt også, men det du beskriver er etter min mening en noe mer tradisjonell eller generell spenningsstrategi.

    Det er spesielt momentet med å holde tilbake (visuell) informasjon for tilskueren som liksom oppsummerer Hitchcock for meg. Rear Window hadde ikke vært halvparten så effektiv om vi hadde sett alt som skjedde bak de lukkede gardinene på den andre siden. Eller om vi hadde blitt presentert for Norman Bates’ mor tidligere i filmen.

    Dette er dette Spielberg selv refererte til når han valgte å la haien være usett i mesteparten av Haisommer eller bare hintet til romvesenenes tilstedeværelse gjennom lys i bortføringsscenen i Nærkontakt av Tredje Grad.

    Hinte til, men ikke vise. Det er Hitchcock for meg.

  14. Frode Løes Hvatum sier:

    Det er jo også vesentlig biligere og ikke vise….

    Noen her sett It? Sånn jeg husker den så var den superfet inntil siste scene hvor alt ramla sammen ved the big reveal. Budsjettet holdt ikke mål til å realisere det filmen hadde bygget opp til.

    Nå synes jeg aliensa i Monsters funket fint så ingen sammenligning utover at det var effektivt å være tilbakeholden med å vise de. Men jeg tror nok budsjettet var en viktig grunn.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>