«Winter's Bone»

Omtale

Smygende intensitet i Winter’s Bone

Det hviler noe truende over Debra Graniks andre spillefilm. Etter den noe karikerte og uforløste debuten med Sundance-vinneren Down to the Bone fra 2004, viser hun i Winter’s Bone en atskillig mer subtil teft for fremstilling av menneskelige relasjoner. Det usagte, uavklarte og hemmelige blir selve drivkraften i filmen, og hever den til noe atskillig råere og sterkere enn sitt i utgangspunktet enkle premiss.

Ree er 17 år, storesøster i en familie med to småsøsken bosatt i Ozark-fjellene i dypeste, fattigste Missouri. Moren har forlengst mistet kontakten med omverdenen, faren sitter i fengsel og hun sitter igjen alene med ansvaret for familien. Når faren slipper ut, viser det seg at han har pantsatt huset, og at det vil forsvinne ut av familiens hender med mindre han innfinner seg hos politiet innen en uke. Ree har ikke noe annet valg enn å selv forsøke å finne ut hvor faren befinner seg. Men jakten krever at hun konfronterer lokalsamfunnets hardt belastede miljø, og det viser seg raskt at de fleste vet mer om faren enn de vil ut med.

Som fortelling er Winter’s Bone enkel, med Rees vandring fra hus til hus som handlingsmotor. Adaptert fra en roman av Daniel Woodrell, er det i så måte Granik og co-manusforfatter Anne Rosellinis fortjeneste at dette ikke blir en repetativ og kjedelig affære. Nitidige og interessante skildringer av karakterene i manuset heves ytterligere ved castingen av for det meste helt ukjente ansikter i store og små roller, mens de nedstrippede og kontante replikkene rommer et vell av underliggende følelser. Den enkle rammefortellingen bygger seg derfor opp til et intenst crescendo av ubehag, og vi som publikummere blir etterhvert like engasjert i å finne faren som Ree selv.

Jennifer Lawrence og John Hawkes i «Winter's Bone»
Jennifer Lawrence og John Hawkes i «Winter's Bone»

Regissør Granik tematiserte allerede i sin debutfilm Down to the Bone hvordan narkotika og industrien i seg selv kan korrumpere og ødelegge et lokalsamfunn. I Winter’s Bone tas denne tematikken videre, men presenteres i atskillig mer hardtslående og realistiske rammer. Lokalsamfunnet der oppe i Ozark-fjellene presenteres som en avsondret og destruktiv flik av USA vi sjelden ser noe til. Og gudskjelov har filmskaperne evnet å presentere det med akkurat passe subtilitet til at vi faktisk tror på det hele, for det kunne raskt blitt både karikert og fremmedgjørende. Men Granik har et tydelig humanistisk prosjekt på gang, og visualiserer og forteller med innsikt og empati. Hun føyer seg i så måte pent inn i rekken blant øvrige amerikanske filmskapere i indieland, der titler som Ballast og Wendy and Lucy på samme måte evner å ta oss med til USAs skyggesider.Det blir aldri sentimentalt, men samtidig følelsesmessig engasjerende helt ut i fingertuppene.

Et solid manus og innstendig regi har også resultert i karakterer som krever sine skuespillere. Hovedrollen som Ree spilles av ukjente Jennifer Lawrence, som med sin prestasjon ikke bare har mottatt en Oscar-nominasjon, men som også har plassert seg på listene til de fleste castingagenter der ute. Som historien spiller hun det man lett kan avfeie som en enkel karakter, helt korrekt castet med sitt litt anonyme utseende. Men også her bedrar skinnet, for Lawrence viser seg raskt å besitte flere fasetter. Den knivskarpe replikkleveringen, den maskuline gangen, måten hun holder om småsøsknene på – hun er rå, men samtidig sårbar. Den ukuelige holdningen og nevnte fremtoning leker med de hollywoodske idéer om en heltinne, samtidig ser vi hele tiden det nervøse og skjøre. Det skaper tillit og tro på hennes vilje til å stå løpet ut, men nok usikkerhet til at vi aldri ser konturene av hvor dette vil ende. Hun hjelpes også fremover av solid motspill blant store og små biroller, spesielt John Hawkes i filmens andre Oscar-nominerte skuespillerinnsats.

Winter’s Bone tar den amerikanske nyrealismen et steg videre, og gir oss et gjennomført og engasjerende bilde av et USA vi kjenner lite til. En outsider i årets Oscar-utdeling, der den også er nominert til beste film og manus. Det blir nok ingen priser, men med oppmerksomheten posisjonerer Debra Granik seg tydelig på kartet. Forhåpentligvis kommer det raskt ny film fra den kanten.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 12 kommentarer

  1. En fantastisk film som anbefales på det sterkeste.
    Viser empatisk en brutal side av mennesket og verden uten at den virker romantiserende – en balansegang få filmfolk virkelig mestrer.

  2. Truls Foss sier:

    ”Det hviler noe truende over Debra Graniks andre spillefilm” – Det hviler aldeles ikke noe truende over Debra Graniks andre spillefilm. Det hviler virkelig ingen verdens ting for min del.

    ”Den enkle rammefortellingen bygger seg derfor opp til et intenst crescendo av ubehag, og vi som publikummere blir etterhvert like engasjert i å finne faren som Ree selv.” – Jeg forstår virkelig ikke hvordan noen kan få denne filmen til å ha et intenst crescendo. Beklager at jeg siterer utdrag fra teksten din Eirik, men synes de er fin eksempler på det jeg har hørt andre også si.

    Selv synes jeg filmen var helt følelsesløs. Karakterene ble ikke annet en skygger og historien ble ikke stort mer. Mine tanker vandret over til filmer som ”The Road”, hvor jeg mener subtilitet, intensitet og nerver er skildret på et langt bedre nivå. Denne referansen blir kanskje hakket for drøyt, men de ”jeg reiser rundt å leter litt” aspektene minnet meg også veldig om ” Broken Flowers”. En film som overraskende nok, satt opp mot tematikken i ” Winter’s Bone”, griper meg mye mer. For min del blir ikke ”Winter’s Bone” annet enn en endimensjonal plage som varer i 100 minutter. Som du nevner avslutningsvis vinner den nok ikke noen Oscar. Takk gud for det!

  3. Øyvind Rype sier:

    Store deler av filmen er en endeløs reise i det rurale USA og for meg en kontinuerlig påminner om hvor ufyselige klesplagg man må nøye seg med i sør og kan slik sett tankene i retning av Napoleon Dynamite og vakumet karakterene lever i. Pust. Jeg synes det blir som Truls sier, altfor mye uforløst vandring som bunner ut i utallige bekreftelser på at Missouri er et høl, uten å tilføre meg som seer et fnugg av engasjement. De koselige kyllingene på slutten var nok min favoritt. Herlig!

  4. Erik Vågnes sier:

    @Truls: Tull og tøys. Winter’s Bone er en glimrende neo-noir, hvor karakterene skal være usympatiske. De er ikke en-dimensjonale, men subtile og mystiske. Teardrop er fascinerende i sin tvetydige karakter; han har noe godt i seg, men han er også en plaget sjel med et raseri og hat i seg. Det går igjen i alle. Denne vandringen er sentral i filmens tematikk; Ree oppdager gradvis ondskapen og råttenskapen som befinner seg i hennes hjemsted. Hun oppdager hemmeligheter om sin far og sin familie. Og reisen er mer en søken; søken etter et lyspunkt i all grusomheten.

    Winter’s Bone er ingen thriller hvor man sitter på kanten av stolen og biter negler, men en mørk beretning (med ett crescendo, jeg kan ikke helt forstå hvordan du kan nekte for det?). Og at det hviler noe truende over filmen ser jeg også på som udiskutabelt. Uansett om man liker filmen eller ei (i.e. det mørke fotoet, hemmelighetene, Ree lærer søsknene sine å avfyre våpen. Den oser jo av det!).

    Hvordan mener du at The Road er mer subtil? Og hvorfor du sammenligner den med Broken Flowers, som er en helt annen film enn Winter’s Bone, er forbi min fatteevne. Fordi begge omhandler reiser? Det er det ganske så mange filmer som gjør.

    @Øyvind: Ikke for å være skarp eller noe, men det du sier om Winter’s Bone sier mer om ditt manglende fokus enn om filmen, spør du meg. Om kyllinger er det du sitter igjen med etter filmen, liksom. Og Napoleon Dynamite.

  5. Erik Vågnes sier:

    Stryk “tull og tøys”: Glemte å fjerne det før jeg sendte inn innlegget. Det får meg til å virke nedlatende, men det er jeg ikke. Bare dypt uenig.

  6. Etter min mening er dette en særdeles oppskrytt film. Jeg kan bare ikke begripe hvorfor den i det hele tatt har havnet på nominasjonslisten til Akademiet.

    Som jeg har sagt tidligere så minner filmen om en helt typisk, og lite revolusjonerende familiedrama som en fint kunne ha observert på TVNorge en gitt onsdagskveld. Hvis man skal beskylde folk som ikke liker filmen for å ha manglende fokus, så kan vi uten fokus få lov til å si at de i den motsatte leiren nok legger en god dose velvilje til når de omtaler dette her filmatiske mageplasket.

  7. Å klage på at relativt fattige mennesker i utkant-USA ikke har kulere garderobe, er vel det argumentet i disjusjonen om «Winter’s Bone» som sier minst om filmen og mest om meningsbæreren så langt…

  8. Øyvind Rype sier:

    Oi, glemte at jeg var på Montages og ikke på Dagbladet sine kommentarfelt. Får legge sarkasmehatten på hylla igjen. [Nei, jeg henger ikke på Dagbladets kommentarfelt]. Beklageligvis detter det ut observasjoner som ikke nødvendigvis Ebert ville hamret i stein og garderoben var en av de. I likhet med Truls ga denne meg absolutt ingenting. Det sier ikke nødvendigvis noe som helst om meg og mitt forhold til film, men det sier noe om hvordan mitt møte med filmen var. Sitter man i kinomørket og opplever en total likegyldighet til filmen og hva den forsøker på, så er det vanskelig å la seg rive med og si noen absolutte sannheter om filmen. Jeg liker tankegangen og idéen som jeg opplever som en smeltedigel av Deliverance, Twin Peaks og som Truls er inne på; den antropologiske Broken Flowers. Problemet for min del var nettopp hvordan den aldri klarte å nå dette berømte “crescendoet”. Jeg skal ikke være uenig i den skumle stemningen som tidvis bobler opp av vannflaten, men den forblir en slapp pølse med en og annen ostebit inni.

  9. Ole sier:

    Mange merkelige beskrivelser av denne filmen. Syntes det er rart at dere som ikke liker den, virkelig ikke liker den også da.

    Jeg syntes forøvrig at den var en fantastisk film. En mørk reise inn i et ukjent terreng. Herlig. Godt med filmer som pøser på med desillusjon og håpløshet, på den gode overlevelsesmåten.

  10. Arve Knudsen sier:

    Desidert et imponerende og originalt stykke filmhåndverk. Heldigvis så jeg den i en uhildet tilstand, dvs. uten noen som helst forhåndskjennskap :) Ser for meg at Jennifer Lawrence har en stor framtid foran seg på lerretet, basert på hva hun leverer i Winter’s Bone.

  11. Thomas B. Aschim sier:

    Både Winter’s Bone, Ballast og Wendy & Lucy står på min all-time favorittliste. Det er befriende å se indiefilmer av sånn kvalitet som balanserer opp mot det glattpolerte bildet Hollywood maler av hvordan det er å leve i USA.

  12. Kristian Krogstad sier:

    Fin, sint debatt, det kan vi like. Jeg likte Winter`s Bone. Men det var noe med filmen som fikk meg til å miste konsentrasjonen. Tankene vandret og jeg lekte med ideen om at dette kunne være en Clint Eastwood-film i stil med Mystic River. Den har en mørk, underfunderlig og alvorlig tone, og en befriende film fri for latterpauser hvor publikum kan hente seg inn mellom alvoret. Jeg snakker kun om min egen opplevelse her, men jeg tror at selve kinovisningen i en topp, moderne kinosal ødela litt av opplevelsen. Bildet hadde et skjær av LCD TV-kvalitet, og som noen nevner lenger opp, skjønner jeg TVNorge en onsdagskveld-referansen. Mulig dette hadde vært en bedre opplevelse om den hadde hatt halvslitt 35mm kopi i Deliverance-stil. For øvrig, all honnør til filmens skuespillere.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>