«Wendy and Lucy»

Distribuer denne! Wendy and Lucy

Wendy er fattig i et rikt vestlig land. Hvis du ikke har jobb eller familie, og ikke omfattes av velferdsordninger, hva gjør du for å overleve? I et norsk valgår der mange viktige sosiale problemer havner i annen rekke bak stadig mer tabloid valgflesk, kunne en film som Wendy and Lucy belyst noe som ikke får tilstrekkelig oppmerksomhet i vårt eget samfunn: Fattigdomsproblemet. Den fattigdommen som skjuler seg i skyggene finner vi hos hverdagsmenneskene som øyensynlig har det bra. Men som kanskje ikke har råd til noe så banalt som hundemat. Wendy i Michelle Williams‘ skikkelse er et slikt menneske.

Rustne godstog forflytter seg seigt over slitne togskinner. Hjulene skriker, og tonesetter et pregløst miljø i utkanten av en nordamerikansk by. Like i nærheten, i et grønnfarget skogholt opplyst av solgløtt, spaserer en ung kvinne bekymringsløst mellom trærne i følge med sin hund. Dette er Wendy og Lucy. Vi observerer dem fra mellom trærne, og i tempo med de to iakttar vi den fredelige scenen. Wendy kaster en pinne som hunden bykser etter, ut av bildet. Hun nynner på en liten melodi, men denne hyggen skal raskt erstattes av et usminket hendelsesforløp -- hentet fra kjelleren av det amerikanske samfunnet.

Det har blitt natt, og ved et leirbål omkranset av en tilfeldig samling hjemløse ser Wendy at Lucy tillitsfullt har søkt seg mot de fremmede. «Great dog, what’s her name?» spør en av dem, og Wendy svarer «Lucy.» med kjærlighet. Samtalen som følger forteller oss at Wendy er gjennomreisende -- på vei til Alaska i en gammel Honda for å finne jobb på fiskefabrikk («I hear they need people up there»). Tilbake i bilen ser vi fra notatene på et kart at Wendy er i Oregon, staten som ligger mellom California og Washington nordvest på Stillehavskysten. En trøstesløs by i det billedlig vakre geografiske området blir scene for noen traumatiske dager i hennes liv.

Wendy and Lucy

Regissør Kelly Reichardt (Old Joy) ble i mai 2008 invitert til å delta med Wendy and Lucy på filmfestivalen i Cannes, i det prestisjetunge sideprogrammet Un Certain Regard. Filmen høstet lovord fra den internasjonale kritikerstanden, og ble raskt en av festivalens buzz-filmer. Alt dette for en liten film om en jente og hennes hund. Da den fikk amerikansk kinopremiere mot slutten av 2008 havnet filmen på flere kritikeres Topp 10-lister, og det ble snakket om mulig Oscar-nominasjon for Williams’ rolletolkning. Filminteresserte regnet naturlig nok med at filmen kom til å komme på norske kinoer.

Men dessverre valgte ingen tradisjonelle norske filmdistributører å kjøpe inn Wendy and Lucy, og man kan lure på hvorfor. Michelle Williams er en kjent skuespiller, nordmenn er glad i sine kjæledyr og premisset i filmen er lett å kommunisere. Budsjettet ($200.000) er lavere enn på mange norske novellefilmer, men uten å sette sin estetikk på spill. Filmspråket er sparsommelig, men akkurat rikt og presist nok til å fortelle eksakt det filmen skal si. Ikke et ord eller bilde er overflødig i Wendy and Lucy, som er mesterlig fortalt i all sin enkelhet. Den kler godt sin egen beretning, som altså favner om allmenngyldige temaer som fattigdom, arbeidsløshet og menneskets overlevelsesevne. Publikum fortjener at en av distributørene bringer den hit til Norge. Vi vet at flere av dem har vært interessert, men ingenting har skjedd. (Øistein S. Refseth hos Arthaus plasserte sågar filmen øverst på listen over sine favoritter fra 2008.) (OPPDATERT: Se mer info i bunnen av saken.)

Så hva er det med denne lille filmen som gjør den allmenngyldig og interessant bortenfor staten Oregons grenser? Kritikeren A.O. Scott fra The New York Times har lett etter en forklaring. I anmeldelsen sin satte han fingeren på den doble bunnen i filmens tematiske kvaliteter:

[The director] explores some paradigmatic and contradictory native themes: the nature of solidarity in a culture of individualism; the tension between the lure of the open road and the longing for home; the competing demands of freedom and obligation. But these lofty ideas [..] are grounded in an unyielding material reality, subject to the remorseless logic of the cash nexus. The most expressive, most heartbreaking moment in “Wendy and Lucy” involves a small sum of money changing hands, a gesture that encapsulates both Ms. Reichardt’s humanism and her unsentimental sense of economic reality. Whatever big dreams may be driving Wendy, her mind is necessarily focused on dollars and cents.

Tematikk og handling går opp i en høyere enhet. Men det er ikke første gang i filmhistorien at et humanistisk, usentimentalt blikk på mennesker i økonomiske vanskeligheter leder til store filmopplevelser. Så da A.O. Scott noen måneder etter sin anmeldelse av Wendy and Lucy hentet frem italiensk neorealisme som kompass for å forstå det han anser som en ny bølge innen uavhengig amerikansk film, ble ikke jeg overrasket. Kelly Reichardts film slekter særlig på Vittorio De Sicas Umberto D., og tåler i mine øyne sammenligningen godt. Ifølge Scott er disse nye, virkelighetsnære amerikanske filmskildringene et resultat av “et behov for å flykte fra virkelighetsflukten”. Denne bølgen, som Wendy and Lucy er en sentral del av, døper han Neo-neorealisme:

[W]hat if, at least some of the time, we feel an urge to escape from escapism? For most of the past decade, magical thinking has been elevated from a diversion to an ideological principle. The benign faith that dreams will come true can be hard to distinguish from the more sinister seduction of believing in lies. To counter the tyranny of fantasy entrenched on Wall Street and in Washington as well as in Hollywood, it seems possible that engagement with the world as it is might reassert itself as an aesthetic strategy. Perhaps it would be worth considering that what we need from movies, in the face of a dismaying and confusing real world, is realism.

A.O. Scotts velargumenterende artikkel strekker seg over noen sider, men er essensiell lesning for alle som ønsker å forstå mer om hva som beveger seg blant et utvalg svært spennende filmskapere, som jobber utenfor hovedstrømmen i uavhengig amerikansk film. Det er dessverre betegnende for norske kinodistributører at ingen av disse filmene som fremheves i Scotts artikkel har vært på kino her, utenom festivalvisninger. (Lance Hammers Ballast, emne for vår første utgave av Distribuer denne!, er en av disse titlene.)

Dersom ingen kinodistributører fanger inn minst et knippe sentrale filmer fra denne spennende amerikanske filmbevegelsen, kan filmpublikum risikere å gå glipp av en betydningsfull epoke innen kunstnerisk dristig, samfunnsrelevant amerikansk film. Når så man sist konturene av noe lignende fra en filmnasjon Hollywood-filmen får definere?

***

Tittel: Wendy and Lucy (2008).
Regissør: Kelly Reichardt.
Internasjonal festivalpremiere: Cannes, 2008.
Distribusjonsstatus: OPPDATERT: Som Jan Langlo bekrefter i kommentarfeltet er filmen nå kjøpt inn av Cinematekene, og vil få premiere 5. november i syv norske byer. (Britisk DVD her.)

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 13 kommentarer

  1. Jan Langlo sier:

    Vi, de norske Cinematekene, har derimot kjøpt denne. Går opp 5. november i sju norske byer. Extended run i Oslo, Bergen og Trondheim.

  2. Suverent at cinematekene tar tak og får en av de siste års beste amerikanske filmer på kino. Hurra for cinematekene!

  3. Svært gledelig å høre, Jan! Jeg har nå inkludert informasjonen fra deg i artikkelen. I hvilke byer og i hvilket format vil filmen distribueres? Hvem sørger for hjemmevideo-distribusjon? NFI?

  4. I tillegg til byene Jan nevner skal filmen også vises i Tromsø, Lillehammer, Kristiansand, Stavanger og Sandnes torsdag 5. november. Enkelte av disse cinematekene vil nok kun kjøre en eller to enkeltforestillinger i første omgang, men det blir altså utvidet programmering i de største byene.

    Formatet filmen vises og distribueres i er 2K digitalkino (JPEG2000). Dette gjør det naturlig å vise filmen samtidig i det åtte byer sterke nettverket som til ulike tider har blitt kalt Nasjonalt Digitalt Cinematek, Cinematekene eller Det Digitale Cinemateket. Vår felles webside er i alle fall cinematekene.no. Den digitale distibusjonen gjør det også mulig å vise filmen over lengre tid i Oslo, Bergen og Trondheim samtidig, noe som naturligvis ikke hadde vært mulig om vi hadde hatt én innleid 35mm-kopi på deling. Det var dette vi prøvde på først, men etterhvert framsto et rent kjøp av filmen som det eneste fornuftige.

    Med ‘extended run’ vil filmen få 8-10 visninger i hver av byene. I Bergen blir visningene sterk konsentrert fra torsdag til mandag (tror jeg), mens Oslo og Trondheim sprer visningene utover en litt lengre periode. Visningsvolumet blir naturligvis ikke det samme som det de kommersielle kinoene ville ha klart, men så har disse tre cinematekene heller ikke mer enn fire kinosaler tilsammen. Til forskjell fra ordinær kino må cinematekene også i stor grad bestemme antall visninger og tidspunktene for disse ganske lenge før filmen begynner å gå. Det vil si at vi ikke har de samme mulighetene for å la filmen gå så lenge det kommer folk og ser den. Når det er sagt har vi rettighetene i tre år og kan sette opp filmen igjen “når som helst”!

    Wendy and Lucy kommer altså på kino i Norge, men får en litt annerledes lansering enn den ville fått av en kommersiell distributør. Vi må bruke våre egne kanaler, og vi er foreløpig ikke en del av filmweb-maskineriet. Vi kan heller ikke regne med at filmen blir anmeldt i avisene, selv om filmen beviselig kommer på kino. Det blir interessant å se hvordan Dagbladet, Bergens Tidende og Adresseavisen (for å nevne noen) behandler en ny kinofilm som ikke markedsføres og vises kommersielt.

  5. Det er interessant, at Cinematekerne begynder at distribuere film. I Danmark har Cinemateket i København også taget dette usædvanlige skridt. Og det er indtil videre resulteret i premiere på den kasakhstanske Tulpan, og snart kommer Jonathan Demmes Rachel Getting Married. Det er film fra hver sin ende af verden, som altså ellers ikke havde fundet vej til biograferne, og det er jo glædeligt, at de gør det.

  6. PS. Jeg kunne også godt ønske mig, at både Wendy and Lucy og Ballast kom op i danske biografer. Mødte Lance Hammer på en filmfestival i Serbien – og har siden også mødt en af hans samarbejdspartnere, når det kommer til distribution – og efter hvad han fortæller, er det ganske forfærdeligt at være sand independent-filmskaber i USA. Hvilket jo også er det, som A.O. Scotts artikel handler om.

  7. PPS. (Jeg lover, at det er den sidste fra mig) Generelt har I et bedre arthouse-miljø i Norge, end vi har i Danmark. I får flere smalle film i biograferne, og de når bredere ud. Arthouse-miljøet i Danmark begrænser sig til de tre-fire største byer, og det er kun København, der har mere end én arthouse-biograf. Husets Biograf lukkede fornylig, og Børge, der stod bag biografen, fortalte, at han havde kunnet mærke, hvordan arthouse-publikummet blev mindre og mindre år for år, hvilket i sidste ende var hovedårsagen til, at han måtte lukke. Det er svære tider for de smalle film, og derfor er det kun lykkeligt, når f.eks. Cinemateket i København påtager sig at udvide vores filmiske horisont en smule.

  8. Svein Inge: Takk for fin forklaring på hvordan dere planlegger distribusjonen. Håper dere også finner en god løsning for en norsk hjemmevideo-lansering. Etter dette synes jeg dere skal gå tilbake til Ballast å vurdere den en gang til. Filmen er fremdeles ikke distribuert i noen land utenfor USA, og er heller ikke der sluppet på DVD. Altså er den for øyeblikket fullstendig utilgjengelig for publikum.

    Christian: Det danske perspektivet er interessant å ta med også i vurderingene her i Norge, hvor utfordringen er å beholde de gode forholdene for arthausfilmene i flere områder enn kun storbyene. Vi har ennå ikke sett noen tegn til distribusjon av Tulpan, en film Eirik likte svært godt da han så den i Cannes i 2008, så der ligger dere foran! Som du skriver på din blogg nå i kveld: “Det er glædeligt, at cinematekerne i Norge og Cinemateket i København således har påtaget sig en kulturfremmende rolle”. La oss håpe at vi er på vei inn i en ny gullalder for Cinematekenes rolle…

  9. Ypperlig at Cinematekene tar inn filmer selv. Kanskje det vil vises på medlemstallene i årene fremover?

    Vi kan heller ikke regne med at filmen blir anmeldt i avisene, selv om filmen beviselig kommer på kino. Det blir interessant å se hvordan Dagbladet, Bergens Tidende og Adresseavisen (for å nevne noen) behandler en ny kinofilm som ikke markedsføres og vises kommersielt.

    Her er det vel opp til oss som kinogjengere, skribenter og fagfolk å få de store avisene til å ta opp ballen. Masing og kritikk kan gi noen resultater. I alle fall vil Montages garantert ta ballen videre =)

  10. Sofie sier:

    Ser at lovefilm.no har denne filmen klar for bestilling, så da antar jeg den kommer der etterhvert når utgivelsesdatoen blir kjent.
    Håper det hvertfall, at de ikke tuller med meg, for jeg fikk kjempelyst til å se denne filmen og har lagt den til min filmliste :)

  11. Jeg kan fortælle, at de film, som Cinemateket i København distribuerer, bliver anmeldt som andre, nye biograffilm.

  12. Da håper jeg folk har fått med seg denne perlen. Hvis ikke er det fremdeles muligheter i Oslo, Trondheim Tromsø og Sandnes.

    Cinemateket i Oslo:
    torsdag 12. november kl 21.10
    fredag 13.11. kl 21.00
    søndag 15. november kl. 19.00
    tirsdag 17. november kl. 19.00
    onsdag 18. november kl 21.00
    torsdag 19. november kl 20.00

    Cinemateket Trondheim:
    mandag 16.november kl 19.00
    tirsdag 17. november kl 21.00
    torsdag 19. november kl 19.45 og kl 21.15

    Verdensteatret Cinematek, Tromsø:
    torsdag 12. november kl. 18.00

    KINOKINO Sandnes:
    Torsdag 10. desember kl 20.30

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>