Fredrik Edfeldts debutfilm Flickan er satt til åttitallet, og handler om en jente (uten navn) som blir forlatt over sommeren, ettersom foreldrene og broren skal drive uhjelpsarbeid i Afrika. Tanten Anna, som hun ikke kjenner, skal passe henne og huset. Annas utsvevende livsstil gjør at hun forlater huset over et stykke tid for å seile med et eller annet mannebein, og jenta må da klare seg helt selv. Tynn, blek og rødhåret tar jenta sine første steg over i voksenlivets verden og blir skremt av et mylder av koder og gjøremåter som hun ikke kan forstå. Den tjukke venninna og hennes fryktelig usympatiske kusine Gisela presser henne til å dyrke popmusikk og snakke om sex, mens hun egentlig bare vil fange rumpetroll med nabogutten Ola. Hun går på svømmeskole, men frykter stupetårnet og lever seg ikke inn i de andre barnas ville begeistring og lek.

På mange måter er jenta fanget i sin såre forvirring og manglende formidlingsevne. Noe verker inni henne, noe vil ut og slå blomst, men det er vanskelig å finne ut hva – mest av alt for henne selv. Derfor lar hun seg forme, men aldri henfalle til menneskene og situasjonene rundt seg. Unntaket er stundene med Ola; de kan ha det riktig fint sammen når de hopper i høyet, går på oppdagelsesreise i bekken eller løper i åkeren.

Flickan mestrer å fange følelsen av overgangen fra barndom til voksen på en måte som påminner mye om Kay Pollaks helt fantastiske, men ofte glemte klassiker Barnens ö. I likhet med Pollaks film er jentas forundring over egen kropp er fremstilt på en beundringsverdig direkte og troverdig måte, og hennes stumme fremmedgjøring i møtet med sine omgivelser gjør at man enkelt kan ta del i henne og kjenne seg igjen. Dette gjør at filmen blir befriende uforutsigbar og helt hinsides sjangermodellene den kunne henfalt til, men istedet bare så vidt berører.

Hoyte Van Hoytema vant sin andre Guldbagge (den første var for La den rette komme inn) for fotoarbeidet i Flickan, og det er umulig å ikke bifalle anerkjennelsen. Det vakre sollyset og de gulbrune fargene fanges i slående bildekomposisjoner, og enkelte av bildene er så dirrende vakre og samtidig upolerte at de kan minne om selveste Andrej Tarkovskij. Like fremragende er den gåsehudfremkallende musikken av The Broadway Project, som er like sober og melankolsk som den er oppløftende og forløsende. Velkomne innslag av synth hever noen av scenene til et helt vannvittig emosjonelt nivå og skaper assosiasjoner til selveste Jean Michel Jarre.

Opplevelsen av å se Flickan er så rik og omfattende at den egentlig ikke lar seg beskrive. Her har man både fanget barndommens spontanitet og skjønnhet, den vanskelige overgangen til å være ungdom og en ulmende voksenverdenen. Den grovbygde nabofamiliens provinsielle hverdagslighet og fattige verdensbilde er noe av det mest latterlige og samtidig gripende jeg har sett på lenge. Her representerer de voksne visne blomster, som på ulike måter har gjennomskuet verden. Den unge jenta er det formbare, impulsive som faktisk evner å reflektere på et intuitivt plan. På mange måter er Edfeldts film en hyllest til barndommen, men ikke minst en overraskende dyp analyse av alle dens kilende mager og smertefulle skrubbsår; av de store og små omveltningene som man må igjennom.

Flickan er en kompleks, velformulert, nydelig spilt og ikke minst dypt bevegende film som allerede har invitert meg foran skjermen tre ganger, og som sannsynligvis vil ha uendelig gjensynsverdi også i fremtiden. Ikke siden Torun Lians Ikke naken har jeg opplevd en mer finstemt skildring av denne merkelige perioden i livet, som vi alle har sterke minner om. Flickan hever seg gradvis opp fra fortellingen til å bli en tilstand – noe man bærer med seg videre i både kropp og sjel. Årets sålangt beste film?

At Flickan ikke har blitt satt opp på norske kinoer, men istedet blitt sluppet rett på DVD er en skandale, og med tanke på hvor mye middelmådig skandinavisk film som når norske kinoduker, burde distributørene skamme seg for å ha oversett dét svenske kritikere strengt tatt syntes var fjorårets beste svenske flm. Filmen kan kjøpes her.