Det er ingen hemmelighet at vi i Montages simpelthen elsker La den rette komme inn. Filmen surfet tross alt inn på en solid 3. plass på vår liste over forrige tiårs beste filmer. Men det er en kjærlighet vi deler med mange, og stadig er det flere som oppdager den vidunderlige svenske filmen av Tomas Alfredson, basert på en bok med samme tittel av John Ajvide Lindqvist.  Som eksportvare har La den rette komme inn etter hvert også hatt en betydelig internasjonal gjennomslagskraft, og er nå en obligatorisk favoritt blant filminteresserte verden over. Filmen figurerer sågar på den prestisjefulle topp 250-listen på IMDb, som jo er blitt en Bibel for semi-filminteresserte individer på jakt etter kvalitetsfilm.

Nettopp derfor har også den amerikanske nytolkningen, Let Me In, blitt møtt med en verdensomfattende irritasjon -- lenge før den lanseres på amerikanske kinoer i oktober. Den iboende avsmaken for nytolkninger av personlige filmfavoritter, er riktignok forståelig. Men dét til side; er det ikke likevel mulig å lage minst to gode og berikende filmversjoner adaptert fra samme kilde? Så kan man alltid diskutere den kunstneriske nødvendigheten i å gjenfortelle en historie som ble filmatisert til perfeksjon snaut to år tidligere. Men denne filmen er tross alt ikke for oss -- den lages primært for det publikum som neppe ville oppdaget den svenskspråklige originalversjonen, men som nå gis muligheten til å oppleve en (forhåpentligvis) magisk filmfortelling fortalt i nytt språk.

I en nytolkning av et så fullendt verk som La den rette komme inn, handler da mye om å gjenskape den stemningen og de følelsene som ble så presist formidlet i Alfredsons film. Det handler især om skuespill, foto og scenografi. La den rette komme inn fant sin tiltrekkende særegenhet i balansen mellom universelle barndomsskildringer, om vennskap, følelser og fengende mystikk -- alt kommunisert med et sterkt tilstedeværende og sensibelt filmspråk. Nettopp derfor føltes det smått urovekkende at Matt Reeves skulle ha regi på den amerikanske versjonen; en regissør mest forbundet med et anmasende filmspråk og ristende kamera i det eksperimentelle katastrofeverket Cloverfield.

Derfor har Reeves som ventet forberedt gode svar på den forutsigbare skepsisen. Gjentatte ganger snakker han om hvordan den svenske boka og filmen traff ham på en personlig plan, hvordan han ønsker dyrke historien og relasjonen mellom barna, og være tro mot bokas skildringer og fortelling. Og da ryktene ville ha det til at de to hovedkaraktene skulle gjøres til eldre tenåringer, svarte Reeves med å gi rollene til Chloe Moretz (Kick-Ass) og Kodi Smit-McPhee (The Road), som begge er jevngamle med de svenske barneskuespillerne. Intensjonene virker gode, men hva får vi ut av traileren?

Aller mest betryggende er det å se at Moretz og Smit-McPhee virker akkurat så gode, nydelige og velegnet til rollene som vi kunne håpe. Riktignok vet vi at historien innehar emosjonelt krevende scener som traileren ikke gir svar på om skuespillerne takler, men uttrykkene og stemningene de formidler gjennom karakterene, fremstår som nær perfekt. Med all tydelighet demonsteres også her en visuell styrke i fotoarbeid, hvor mye av stemningsbildene fra La den rette komme inn gjenskapes, mens handlingen holdes lojalt mot originalverket. Derimot lykkes ikke traileren like godt i å overbevise publikum om at historiens kjerne er det såre oppvekstdramaet mellom han og henne. Når siste del av traileren eksploderer i voldsom musikk, og med sceneutvalg og klipp som antyder en film av konvensjonelle sjangergrep, er det forhåpentligvis bare et innslag av feil fokus i traileren -- og ikke i filmen.

For mellom bildene velger jeg å se konturene av et filmverk som isolert sett ser mektig bra ut på alle felt, til glede for de som får sitt første møte med historien på amerikansk vis.