Hva skjer egentlig med en mann når hans datter blir kronprinsesse og han selv blir riksklovn i monarkiet? Og hvordan svelger en ung journalist unna det menneskelige ansvaret for sirkuset? Dette er kjernespørsmålene i En helt vanlig dag på jobben, filmen som forteller historien om vennskapet (og utnyttelsesforholdet) mellom journalist Håvard Melnæs og Sven O. Høiby.
På papiret ser det kanskje ikke særlig motiverende ut å sette seg ned for å se det som av mangel på noe bedre har blitt kjent som Se og hør-filmen. Hvem ønsker å sitte i en kinosal omsluttet av sosialpornografisk innhold? Ikke jeg. Ei heller bivåne 90 minutter med forutsigbar, karikert satire av vår tabloide kjendisverden. (Som virker å være alt TV-komikere kan tilby for tiden.) Så hva kan man tro at kinofilmen En vanlig dag på jobben har å by på? Heldigvis mye mer enn man skulle kunne frykte.
Det starter en februar-kveld i 1986: «Den svenske statsministeren Olof Palme er skutt,» sier stemmen fra Dagsrevyen – og i løpet av nyhetsinnslaget er journalistspiren hos unge Håvard Melnæs sådd. Rent prestisjemessig er det en nedtur derfra: 10 år senere blir han ukebladsjournalist. Men før fiksjonsfortellingen kommer i gang tar filmen selv fatt i diskusjonen rundt det å filmatisere de virkelige hendelsene historien er basert på. Manusforfatter Erlend Loe og regissør Terje Rangnes har lagt inn noe så unorsk (tross alt) som et meta-grep: Den virkelige Håvard Melnæs dukker opp på filmsettet og forklarer oss (verfremdung-style) om sin ambivalens overfor det å bli adaptert. Melnæs møter skuespiller Jan Gunnar Røise, som skal gestalte ham («Husk, jeg sier alltid ”halla”, ikke ”hei”»), og skaper uro på settet med sine irettesettelser av det han ser på som faktaforskyvninger. Dette grepet minner oss om at det ligger en virkelig historie bak det vi ser, men utnyttes ikke særlig utover dette og forblir lite mer enn en frisk inngang til selve filmfortellingen.
For det er Røises utgave av Håvard Melnæs filmen handler om, og denne Melnæs ansettes i ukebladet Folk Flest (les: Se og hør) hvor journalistiske evner skal vise seg å være uviktige, mens tilfeldige kontakter fra Oslos uteliv er veien til whisky-premie på neste fellesmøte. Redaksjonsmiljøet skildres på glimrende vis av fotograf Philip Øgaard, som med valget av 16mm-opptaksformat og kreativ bruk av zoom-linser skaper ekko til amerikanske journalistfilmklassikere fra 70-tallet. Klipperne Wibeke Rønseth og Mirja Melberg har anvendt bildenes karakter til sin fordel, og gir fine rytmiske overganger mellom de mange rommene i Melnæs’ hverdag, som former et slags sirkulært liv: Moren vekker ham, sjefen stresser ham og squash-kameraten preker om presseetikk. Og egentlig lykkes ikke Melnæs særlig godt i sin nye jobb heller. Han har ingenting å tilføre. Inntil kronprinsen får ny kjæreste, og hele Håvard Melnæs’ verden forandres.
Og her går filmen inn i sitt virkelige gir. For det er ingen tvil om at filmens høydepunkt og hjerte er rollefiguren Sven O. Høiby, eksepsjonelt nydelig tolket av skuespiller Ingar Helge Gimle. Det øyeblikk han steg inn i filmen glemte jeg den lille følelsen av utålmodighet jeg hadde med meg fra filmens første tyve minutter. Gjennom utviklingen av vennskapet mellom Melnæs og Høiby ble jeg revet med i det menneskelige relasjonsdramaet. Klovnen fra virkeligheten kjent som «Svenno» er endelig skildret som et menneske. Det måtte en briljant skuespillerprestasjon i en fiksjonsfilm til.
En ting til må være klart: En helt vanlig dag på jobben er ikke en komedie. Tvert i mot er filmen et uvanlig drama, som ofrer sjangerkonvensjoner og plottfremdrift for å la menneskelige karakterskildringer stå i sentrum for galskapen. Det finnes selvfølgelig mye humor i situasjonene, men da som sørgmodig komikk. Eventuelle karikaturer skyves unna, eller plasseres som brikker i karakterutviklingen. I tillegg til dette beundringsverdige alvoret tør filmskaperne å la sin tematikk bli synlig, fremfor å skjule den med sentimentalitet. Derfor blir den også interessant. Det er bare å medgi at det går langt mellom norske filmer som stiller samfunnsrelevante spørsmål uten å bli prekende (eller pekende). I En helt vanlig dag på jobben tar dramaet oss med på flere dilemmaer som føles relevante for vår tid: Ønsker vi å forvandle et menneske til et underholdningsprodukt? Når blir det uvanlige så vanlig at vi blir ukritiske? Og – særlig i Melnæs’ tilfelle – hvordan finner man tilbake til medmenneskeligheten når man har blitt hul innvendig?
Jeg håper flere enn bare journalister og redaktører befinner seg i refleksjonsmodus etter å ha sett denne filmen. Mest av alt fikk den meg til å tenke på oss – konsumenter, publikum og medborgere. Hvor går vår grense for å fråtse i hverandre? Filmen forsøker ikke å gi noen fasit, men for Melnæs var det utvilsomt en vekker. Paradoksalt nok kan jeg ikke unngå å tenke at En helt vanlig dag på jobben – både boken og filmen – selv også kan bli en del av problemet. Kan egentlig fortellingen om Håvard Melnæs og Sven O. Høiby gjøre noen forskjell?