Åsleik Engmarks debutfilm Knerten ligger an til å bli årets norske kassasuksess på kino – og dét på tross av en heller lunken mottagelse blant kritikerne. Som mange har jeg et nært forhold til Anne-Cath. Vestlys bøker fra barndommen, og erindrer timesvis på gulvpledd med kassettspiller og kjeks som selskap.

Spenningen tilknyttet Knerten har hovedsakelig sirklet rundt om filmskaperne ville klare det mesterstykket det ville være å fange Vestlys lævmælte, smått melankolske og finstemte univers på filmduken, og noen direkte fordummende trailere og plakater har tydet på alt annet. Da jeg likevel bestemte meg for å se filmen, var det uten forventninger og grunnet ren nysgjerrighet. Og kanskje var det nettopp de lave forventningene som gjorde at jeg koste meg i kinosalen, men jeg velger å holde muligheten åpen for at dette faktisk kan være en av de siste årenes beste norske barnefilmer.

For det første har Engmark maktet å gjøre filmen genuint koselig, uten at den blir altfor søtladen, og selve håndverket – både hva angår animasjon, scenografi og foto – er overraskende bra. Knerten er blitt en utmerket periodefilm, som makter å fortelle litt om datidens verdier og samfunn uten å kjede barna. På en snedig måte inntar filmen et Pixar-modus, der den både kommuniserer med et voksent og et yngre publikum, uten å kløne det til altfor mye. Riktignok er den nesten postmoderne tonen i referansene til henholdsvis The Shining og Vibeke Løkkeberg et merkelig valg, men det morer faktisk mer enn det irriterer. Dog kontrasterer disse grepene grovt med Vestlys mer nedtonede magisk-realistiske univers, og dette bidrar til å gjøre at Knerten ikke makter sin vanskeligste oppgave: å omformulere bøkenes ord til bilder. Til dét er den altfor absurd i sammensetningen.

Det er som en fornøyelig familiefilm at Knerten lykkes til det fulle; barna rundt meg så ut til å storkose seg minst like mye som meg. Mye av suksessen skyldes et knippe utmerkede skuespillere, og især Adrian Grønnevik Smith som Lillebror. Ikke bare er han et funn som følge av sin nydelige mimikk og tilstedeværelse; først og fremst handler dette om svært god regi. For i motsetning til de fleste andre barneroller under tiårsalderen, leverer ikke Lillebror replikker som en liten slave – han er faktisk levende i filmens univers. Dette skyldes i stor grad at Engmark tydelig har gitt rom for improviseringer og impulsivitet, som resulterer i noen kostelige øyeblikk fra Smiths side. Pernille Sørensen og Jan Gunnar Røise er også utmerkede som Lillebrors foreldre, og viser en kombinasjon av varme og ignoranse som hjelper oss med å tre inn i barnets verden.

På tross av at filmens helhetsfølelse forpurres av enkelte merkelige innfall, er Knerten en film som boltrer seg på en inspirert måte innenfor rammene den er gitt, og som derfor byr på god underholdning for både barn og voksne.