Den ungarske filmskaperen Béla Tarr døde i dag, 70 år gammel, etter lengre tids sykdom. Med sine poetiske og visuelt slående filmer skapte han et usedvanlig kunstnerskap, og de kanskje mest kjente titlene Sátántangó (1994) og Werckmeister Harmonies (2000) er begge å regne som mesterverk.
Tarr var en kompromissløs auteur, kjent for sitt særegne filmspråk og eksistensielle skildringer av menneskets vilkår – definitivt ikke «for alle», men over tid ble hans posisjon i europeisk film mer og mer tydelig, og stadige retrospektiver og nyutgivelser på fysisk format utover på 2000-tallet har holdt ham relevant også hos nye generasjoner.
Béla Tarr har vært en naturlig «arvtager» etter Andrej Tarkovskij når det gjelder dvelende, sanselige kunstfilmer av den østeuropeiske skolen, preget av lange tagninger og formalistisk intensitet.
Sátántangó (1994) ble kåret til en av 90-tallets beste filmer her på Montages, og i Sight & Sound-kåringen – både i 2012 og i 2022 – har den vært rangert blant de 100 beste noensinne. Tarr har fascinert filmskapere, kritikere og cinefile, men hans særegne stil har gjort ham vanskelig å kopiere, og dermed holdt ham litt utenfor «trender» og innflytelsesrike bevegelser.
Likevel er avtrykket hans dypt, og da han erklærte The Turin Horse (2011) som sin siste spillefilm, dedikerte han seg til undervisning og formidling – et for ham vel så viktig arbeid. Han produserte i tillegg et knippe filmer for yngre regissører, blant annet islandske Valdimar Jóhannssons debut Lamb (2021).
I tidlige filmer som Family Nest (1979) og The Outsider (1981) viste Tarr interesse for sosialt marginaliserte mennesker, men etter disse utviklet han et mer poetisk uttrykk. Arbeidene hans var alltid preget av tålmodighet og presisjon, og Tarr jobbet i tett samarbeid med sin livspartner og klipper, Ágnes Hranitzky.
Ifølge Tarr og Hranitzky handlet arbeidet deres aldri om «kunst eller Gud», men om konkrete situasjoner: hvor kameraet skulle stå, og hva som skulle være første og siste bilde. Hranitzky sa selv til The Guardian i 2001 om Sátántangó: «Det viktige er å vite hvor man ikke skal klippe.» Denne metodiske tilnærmingen, kombinert med deres nærmest symbiotiske samarbeid, ga filmene deres den særegne rytmen og intensiteten som har blitt Tarrs varemerke.
I et essay her på Montages fra 2020 ser Roskva Koritzinsky nærmere på samarbeidet mellom forfatter László Krasznahorkai og Tarr, og på hvordan Tarrs filmer omsetter Krasznahorkais litterære univers til et visuelt språk. Koritzinsky skriver: «I Tarrs filmer aner man en skepsis til hvorvidt ‘forbedring’ overhodet er et begrep som kan hjelpe oss med noe som helst her på jorden, enten det gjelder enkeltmennesket, kulturen eller naturen. Samtidig er det håp i bildet – det motsatte av håpløshet finnes alltid.» Nå som Tarr er død, blir denne observasjonen særlig resonant.
Tarrs filmskapergjerning var preget av kompromissløs dedikasjon. Hver produksjon krevde år med planlegging og ekstrem tålmodighet – Werckmeister Harmonies tok for eksempel fire år å lage, med syv (!) ulike filmfotografer. Tarrs filosofi var enkel, men streng: Filmer lages ut fra konkrete situasjoner, ikke fra kunstneriske eller religiøse ideer. Sammen med Hranitzky skapte han filmer der hver tagning, hver lokasjon og hvert ansikt ble nøye komponert, og resultatet var et visuelt språk som både konfronterte og oppslukte publikum i kinosalen.
Béla Tarr etterlater seg et særegent kunstnerskap preget av visuell presisjon og eksistensiell dybde, og selv om han nå har gått ut av tiden vil filmene hans vil fortsette å utfordre og fascinere publikum.
*
Oppdatering, 8. januar: László Krasznahorkai, som vant Nobelprisen i litteratur i 2025, har i dag sendt en uttalelse til sitt norske forlag Cappelen Damm, der han sørger over tapet av sin venn og nære samarbeidspartner, Béla Tarr. Her er uttalelsen fra Krasznahorkai i sin helhet:
The death of Béla Tarr has been a huge loss for all of us, including me personally. I have lost a very close friend, a companion in the visual magic of dark cinema on the screen, and in general: I have lost a dark cinema, where there will no longer be as much light as Béla created. The cinema remains for me and for us, empty. A new world is coming, new winds are blowing. Life will settle accounts with us one by one.
Béla Tarr was one of the greatest artists of our time. Unstoppable, brutal, unbreakable. Now, however, he has been stopped, brutally broken by the fate that has befallen him. When art loses such a radical creator, for a while it seems that everything will be terribly boring. Who will be the next rebel here? Who will come forward? Who will kick everything apart? People. No one will come forward. What will happen to us? Béla, come back.