Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Anja Breiens Hustruer (1975) vises fra og med torsdag 6. mars – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
*
Regissør Anja Breien er en av de viktigste regissørene i norsk filmhistorie. I denne artikkelen løfter vi frem høydepunkter fra karrieren hennes i anledning klassikeren Hustruer (1975) sitt 50-årsjubileum!
Etter å ha gått på filmskole i Paris midt på 1960-tallet, laget Breien sin første kortfilm med Vokse opp (1967). Noen år senere spillefilmdebuterte hun med Voldtekt (1971), som ble vist i Cannes i sideseksjonen Quinzaine des Réalisateurs, og deretter balanserte hun mellom å lage filmer i både korte og lange formater utover 1970-, 80- og 90-tallet.
Nøkkelfilmen Hustruer (1975) er Breiens mest omtalte verk – en klassiker som har boret seg inn i den norske folkesjelen (trilogien som helhet omtaler vi her.) Denne uken fyller filmen femti år, og hylles med visninger flere steder rundt omkring i landet – inkludert et arrangement hos Cinemateket i Oslo på kvinnedagen lørdag 8. mars, der både Breien selv og en av hovedrolleinnehaverne, Anne Marie Ottersen, kommer på besøk.
Siden årtusenskiftet har Breien laget flere kort- og dokumentarfilmer, men later nå til å være pensjonert. Vel fortjent, i en alder av over åtti år, og med en i norsk sammenheng uforlignelig karriere å se tilbake på.
Nedenfor løfter vi frem det vi mener er høydepunktene i filmografien hennes.
*
Anja Breien har laget mange glimrende kortfilmer, og i Uten tittel (14 min, 2005) finner vi flere av hennes visuelle og poetiske særtrekk destillert ned til én presis film. Skrevet i samarbeid med den italienske manusforfatterlegenden Tonino Guerra (L’avventura, Amarcord, Evigheten og en dag), og opprinnelig tenkt som åpningen på en spillefilm, er Uten tittel både mystisk og håndgripelig på én og samme tid.
Å beskrive handlingen vil være å frarøve publikum noe av opplevelsen, så her er det bare å lene seg tilbake og la seg føre med av filmens bilder og ideer.
Anja Breiens første spillefilm er en knallsterk debut, og det er lett å forstå at den i sin tid ble invitert til Cannes-festivalen for visninger i sideseksjonen Quinzaine. Voldtekt er en dramatisert, prosedural studie av en politietterforskning og fortsatt brennaktuell i sin tematikk om skyld og justis.
Den strukturelle ideen i Breiens fortellergrep, med to tidsplan, kombineres på utsøkt vis og bretter ut kriminalplottet parallelt med å holde sympatistrukturene uavklarte. Med naturalistiske rolleprestasjoner, og et tidvis poetisk, tidvis dokumentarisk bildespråk (à la Bresson), skaper Breien en autentisitet som fortsatt griper oss den dag i dag.
Voldtekt skulle opprinnelig hete Tilfellet Anders (Breien selv bruker fortsatt den tittelen), og kanskje er den brå, direkte tittelen Voldtekt avskrekkende for noen – men her bør man ikke skue hunden på hårene. Filmen føles hverken hard eller vanskelig å se, den er reflektert i sitt alvor og klok i sin tematikk, og går langt dypere ned i kompliserte spørsmål enn hva vi er vant med fra kontemporær norsk film.
Se den gjerne med noen andre, og legg inn tid til samtale i etterkant. (Hør også vår podkastdiskusjon om Voldtekt, publisert i forbindelse med den alternative Cannes-festivalen i mai 2020.)
Hustruer, Anja Breiens mest kjente film, har blitt stående som en vesentlig kommentar til kjønnsrolledebatten og som et treffende stikk til det mannsdominerte samfunnet. Feminismen var allerede på full fremmarsj da filmen hadde premiere i 1975, men Hustruer er ikke laget i en feministisk ånd som var typisk for tiden den ble laget i.
Hustruer er leken og forfriskende, og fokuserer på de kvinnelige rollefigurene fremfor å eksplisitt «angripe» mannen. Vi får være flue på veggen til scener som diskuterer hva som skjer om man beveger seg bort fra samfunnets regler og forventninger. Breien ble inspirert av John Cassavetes’ Husbands (1970) der tre fedre drar på flere dagers spontan rangling, og hun spør seg hvilke konsekvenser det får om kvinner og mødre gjør det samme.
Den naturalistiske formen sørger for at Hustruer unngår å bli formanende; vi blir kjent med kvinner i forskjellige livssituasjoner og kommer bak fasaden deres på en «hverdagslig» måte. I de naturlige og åpne samtalene er det innbakt kommentarer til samfunnsspørsmål og kjønnsroller, men fremstillingen er diskuterende, ikke moraliserende. Det er her det geniale i Breiens arbeid blir synlig; for første gang i en norsk film får vi se hvordan kvinner er for seg selv, uten mannens tilstedeværelse.
Breiens innbydende kjærlighetsdrama Den allvarsamma leken er en adaptasjon av Hjalmar Söderbergs roman fra 1912, og plottet i seg selv er konvensjonelt: En mann og en kvinne vansmekter i hvert sitt ekteskap og innleder et erotisk forhold i all hemmelighet.
Handlingen utspiller seg i de første årene av 1900-tallet, og som seg hør og bør i en slik historie – i en sådan tidsperiode – er personenes liv styrt av ubrytelige sosiale konvensjoner og skranker. Dette understrekes gjennom en type tilknappet, formalistisk iscenesettelse som skal gjenspeile rollefigurenes låste liv.
Men det er selve utførelsen som er avgjørende. I Den allvarsamma leken er den distanserende, litterære tilnærmingen kombinert med intimitet, og i Anja Breiens hender er ikke formalismen streng, men vennlig og inviterende. Først og fremst er dette en historie som på fremragende vis utnytter filmkunstens kanskje aller sterkeste fortrinn: spillet på det usagte. (Etter å ha sett filmen – les gjerne vår dyptpløyende, visuelle analyse.)
For et norsk filmmiljø som har hungret etter internasjonal anerkjennelse, har Anja Breiens Arven (1979) i flere tiår hatt en nærmest mytisk status som den forrige norske filmen som var Gullpalme-nominert som del av hovedkonkurransen i Cannes. (Joachim Trier fikk omsider hull på byllen da Louder Than Bombs gjentok bragden i 2015.)
Arven er et familiedrama og en film som kan se enkel ut, ja, nærmest virke unnselig ved første møte, men i tillegg til å videreføre spillet på stemninger, mimikk og kroppsspråk fra Den allvarsamma leken, synes den å være mer kompleks. Arven er et verk som ikke forringes ved gjensyn – tvert imot er det fascinerende å se filmens «dype» struktur, den usynlige delen av isfjellet, stige majestetisk opp i dagens lys. Man får følelsen av at det foregår et mylder av aktiviteter i filmens underbevissthet, en hel undergrunn av rike tolkningsmuligheter.
Som vanlig er det de øyeblikkene og utsagnene som umiddelbart føles litt perifere, nesten malplaserte, i forhold til hovedhandlingen i filmen som kan være gode startpunkter. Det er bare å gyve løs! (Etter å ha sett Arven – les gjerne vår dyptpløyende, visuelle analyse.)
*
I kortdokumentaren Anja Breien – et portrett (2010) syr regissør Beate Petersen sammen et intervju med Breien på lydsiden, og komplimenterer dette med frysbilder og korte klipp fra filmografien hennes.
*
I et annet intervju med Breien (opprinnelig publisert av Norsk filminstitutt på deres DVD-utgivelse Ansikter – 11 kortfilmer av Anja Breien fra 2004, og nå tilgjengeliggjort på nett hos Montages, etter avtale med NFI) møter vi regissøren i en åpen samtale med Kjersti Alver om nettopp kortfilm, og etter å ha fortalt om hvordan hun kom i gang som filmskaper byr Breien på korte kommentarer til hver av de elleve kortfilmene.
*