En gang iblant dukker det opp et nytt talent på hiphop-scenen som gir inntrykk av å være nødt til å rappe. Det finnes ingen annen utvei, ingen alternativer. Det kan handle om sosial bakgrunn, men først og fremst gir det seg til kjenne i leveringen på mikrofonen – som en energi, noe som må ut, der rap er den beste kanalen.

Denne rå energien trenger ikke nødvendigvis å være til stede allerede fra start. For meg er Lil’ Wayne en slik rapper, men selv om talentet hans var tydelig fra karrierens begynnelse som 12-åring, var det særlig i perioden 2006-2008 at han gjorde seg fortjent til den selvutnevnte tittelen the best rapper alive. Tha Carter III (2008) var det eneste albumet han ga ut i disse årene, men Wayne la utallige gjestevers og rappet over andres beats på noen av de beste mixtapene (Dedication 2; Da Drought 3) som har kommet i rap-historien.

Det kunne nesten virke som om det var nok å plassere ham i studio og trykke på opptaksknappen, for at det skulle ramle ut en tungetale-lignende form for assosiativ, kreativ og absurd remse med ord. «Relying on rap, but in the kitchen I’m a chemist / And when I was 5, my favorite movie was the Gremlins». Det er litt vanskelig å beskrive, men til en viss grad handler det om intuisjon – noe ufiltrert som fører til at rappingen helt enkelt høres veldig kul ut.

Selv om nye rap-artister popper opp som paddehatter, er det sjelden at noen gir meg denne følelsen av nødvendighet – at noe personlig virkelig står på spill. I Norge synes jeg OnklP er ett eksempel, et annet er Kamelen. Da Slim Kamel, som han kalte seg i 2015, dukket opp i musikkvideoen til gjennombruddslåta «Si ingenting», og lirte av seg bars etter bars som om han hadde dårlig tid (det hadde han kanskje også, ettersom han var på rømmen fra politiet), fikk jeg en slik akutt opplevelse av rendyrket, rått talent. Flow’en hans satt som en kule, og han oste av selvtillit.

Syv år senere er Marcus Kabelo Møll Mosele a.k.a. Kamelen hyllet for sin autentisitet og hit-katalog, og er en av landets mest kjente rap-artister, med millioner av avspillinger på strømmetjenester som Spotify. Han er en sjarmerende gangster – både drittunge og mammas godgutt – og det er den uimotståelige karismaen hans som gjør at den nye dokumentarfilmen Si ingenting blir en medrivende affære. Selv om regissør Rolv Lyssand Bjørø gjerne kunne stukket hånda dypere inn i vepsebolet, kommer vi tett på hovedpersonen i mange viktige øyeblikk, inkludert en betydningsfull reise som kanskje delvis er dokumentarens fortjeneste.

En utfordring blant denne typen rap-artister som jeg nevnte lenger opp, er at de ikke alltid takler overgangen fra freestyles og mixtapes, gjestevers og spontane enkeltlåter, til en karriere som etablert albumartist. Lil’ Wayne igjen: flere gode studioalbum til tross, så er ingen av disse like gode som de mer fragmentariske og upolerte mixtape-utgivelsene hans. Kamelen har heller ikke imponert meg like mye på albumene sine som på enkeltstående singler.

Spørsmålet er om det spiller noen rolle i 2022, der «album» er et udefinerbart begrep. Det har i alle fall ikke stanset Kamelen fra å vokse som «hitmaker», gjerne med låter som ikke en gang har vært å finne på de mer konvensjonelle utgivelsene. Når vi ser ham fremføre dem live i filmen, tilsier responsen fra et heltent publikum at det per nå er en paraderekke nok.

Rolv Lyssand Bjørø og hans kamerateam har fulgt Marcus gjennom tre år – som skulle vise seg å bli de kanskje viktigste årene i artistens karriere. Stort sett holder dokumentaren seg til en observerende «flue-på-veggen»-stil der filmskaperne følger hovedpersonen gjennom ulike hendelser; han adresserer sjelden kamera, men er åpenbart komfortabel med det. Innimellom er det tatt tydeligere, mer iscenesatte regigrep i filmens form. Det gjør dokumentaren ganske «nedpå», samtidig som enkelte situasjoner blåses litt opp.

Mot sort bakgrunn og i sakte film ser vi Marcus i bar overkropp i filmens første bilder. Det klippes – kamera svever høyt oppe i luften over tett skog og fanger ham på motorsykkel nede på bakken. En ny versjon av «Si ingenting»-instrumentalen pumpes ut over kinoanlegget. Hovedpersonens egen fortellerstemme proklamerer at han har noe som plager ham, og at uten noen til å holde en tilbake, er det lett at kriminaliteten spinner ut av kontroll. Når det kommer til jakten på adrenalin virker det ikke å være noe skille mellom privatpersonen Marcus og artisten Kamelen, men i filmen trekkes det opp en grense mellom hans hang til ulovlig virksomhet og musikkarrieren – i alle fall ønsker manager og farsfigur Leo Ajkic at det skal eksistere en slik grense. I et par nære samtaler i Si ingenting snakker de to om artistens fremtid, der Leo forsøker å forklare Marcus en ting eller to om konsekvenstenkning.

Montasjen i anslaget avsluttes med et konsertøyeblikk der Marcus stagediver fra scenen, og filmens rammefortelling er i gang. Han slipper ut av fengsel etter å ha bli frikjent for ran og trusler, og tar fatt på innspillingsprosessen av det som skal bli albumet #FRIKJENT. Nå har han muligheten til å utnytte suksessen fra før han havnet bak murene – hvis han klarer å kontrollere impulsene sine. I et lite, men beskrivende drama under innspilling utendørs til det nye albumet, står barndomskompis og musikalsk samarbeidspartner Adrian og tisser i en stor busk. Fullstendig ut av det blå dytter Marcus ham bakfra, så kompisen tryner inn i buskaset. Adrian risper seg opp og får kutt, og er naturlig nok forbannet, og forklarer Marcus at han trenger litt tid for å la sinnet koke bort.

Det må ha vært flust med slike situasjoner for familie og venner i Marcus’ krets. I filmen ser vi ham skuffe både kamerater og kjæresten Ida, enten i slike små øyeblikk eller når han sklir ut mot sin kriminelle løpebane igjen. På et vis savner jeg noen direkte spørsmål, særlig til kjæresten, om hva hun tenker om livet med Marcus. Hvis man har fulgt Kamelen litt på Instagram, en god arena for hans underholdningsverdi og frekke/overraskende rampestreker, har man også blitt kjent med den kjærlige dynamikken mellom ham og kjæresten. Jeg hadde likt om filmen benyttet anledningen til å gi et dypere innblikk i denne relasjonen. Samtidig er det åpenbart hvorfor både hun, Adrian og Leo holder ut: Den positive siden av Marcus’ ADHD, manglende impulskontroll og uforutsigbarhet, er masse sjarm, positive vibes og den samme uforutsigbarheten – og det som når det kommer til stykket virker å være en bunnsolid lojalitet overfor dem han har rundt seg. Med andre ord mange av de samme årsakene til at Kamelen har nådd bredt ut til publikum.

Spilletiden til kinodokumentaren Si ingenting er bare 1 time og 20 minutter, så man bør ikke forvente seg et dyptpløyende portrett av Marcus’ indre liv. Likevel når vi et stykke inn, og hvis man først ønsker å skissere opp et psykologisk bilde av hvorfor han er så rastløs som han er, er det ikke vanskelig å se årsakssammenhenger. Møtet med den fraværende faren fremstår som et perfekt dramaturgisk grep, men noe som oppstår gjennom filmen; som en anledning, ikke en konstruksjon. Innimellom benyttes arkivopptak og gamle bilder fra da Marcus var yngre, og over et lite klipp av ham som barn der han kikker ut av vinduet, forteller moren at han regelrett har mistet sin far, som forlot dem da Marcus var to år.

Klipp til Marcus på flyet med nakkepute, på vei til Botswana – vi skal ut av Bergen, og det blir en brå overgang for ham til landet sør i Afrika. Faren Banjo er også musiker, men bor i en ghetto. Etter at Marcus er hentet på flyplassen, klarer filmen virkelig å være observerende tett på og formidle den ambivalensen som rapperen kjenner på: håpet om en forsoning, følelsen av å være utilpass på et nytt sted, den mentale forberedelsen på en mild konfrontasjon. Et stykke ut i oppholdet viser Marcus noen andre rundt bordet en av sine egne musikkvideoer på smarttelefonen, mens han skotter bort på den uinteresserte faren – søkende etter bekreftelse.

Når konfrontasjonen kommer, er Marcus direkte, åpen og artikulerer godt overfor faren og tanten den såre opplevelsen av Banjos fravær. Det er imponerende – hvem vet hvordan det hadde artet seg uten kamerateamet (og alkoholen), men her sitter han på egen hånd utenfor familiens hus i Botswana og taler sin sak. Dessverre melder selvdestruktiviteten seg like etter, eller kanskje er det en slags hevn; Marcus blir i alle fall sørpe full og gjør pappa flau, under sistnevntes konsert, der han står på scenen med bandet sitt. I et intervju med bransjenettsiden Rushprint forteller regissør Rolv Lyssand Bjørø at Marcus ga dem tillatelse til å filme hele seansen før han ble beruset, fordi møtet med faren var så viktig.

Denne hudløse, vonde sekvensen er utvilsomt sentral i filmen, og den fungerer bedre rent filmatisk enn når filmskaperne forsøker å komme tett på kriminaliteten. I en tidligere sekvens i Bergen er vi med i bilen når det foregår en ulovlig transaksjon, men selv om det er spennende å følge med og den tjener som eksempel på den mørke siden av Marcus, blir det en malplassert form for estetisert sosialrealisme der Lyssand Bjørø og co. (av åpenbare årsaker) ikke kan vise for mye.

Det er i det hele tatt de intime øyeblikkene med familien som griper mest, som når Marcus for første gang spiller sin låt om mamma for moren selv i bilen (alle store rappere med respekt for seg selv må selvsagt gi ut en låt der de hyller mamma). Kort tid etter ser vi ham ta bilder med fansen og vinne Spellemannspris. Vil vi først og fremst oppleve artisten Kamelen heretter?