Robert Eggers’ skjermgnaskende nye film The Northman demonstrerer nok en gang hvorfor det åpenbart er fryktelig vanskelig å lage gode vikingfilmer.

Kanskje er det umulig å lage noe etterrettelig av et kildemateriale som i all hovedsak er basert på sagn, myter og halvsannheter, og kanskje er ikke etterrettelighet det fremste kriteriet man søker i slike adaptasjoner? Uansett er det slående hvor få gode vikingfilmer og -serier som er blitt produsert gjennom årene, i hvert fall etter min erfaring.

I 1989 så jeg Knut W. Jorfald og Lars Rasmussens Sigurd Drakedreper på kino – etter først å ha lest Torill Thorstad Haugers ungdomsroman med samme tittel fra 1982. Alle disse årene senere står den fremdeles som en av de beste vikingfilmene jeg kan huske, selv om den nok er preget av nostalgiens kraft og neppe ville vært like minneverdig om jeg våget et gjensyn i dag. Men fargene, lyset og teksturen i den – skutt på analog film – sitter igjen som det nærmeste jeg har vært følelsen av vikingtid på lerretet. Og altså ikke bare en følelse av tid og rom, men av noe som kjennes som en organisk forlengelse av vår egen nasjonalidentitet.

Faktum er nemlig at de fleste vikingfilmer har vært stive, rare og teite – tidvis fornøyelige, men med en inngangsport basert på kjølig, akademisk distanse. Richard Fleischers The Vikings (1958) med Kirk Douglas, for eksempel, skal ha kudos for å ha blitt spilt inn i Norge, men med sin glorete estetikk blir den for vikingfilmen litt som det The Silver Chalice (1954) er for den episke bibelfilmen – en campy parentes.

I John McTiernans Den 13. krigeren (1999) kan verken fyldig visualitet eller et glimrende partitur av Jerry Goldsmith skjule tåpelige narrative mekanismer (Antonio Banderas’ rollefigur lærer seg norsk ved å lytte til nordmenn snakke rundt leirbålet en kveld – for vi kan ikke ha undertekster, må vite!). Veldig mye bedre er ikke TV-serien Vikings (2013-) som til tross for sine ambisjoner om historisk etterrettelighet, vikler seg inn i såpeaktige plott og merkelige tidsmarkører, som det fiktive hovedsetet «Kattegat» i Sør-Norge og lemfeldig bruk av vikingnavn.

Det har heller ikke blitt noe mindre stivt og rart når det filmkunstneriske ambisjonsnivået heves. Jeg kan fremdeles ikke fatte og begripe hva Nicholas Winding Refn forsøkte å si meg med Valhalla: Rising (2009) – en pretensiøs syretripp av en film som blir så navlebeskuende at den mister enhver form for historisitet. Og Refn er dansk! Han burde vite bedre.

Med unntak av tidligere nevnte Sigurd Drakedreper, har vi i det hele tatt vært rimelig dårlige her hjemme på berget også. Den sovjet-norske megafloppen Dragens fange (1985) vil bli stående som et grelt eksempel for all ettertid, i likhet med glattbarberte Birkebeinerne (2016). (Nå skal det sies at jeg ikke har sett islandske Hrafn Gunnlaugssons vikingfilmer fra 80-tallet, som etter givende har fått gode skussmål – særlig Hrafninn flýgur).

Ethan Hawke i «The Northman»

Så de beste vikingbeskrivelsene på film har man egentlig funnet innenfor fantasy-sjangeren – om det er Rohan-scenene i Ringenes herre eller for den saks skyld de norrøne elementene i Dragetreneren-filmene. Løslatt fra alle krav om etterrettelighet, er det som om skildringene både blir mer organiske og levende som deler av et større univers.

Og kanskje er det nettopp her utfordringen ligger – komprimeringen av historiske hendelser og tolkninger, kokt ned til én dramatisk historie som føles naturlig, ikke bare en «showcase for vikingting».

Robert Eggers’ kinoaktuelle The Northman sliter med flere av disse tingene, og kan egentlig oppsummeres med to adjektiv: gnask og grums. Akkurat som i Eggers’ forrige film The Lighthouse (2019), gnaskes det lerret over en lav sko – Alexander Skarsgård & Co. brøler, raper, promper og skuler uten pause. Inne på vertshuset les det høylytt og påtatt mens føttene stampes i gulvet og seidlene svinges med uvøren pendel. Dialogen er overpompøs, inderlig og hyper-melodramatisk, mens lydsporet peiser på med trommer, messende stemmer og munnharper. Det hele fremstår som en salig blanding av Shakespeare, commedia dell’arte og tordentaler fra indre Mordor.

Samtidig leser jeg nå altså mange positive anmeldelser som fremhever denne innsigelsen som en styrke – at den er så «kompromissløs» og «brutal». Men vil ikke brutaliteten minskes når den ikke har noen buffer å være slagkraftig i? Kanskje er det nettopp flere kompromisser filmen hadde trengt, for det dreier seg ikke egentlig om en slags beundringsverdig holdning, men rett og slett svakt filmhåndverk – en fullstendig mangel på narrativ og tonal dynamikk som frarøver tilskueren enhver form for innlevelse.

Når Nicole Kidman febrilsk prøver å mane frem eder og galle, selv om hun knapt har ansiktsmimikk igjen, fremstår det komisk, ikke kompromissløst. Når Willem Dafoes lille birolle som hoffnarr glefser seg rett fra The Lighthouse og inn i kongshallen, virker det ironisk, ikke kompromissløst. Når all teatral patos-dialog skal brøles inn i øret mitt, fremstår det irriterende, ikke kompromissløst.

Dette er synd, fordi selve teksturen – filmens grums – egentlig er «korrekt», det vil si mengdene av gjørme, sollys, blod, tåke, treverk, aske, enger og frost. Den har akkurat passe grad av korn. Gnasket og grumset spiller imidlertid ikke på lag; de kansellerer hverandre. Når vi tidlig i filmen beveger oss fra et psykedelisk, høylytt overgangsrituale og forholdsvis raskt inn i et vikingangrep på en uskyldig landsby – som om de var Thulsa Doom-ryttere fra Conan The Barbarian, med grynting, hyling og spetakkel fra hvert Dolby Atmos-hjørne i kinosalen – blir det bare slitsomt og enerverende, ikke oppslukende. Kun ved svært få anledninger tillates vi bare å være; pusterommene er for korte og få.

Det er litt oppsiktsvekkende at Eggers velger denne innfallsvinkelen når man sammenlikner The Northman med hans første film The VVitch (2015). I sistnevntes tilfelle er det også snakk om tilskudd til en epoke som ikke er utforsket for ofte på film. Av troverdige, engasjerende skildringer av koloni-Amerika (altså filmer som befinner seg omtrent midt mellom 1492 og 1776), vil jeg egentlig påstå at det kun dreier seg om Nicholas Hytners The Crucible (1996), Terrence Malicks The New World (2005) og Eggers’ film. Selv om The VVitch også tar til gnasking med kraftig overbevisning et stykke ut i filmen, er den lenge et etterrettelig, altoppslukende, hypnotisk tidsportrett innhyllet i dis, høsttoner og kampen for tilværelsen. The Northman legger sjelden til rette for dette.

Så vikingfilmen har nå fått seg enda et slag for baugen, og man kan ikke gjøre annet enn å gjenopplive håpet om at sjangerens formodentlige «Messias» – regissør Mel Gibson – skal returnere til sitt inntil videre inaktive vikingprosjekt Berserker, sist omtalt i 2012. (Her er en kort dokumentar om prosjektets historikk.) Der ligger alle premissene klare – plenty med kroppslig grums à la Hacksaw Ridge, blandet med en ekthet og ærbødighet for norrønt språk og periode (slik han benyttet arameisk i Passion of the Christ eller yukatansk maya i Apocalypto).

I mellomtiden får den gode, tilsynelatende umulige vikingfilmen fortsette å eksistere i hodene våre.