Cannes 2020: Vår alternative utgave av Cannes-festivalen 2020 er over, og for å avslutte dette prosjektet har vi invitert selveste Sigurd Moe Hetland til å skrive om sine minner fra imponerende 40 år på festivalen.
Sigurd Moe Hetland er i våre miljøer viden kjent som norsk filmkulturs fremste arkivar de siste tiårene. Hans virke som formidler og fotograf er legendarisk, og hele 40 årganger i Cannes er et vitnesbyrd om Hetlands enestående oversikt over festivalens historie og tilknytning til Norge.
Få kjenner Cannes bedre enn Hetland, og i brevet nedenfor deler han anekdoter og bilder, i tillegg til favoritter fra vårt spesialkuraterte program – til glede for dem som vil fortsette å se både kanoniserte og oversette Cannes-filmer igjennom sommeren.
*
Kjære Montages,
Jeg tenkte vel ikke så langt at jeg skulle få oppleve hele 40 filmfestivaler i Cannes, da jeg i 1968 satte kursen mot festivalbyen for første gang for å oppleve evenementet vi til da bare hadde sett smakebiter av på sort/hvitt TV. 17. mai 1968 reiste jeg med nattflyet til Nice med smoking, badetøy, reiseskrivemaskin og en voldsom optimisme om å få oppleve en stor drøm: filmfestivalen i Cannes.
Jeg tok inn på reservert rom på Hotel Univers til 23 franc pr. døgn inkl. frokost. Denne prisen fikk jeg for øvrig beholde helt til 1974, da man stengte hotellet for oppgradering til å bli trestjerners. Da var prisen blitt slik at jeg byttet til Hotel Select hvor jeg alltid har bodd siden. Etter noen år kom også Pål Bang-Hansen og hans team til dette hotellet.
18.mai om morgenen var jeg for første gang på Croisetten og svært spent og stolt over å ha kommet så langt i dette «prosjektet». Den første jeg oppsøkte var Sven Krohn fra Aftenposten, som fortalte meg hvor jeg skulle gå for å hente akkrediteringspapirer. Etter å ha fått pressekortet fullt av billetter til to hovedfilmer per dag satt jeg meg forventningsfullt i festivalpalassets store sal med de (den gang) lysegrønne stolene.
Men den annonserte filmen startet ikke. I stedet var det mye uro i salen, og etter hvert kom flere og flere ut på scenen. Jeg så blant andre Louis Malle, François Truffaut, Roman Polanski og flere andre store regissører. De grep tak i forteppet og ropte «Arretez les projections!» («Stans forestillingene!») Det var tydelig for alle festivaldeltakerne at studentopprøret i Paris hadde forplantet seg til Cannes. Filmfolk solidariserte seg med studentene og ville streike, og brukte dessuten anledningen til å protestere mot festivalledelsens suverene utvelgelse av filmer til hovedkonkurransen. De ville ha innflytelse.
Jeg satt lenge og så på dette oppstyret og lurte på hva som ville skje. Det ble imidlertid bare mer og mer uro, og til slutt ble vi anmodet om å forlate salen. Det ville ikke bli noen kinovisning. På fortausrestauranten utenfor festivalpalasset, Blue Bar, traff jeg kinodirektør Arnljot Engh, kinostyremedlemmene Adele Lerche og Arve Moen fra Oslo, samt Espen Eriksen fra VG, og etter hvert kom også Pål Bang-Hansen og Arne Hestenes. Det var første gang jeg hilste på de to sistnevnte, som senere ble to av mine beste Cannes-venner.
Alle var opprørte over det som skjedde, og ingen visste noe om det videre forløpet. Vi var bare noen få nordmenn, og vi holdt sammen så godt vi kunne. Streiken ble mer og mer omfattende etter hvert som dagene gikk. Alt var fastlåst og man fant det best å tenke på hjemreisen før alle kommunikasjoner også stoppet. Den 19. mai 1968 erklærte man «Le festival est clôt!».
Selv kom jeg hjem ved først å ta taxi til Nice. Derfra fikk jeg plass på et italiensk tog til Milano og prøvde å komme hjem med SAS eller Alitalia, men der var alt fullt. I Milano fikk jeg anbefalt å dra til Genova. Dit skulle det ankomme et SAS-nattfly fra København for å ta med seg hjem skandinaver som «sto fast» på Rivieraen. På flyplassen i Genova dukket det opp flere og flere skandinavere som ville hjem, inkludert Hestenes.
Dette var altså mitt første møte med Cannes-festivalen – men jeg ga ikke opp av den grunn. Neste år (1969) var jeg tilbake, og da var alt normalt. Jeg deltok på Cannes-festivalen fra og med 1968 til og med 2007. De vil si 40 ganger – i 40 år, uten avbrudd. Dermed har jeg opplevd en stor del av festivalens eksistens, fulgt dens mange faser tett. Jeg har sett hundrevis av filmer, møtt utallige regissører og skuespillere og sett hvordan festivalen har utviklet seg i takt med samfunnet og filmindustrien generelt.
Da Pål Bang-Hansen og jeg 17. mai, 2000 mottok festivalens millenniumsmedalje, spurte festivalpresidenten hvilket år jeg var på festivalen for første gang. Da jeg svarte 1968, uttrykte han «Quelle année de commencer!» (Hvilket år å starte på!). Den tydeligste endringen i disse årene er innføringen av de omfattende sikkerhetstiltakene som er innført på grunn av både den verdenomspennende terrorfaren og redselen for piratkopiering av filmer.
Jeg har pleid å karakterisere Cannes på den måten at «festen er borte fra festivalen». I dag er det endeløse køer overalt og vanskelig å komme inn på visninger, med mindre man besitter det «rette» adgangskortet. Det er i det hele tatt stressende å jobbe under festivalen. Hvis man i tillegg bærer rundt på et fotoapparat, slik jeg gjør, blir man «uglesett» foran hver eneste visning, og må deponere fotoutstyret i garderoben før man får komme inn i kinosalen.
Når det er sagt, har jeg i all hovedsak opplevd mye hygge og ikke minst fått faglig utbytte gjennom mine opphold i Cannes gjennom alle disse årene. Jeg har laget over 30 skriftlige rapporter, tatt over 10.000 lysbilder og sett langt over tusen filmer på disse 40 årene som presseakkreditert.
Det sier litt om utviklingen av festivalen at jeg fikk oppleve det «gamle» ærverdige festivalpalasset i Cannes hele 15 ganger. Bygningen ble til mot slutten av 1940-årene, men ble for lite idet festivalen utviklet seg hurtig på 1970-allet. Det «nye» palasset, som til nå har «huset» festivalen i 37 år allerede (i tillegg til mange andre arrangementer), ble åpnet i 1983, og var på det tidspunktet byens stolthet. I dag er selv dette blitt for lite for alle menneskene som strømmer til Cannes for å oppleve verdens viktigste filmfestival.
*
Noen utvalgte minner fra 40 år i Cannes
1969: Min første «hele» Cannes-årgang. En helt ny festival hadde oppstått etter problemene året før. En viktig endring dette året var opprettelsen av «regissør-seksjonen», altså Quinzaine des Realisateurs. Denne arrangeres av den franske regissørorganisasjonen og var i starten ment som en protest mot festivalledelsens suverene valg av filmer. Sideprogrammet skulle ikke være «smoking-preget» og ikke ha noen konkurranse (selv om akkurat sistnevnte element har forandret seg i ettertid). Viktige filmer vist i 1969: «If…. (Lindsay Anderson – vant Gullpalmen), Ådalen 31 (Bo Widerberg), Min natt med Maud (Eric Rohmer), Easy Rider (Dennis Hopper), «Antonio – de dødes venn» (Glauber Rocha), og ikke minst, en av mine absolutte favorittfilmer gjennom alle tider: Z (Costa Gavras).
Det har alltid vært gallaantrekk på kveldsforestillingene i festivalpalasset i Cannes. Det vil si smoking for herrene. Da Bo Widerberg (regissøren av Ådalen 31) ankom forestillingen, hadde han bare vanlig jakke og rød høyhalset genser. Det ble selvsagt noen små tumulter ved inngangen, men han klarte på komme inn takket være en diplomatisk forhandling mellom vaktene og Paul Mareau, som kunne snakke svensk og var Unifrance Films sin representant i Skandinavia.
1971: Dette året fikk jeg tatt et av mine virkelig historiske bilder fra Cannes, nemlig av Yoko Ono og John Lennon spaserende langs Croisetten. Det ble faktisk skutt med datidens mye anvendte Instamatic-apparat.
1972: Når man spør meg om hva jeg husker beste fra mine år i Cannes, vil jeg først og fremst svare møtet med den store mesterregissøren Alfred Hitchcock. Han spaserte selv fra festivalpalasset mot det fasjonable Hotel Carlton, og jeg kunne filme ham med mitt 8mm smalfilmkamera. Noe slikt ville vært helt utenkelig i dag. Nå kjøres regissørene og skuespillerne i mørke biler med sotfargede vinduer fra sted til sted og har vakter med svarte solbriller og propper i ørene – såkalte Gorillas» – rundt seg hele tiden.
På pressekonferansen fortalte Hitchcock utførlig og detaljert om sitt arbeid med Frenzy som var avslutningsfilmen det året, for eksempel om hvordan han fikk til å kjøre et fly under broen i London og lignende scener. Da pressen slapp til med spørsmål, var det en som spurte ham: «Mister Hitchcock, do you never impovise?» Da svare den store mesteren: «I prefer to improvise in the office».
1975: Gullpalmeskandale! Tildelingen av Gullpalmen har i alle år vært preget av stor interesse, og til tider har den også vært kontroversiell, – noen ganger med politisk bakgrunn og noen ganger av rent kunstneriske årsaker. Dette året ble den tildelt den algeriske regissøren Mohammad Lakhdar-Hamina for filmen Krønike om de tapre år, en tre timer lang film som det viste seg at få festivaldeltakere likte og ikke alle hadde sett. Ryktene i ettertid indikerte at tildelingen hadde et klart politisk tilsnitt – i og med at den franske presidenten sto foran et offisielt besøk til Algerie senere det året.
1979: For første gang på mange år var en norsk film var valgt ut til hovedkonkurransen: Anja Breiens Arven, som mottok den økumeniske prisen. Andre kjente filmer dette året var: Blikktrommen (Volker Schlöndorff), Apokalypse nå! (Francis Ford Coppola – Gullpame-vinner), Norma Rae (Martin Ritt) og Manhattan (Woody Allen).
1980: For første gang presenterte norsk film seg i Cannes gjennom «Scandinavian Films» sammen med Sverige og Danmark. Det skjedde blant annet ved at de fikk sitt promotionsenter i en nybygget terrasseleilighet i Villa Racine, nabohuset til det daværende Festivalpalasset. Being There (Hal Ashby) og The Big Red One (Samuel Fuller) var markante titler dette året.
1982: Dette ble det siste året Cannes’ gamle festivalpalass var hovedarena for festivalen. Delt gullpalme til Missing (Costa Gavras) og «Yol: Veien» (Yilmaz Güney).
1983: Innvielse av det nye festivalpalasset, nåværende hovedarena.
1986: Amerikansk boikott av festivalen, fare for terroraksjoner og dertil hørende sikkerhetstiltak.
1987: Festivalen feiret 40-årsjubileum. Gullpalmen ble tildelt den franske filmen Under satans sol (Maurice Pialat), en utdeling som var kontroversiell og ble møtt med presseoppslag som à la «jurytabbe i Cannes». Personlig mistenkte jeg at det liksom burde være en fransk vinner i anledning jubileet.
1988: Bille August vant Gullpalmen for Pelle Erobreren.
1992: August vant Gullpalmen for andre gang, for «Den gode viljen. Tilfeldigvis satt jeg på samme fly som August fra Nice til København da festivalen var slutt, og det oppstod applaus og jubel blant passasjerene da kapteinen over høyttaleren gratulerte den danske regissøren med hans andre gullpalme.
I forbindelse med presentasjonen av Ron Howards Mot nye horisonter var det pressekonferanse med Tom Cruise og Nicole Kidman. På pressekonferansen, i festivalpalassets største sal utenom kinoene, med over 1000 journalister og 38 TV-team, spurte en amerikansk journalist: «Tom Cruise, hvilken tannpasta bruker du?» Et sukk gikk gjennom i salen. Journalisten fikk ikke noe svar, og man gikk umiddelbart videre til neste spørsmål….
1993: For første gang var det en kvinnelig regissør som vant Gullpalmen: Jane Campion for Piano, delt med Chen Kaige og hans Farvel, min konkubine.
1997: Store markeringer i forbindelse med festivalens 50-års jubileum. Det er omlag 40.000 besøkende dette året, der uttrykket «Norwave» oppstod takket være at hele to norske filmer konkurrerte i Kritikeruken: Insomnia (Erik Skjoldberg) og Budbringeren (Pål Sletaune).
I anledning 50-årsjubileet ble det opprettet en spesialpris, «Gullpalmenes Gullpalme», og på forhånd var det kunngjort at Ingmar Bergman var vinneren. Linn Ullmann mottok prisen i sin fars sted. Den ordinære Gullpalmen gikk nok en gang til to filmer: Ålen (Shohei Imamura) og Smaken av kirsebær (Abbas Kiarostami).
En annen film som ble vist dette året, som jeg personlig aldri kommer til å glemme, var Michael Hanekes Funny Games – en av de vondeste filmene jeg har sett noen gang.
2001: Liv Ullmann ble historiens eneste norske jurypresident dette året – en stor ære! Gullpalmen ble tildelt italienske Sønnens rom (Nanni Moretti).
2006: Enda et «norsk år» i Cannes! Kortfilmen Sniffer (Bobbie Peers) vant Gullpalmen for kortfilmer – den eneste palmen som noen gang er tildelt en norsk film. I tillegg konkurrerte norske filmer i både Un certain regard (Uro av Stefan Faldbakken) og Kritikeruken (Den brysomme mannen av Jens Lien og Slipp Jimmy Fri av Christoffer Nielsen). Kulturminister Trond Giske frontet den norske delegasjonen.
2007: Festivalens 60-årsjubileum. Per Haddal ble tildelt festivalen 60-årsmedalje. Gullpalmen ble tildelt den rumenske regissøren Cristian Mungiu for 4 måneder, 3 uker og 2 dager. Dette ble undertegnedes 40-ende og siste gang på filmfestivalen i Cannes.
*
Mine anbefalinger fra Montages alternative Cannes-program
Hovedkonkurransen: «Marty», «Den tause verden», «En mann og en kvinne», «Scarecrow», «Fare og herre» (Gullpalme-vinner), «Ålen» (Gullpalme-vinner), «Klokken fem om ettermiddagen».
Un certain regard: «Zappa», «Hearts of Darkness: A Filmmaker’s Apocalypse», «Strictly Ballroom», «Jordens salt».
Quinzaine des Réalisateurs: «Calcutta», «Også dverger begynte i det små», «Voldtekt», «Skuespillernes reise», «Riff-Raff».
Kritikeruken: «Fritz the Cat», «Duften av grønn papaya om morgenen».
Utenfor konkurranse: «Harlan County, USA», «Orkesterprøven», «Fedora».
Cannes Classics: «Yaaba», «Prosperos bøker», «Farvel, min konkubine», «Girlfight».
*
Bilder fra 40 år i Cannes
