Berlinalen 2025: Årets Berlinale ble avsluttet lørdag, og på prisutdelingen ble det skrevet norsk filmhistorie, da Dag Johan Haugerud vant Gullbjørnen for Drømmer. I denne rapporten deler en av Montages’ utsendte, filmviter Simon Holm, sine tanker om et knippe av titlene i hovedkonkurransen.
*
Undertegnede rapporterte som kritiker fra Berlinalen for første gang i 2024, som var forhenværende programsjef Carlo Chatrians siste utgave, så i år var det ekstra spennende å gå festivalen i møte, ettersom Tricia Tuttle er ny i sjefsrollen og presenterte sitt første program. Til tross for Berlinalens størrelse og popularitet, har den lenge slitt med å tiltrekke seg de største filmskaperne, og mitt inntrykk av denne 75. årgangen er at festivalen ennå ikke helt har snudd trenden.
Jeg vil i denne teksten se nærmere på årets hovedkonkurranse, og selv om festivalen fortsatt har mye å forbedre vil jeg begynne med å trekke frem de mest positive opplevelsene – før vi ser litt nærmere på de ikke fullt så vellykkede programpostene. At Berlinalen lørdag 22. februar ble avsluttet med at juryen til Todd Haynes delte ut selveste Gullbjørnen til Drømmer ga selvfølgelig også et med norske øyne veldig gledelig bidrag til helhetsinntrykket.
Til tross for et gjennomsnittsnivå langt under forhåpningene, er det enkelte av konkurrentene Dag Johan Haugerud møtte i hovedkonkurransen som er verdt å snakke om i positiv forstand. Montages-favoritt og indie-regissør Richard Linklater (Dazed and Confused, Before-trilogien, Boyhood) serverte et av lyspunktene, med sin nye film Blue Moon. I dagene etter at jeg så den, var det nok å bare tenke på Ethan Hawkes mange sprudlende, kreative replikkvekslinger i filmen, til å vekke glede og optimisme.
Dette er et verk som er bygd opp nettopp rundt dialogen og hvordan den fremføres: Vi tilbringer halvannen time i en bar sammen med låtskriveren og forfatteren Lorenz Hart (Hawke), den samme kvelden – 31. mars 1943 – som hans faste samarbeidspartner Richard Rodgers har hatt Broadway-premiere på musikalen Oklahoma!, med tekster skrevet av Oscar Hammerstein II. Nesten hele filmen utspiller seg i realtid, og består for det meste av Harts samtaler med bartenderen (Bobby Cannavale), hans unge protesjé Elizabeth Weiland (Margaret Qualley) og Rodgers (Andrew Scott, som velfortjent vant Berlinale-juryens pris for beste birolle).
Før vi ankommer baren, blir vi imidlertid servert et kort frempek til fire måneder etter hendelsene i resten av filmen. Her ser vi Lorenz, sørpe full, vakle gatelangs og falle om i en rennestein. En tekstplakat informerer oss om at han døde kort tid etter, 48 år gammel. Selv om dette grepet kanskje ikke er spesielt originalt eller elegant, sørger det for å umiddelbart balansere den ellers vittige og lettsindige tonen. Lorenz’ nært forestående undergang gir både stemningen i filmen og rollefiguren en distinkt tragisk undertone, og publikum får en konkret grunn til å sympatisere med ham.
Kammerspillstrukturen i Robert Kaplows manus fungerer utmerket for å gi både Linklater og Hawke muligheten til å vise hva de virkelig er gode for. Til tross for den kondenserte tidsrammen, formidles et bredt spekter av følelser og tilstander. Lorenz svinger mellom destruktivt selvhat og narsissistisk dyrkelse av eget intellekt. Samtalene er både stimulerende og underholdende, og overgangene mellom dem er sømløse og velkoreograferte.
Likevel er det i sårbarheten at filmens virkelige styrke ligger, i desperasjonen etter å unngå den skjebnen som alle ser ut til å vite at venter ham. Dette kommer aller best frem i scenen der Lorenz for første gang slutter å snakke, omtrent midtveis i filmen. En anmeldelse av Oklahoma! er akkurat blitt publisert, og mens den leses opp, vandrer Lorenz gjennom baren.
Uten å si et ord formidler Hawke alle de dikotomiske følelsesmotsetningene som preger ham: Håp og håpløshet, empati og sjalusi, motivasjon og resignasjon.
En annen konkurransefilm som imponerte med er Reflet dans un diamant mort, regissert av ekteparet Hélène Cattet og Bruno Forzani. Dette er en kreativt utformet, referanserik, B-filmpreget sjangerutforskning med et energisk visuelt uttrykk. Handlingen er abstrakt og langt fra lineær, men en tematisk tråd strekker seg gjennom hele spilletiden (tenk I fjor i Marienbad – hvis Alain Resnais var mer fascinert av vold enn kjærlighet.).
Den tematiske og narrative eksperimenteringen fungerer tidvis godt, men deler av filmen er så langt unna konvensjonell historiefortelling at man som tilskuer må legge ned betydelig innsats og godvilje for å trekke ut noe form for budskap. Det visuelle uttrykket er imidlertid så rikt og fascinerende at man bare kan lene seg tilbake og nyte den henrivende, voldelige kavalkaden av løst relaterte vignetter.
Én del av dette er de konkrete referansene, som i seg selv er stimulerende å oppdage og plassere (70-tallets James Bond-filmer, De Palma, giallo-filmer og Tarantino er bare noen av inspirasjonskildene), men enda viktigere er de unike visuelle ideene og intensiteten i rytmen som binder dem sammen. Hele filmen har egenrådig stil og energi som vil pirre appetitten hos de fleste cineaster.
To år på rad har dokumentarfilmer vunnet Gullbjørnen (Adamant – Hjerterom på Seinen i 2023 og Dahomey i fjor), og det ville ikke overrasket meg om det samme hadde skjedd i år. En av de sterkeste filmene i hovedkonkurransen var nemlig en dokumentar, ukrainske Strichka chasu («Timestamp»), som viser hvordan skolene der håndterer den russiske okkupasjonen i mer og mindre krigsrammede områder.
Dette er ikke en eksplisitt rå, brutal skildring av krig – à la Gazas tårer (2010) eller For Sama (2019) – men en demonstrasjon av den nye hverdagen de voksne har blitt tvunget til å konstruere for barnas skyld. Dette betyr likevel ikke at krigen er fraværende i filmen (tilbakevendende luftangrepssirener og sorgprosesser for falne soldater er motiver som gjentas), men publikum spares for de mest voldelige bevisene på russisk aggresjon.
Regissør Kateryna Gornostai har også valgt en observerende dokumentarform, et perspektiv som unntaksvis brytes – når barna ikke klarer å la være å se inn i kameraet. Dyptgående intervjuer og forklarende fortellerstemmer kunne være opplagte konvensjoner å anvende i en film som dette, for å sikre at ingen avgjørende informasjon gikk tapt, men regissør Kateryna Gornostai holder seg for god til slike «enkle» grep.
Hun lar de nye rutinene i det ukrainske skolesystemet tale for seg selv gjennom scenene vi får se, samtidig som den avdramatiserte hverdagsligheten gjør inntrykket enda sterkere. Lærerne underviser 8-åringer om våpen og krigens farer med samme tilnærming som når de lærer dem å skrive sitt eget navn. Okkupasjonens varighet har gjort både voksne og barn mer vant til unntakstilstanden; de minste barna husker ikke noen annen virkelighet.
At filmskaperne bak Strichka chasu gikk tomhendt hjem fra seremonien lørdag kveld, overrasket mange. Selv om den favner litt for bredt, noe som gjør den mindre konsentrert og effektiv enn den ideelt sett kunne vært, er historien stødig formidlet og vinklingen interessant.
For meg var det disse tre nevnte filmene som utgjorde toppsjiktet i hovedkonkurransen – sammen med Dag Johan Haugeruds Drømmer. De har alle en kongruent kunstnerisk visjon, og en kreativitet og energi i tilnærmingen som skiller dem fra mengden. I andre enden av skalaen finner vi eksemplene som viser hvor langt unna en sterk kunstnerisk visjon mange av årets Berlinale-titler var.
Et eksempel på dette er Rebecca Lenkiewicz’ Hot Milk, der Emma Mackey, Fiona Shaw og Vicky Krieps i hovedrollene danner et sterkt fundament som hindrer filmen fra å bli fullstendig uinteressant. Likevel løfter ikke manuset skuespillerprestasjonene slik det burde. Vi følger Sofia (Mackey) og moren Rose (Shaw), som har reist til Spania i håp om å finne en kur for Roses lammelse. Der møter Sofia den frisinnede Ingrid (Krieps), som introduserer henne for en verden av nytelse og utskeielser – sider av livet hun aldri har kunnet utforske på grunn av morens sykdom og kontrollerende natur.
Dette er et lovende utgangspunkt, men leder ingensteds. De to hovedfortellingene splittes relativt tidlig og finner aldri sammen igjen på en tilfredsstillende måte, noe som gjør helheten både rotete og fragmentert.
Lenkiewicz’ sjangertilnærming fremstår dessuten uklar. Hot Milk blander trekk fra skrekk, familiedrama og coming-of-age, men de tonale sprangene mellom disse elementene glir aldri naturlig sammen. Også visuelt er filmen bemerkelsesverdig anonym. Fotoarbeidet til Christopher Blauvelt er tilstrekkelig polert til at det ikke kan kalles stygt, men fullstendig blottet for kreativitet eller særegne ideer – noe som bare forsterker kjedsomhetens langsomme, uunngåelige inntog.
Det kinesiske dramaet Xiang fei de nu hài slet også med å holde på min oppmerksomhet. I regissør Vivian Qus tredje spillefilm følger vi Tian Tian (Haocun Liu), som søker tilflukt hos kusinen Fang Di (Vicky Chen) etter å ha stukket av fra fangenskap hos en narkolanger. Gjennom klønete tilbakeblikk og ekspositorisk dialog forstår vi gradvis hvorfor de to en gang så nære kusinene har mistet kontakten, og hva som ledet til at Tian Tian havnet i klørne på en kriminell organisasjon.
Etter hvert utvikler filmen seg til en slags thriller, hvor de to kusinene må kjempe tilbake mot kriminelle krefter, samtidig som de gjenoppbygger forholdet dem imellom. Det er imidlertid et markant fravær av intensitet i historiens rytme. Vi føres gjennom scener som burde vært engasjerende og spennende, men ingen virkemidler anvendes på en måte som lykkes i å vekke (eller holde på) oppmerksomheten.
Gabriel Mascaros O Último Azul («The Blue Trail»), som mottok Sølvbjørnen (Grand Jury Prize) under prisutdelingen, har de samme svakhetene. Igjen har vi et konsept som kan virke lovende: Lovendringer i Brasil gjør at alle som er over 75 år gamle sendes av gårde til en egen leir, der de ikke skal være til bry for sine arbeidende etterkommere. Tereza (Denise Weinberg) nekter å akseptere denne skjebnen, og begir seg ut på et eventyr for å komme seg unna. Filmens tese – at samfunnet avskriver eldre lenge før de faktisk mister sin verdi – er solid nok, men budskapet forblir uforandret etter de første 15 minuttene og erstattes av et forutsigbart rømningsnarrativ. Tereza møter forskjellige mennesker, fanges, rømmer igjen, og ender opp med å finne en vei ut takket være ekstrem flaks.
Størstedelen av reisen foregår i den brasilianske regnskogen, som i det minste burde være omgivelser man bare kan lene seg tilbake og nyte visuelt. Det er imidlertid noe urolig over nesten alle bildekomposisjonene: det er så mange elementer til stede at helheten fremstår rotete. Unntakene oppstår når fargepaletten begrenses til én eller to toner, noe som skaper rytme og sammenheng i bildene – elementene spiller på lag i stedet for å forstyrre hverandre.
På toppen av det hele får kameraet nær sagt aldri hvile, det er konstant små bevegelser som gjør at det blir enda vanskeligere å benytte filmen som en meditativ, avslappende reise. Dette er naturligvis et grep for å formidle hovedpersonens indre uro, men karakterarbeidet er såpass mangelfullt og historien så uengasjerende at denne dimensjonen aldri utvikler seg tilstrekkelig til å forsvare filmens eksistens.
Det største spriket mellom premiss og ferdig produkt er imidlertid Lucile Hadžihalilović’ La tour de glace. Nykommeren Clara Pacini spiller Jeanne, en 16-åring som rømmer fra barnehjemmet for å søke lykken i byen. Hun havner på filmsettet der divaen Cristina (Marion Cotillard) gestalter snødronningen, en mytisk figur som Jeanne alltid har vært opptatt av. Gradvis involverer Jeanne seg i filmen, og utvikler en komplisert, tvetydig relasjon med sitt forbilde.
Hadžihalilović’ tidligere samarbeid med Gaspar Noé (som også spiller i filmen) skapte store forventninger om at dette kunne bli en intens, forskrudd reise gjennom stjernelivets skyggesider og gråsoner. Dessverre går handlingen aldri noen vei. Den samme tematikken og relasjonen har vært skildret med hell i filmer som Showgirls og Black Swan, men La tour de glace har ingen kvaliteter som rettferdiggjør noen slags sammenligning med disse filmene. Den tematiske utforskningen forblir overfladisk, det visuelle uttrykket gjentar seg selv uten særegenhet, og rolleprestasjonene mangler intensitet – alt dette gjør at filmen aldri finner den kraften eller elegansen som kunne løftet den.
At filmen vant prisen for Outstanding Artistic Contribution, er en liten overraskelse. Grunnen er trolig at få av de andre filmene hadde utpregede ikke-naturalistiske elementer. Det fiksjonelle filmsettet og drømmesekvensene som avslører Jeannes frykt og begjær har et gjennomført stilisert uttrykk. Dessverre knyttes disse aldri ordentlig opp til det øvrige plottet, og de forskjellige universene integreres heller ikke godt med hverandre. Sekvensene forblir løsrevne fra filmens narrative og visuelle språk, og tilfører derfor lite til en helhetlig og meningsfull filmopplevelse.
Alt i alt er det vanskelig å argumentere mot at Drømmer fikk med seg Gullbjørnen hjem, som første norsk film noensinne. Jeg har riktignok ikke sett alle de 19 konkurransefilmene, men dersom mitt utvalg er representativt, fremstår Dag Johan Haugerud som en velfortjent vinner.
Derfor er det kanskje like greit at Berlinalens gjennomsnittsnivå ikke viste noe markant oppsving akkurat i år. Men forhåpentligvis byr neste utgave på mer ambisjon, energi, kreativitet og skaperglede.