Årets beste filmer 2019

Endres topp 20, 2019

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2019

Hopp rett til

Neste:  Helgas topp 10, 2019»

En film så sultent til stede i det sanselige øyeblikket at jeg ikke har sett på makan. Etter en nærmest religiøs start – først var lyset! – kastes vi tett på ansiktet til en mann på sykkel, og himmelen spinner rundt ham som om universet er en strøm av øyeblikk uten retning. Herfra er vi i blikket til denne unge, udefinerte mannen som liker å kikke på kropper, se på mennesker, studere omgivelsene, fotografere og se film (i flere sekunder, uten forvarsel, tar Dovzhenkos Arsenal over filmen), og som bruker sommeren på flørte med alt og alle, selv sandkornene og vanndråpene på de solvarme armene til Ophélie.

Filmens (og mannens) blikk er vulgært, sanseligsultent og intenst seksuelt, men reduserer ikke kropper til noe tinglig – det er snarere betatt av alt i sanselig og pustende bevegelse: et lam som blir født (en utdratt scene som ville fått Bazin til å gispe) i det ene øyeblikket, en dansende rumpe i det andre. Kropper tildrar seg blikket, kontrollerer blikket, og fyller blikket – og ikke motsatt. Filmen fortoner seg som en amour fou for øye-blikkene jeg aldri har sett maken til.

02Atlantique

atlantique
Regi: Mati Diop
Frankrike, Senegal, 2019

En mann får ikke betalt for det ærlige arbeidet sitt, rister på hodet sitt og ser ut mot havet. Fatima Al Quadiris drømmende-lyriske musikk legger seg over synet av bølgene og mannen som rister på hodet. Dette som har skjedd så mange ganger, for så mange mennesker, fylles med noe underlig romantisk, som om havet manifesterer både skjebne og frihet, motstand og fluktmulighet, knugende virkelighet og drømmen om noe Annet. Dette er starten på en feberaktig film der de døde er mer levende enn de levende, der døden tross alt er mer magisk enn nettene som fanger menneskene i fattigdom og tvang, men der viljen til liv, rettferdighet og selvstendighet overstrømmer selv de dypeste sorger, og viser seg som zombier og speilbilder.

De første tre timene synes jeg ikke The Irishman var noe særlig. Men så skjer det noe. Bildet som markerer det, er for meg bildet av vår enslige Frank (Robert De Niro) som ser ut av det runde flyvinduet idet det glir vekk fra sin gamle venn. For meg er det et av de såreste og mest lavmælt uttrykksfulle bildene Scorsese har skapt. Man finner uttrykksfulle bilder i mange av Scorseses filmer, særlig i Mean Streets (1973) og Taxi Driver (1976), men de er ofte svært livfulle, energiske og ropende. Den siste delen av The Irishman, hvis start virkelig markeres i dette bildet, preges av noe stillferdig hjerteskjærende. Scorseses tre timer med babbel stilner og det man trodde var en mafiafilm blir en ordknapp memento mori.

De danser på dansegulvet og han mister pistolen på gulvet – som i en scene fra À bout de souffle (1960) eller Bande à part (1964). Hun trasker rundt i den vesle leiligheten sin og kvitter seg med plagsomme fluer – som Casilio og maurene i Umberto D. (1952). Senere trasker hun rundt i en by på leting etter noe, og Jia lar denne letingen strukturere en utforskende rundttur i byen, et portrett av et spesifikt sted, som develer ved detaljer som kan finnes i enhver by, men som her fremtrer i all sin individuelle uttrykksfullhet: en løve i bur, en rastløs tyv, en stor trappeoppgang, en hard glassdør, og ikke minst disse menneskene og hunden på kaia! (som utgjør et dikt i seg selv) – som De Sica i Sykkeltyvene (1948). Og så har du filmens som helhet, da, som er pur Jia, med ufoer og mennesker som møtes i ensomhet.

Bare film kan hente ut det magiske og engleaktige i øyeblikket da hundematen, takket være tyngdekraftens lover, langsomt, som kompakt avføring, glir ut av hermetikkboksen, som om den har all tid i verden, og så, som et lynnedslag, treffer matskåla slik at den rykker på seg og verden har blitt et annet sted.

Gerald Kargls Angst (1983) er en av de mest overveldende filmopplevelsene jeg har hatt på en ubehagelig måte. Med andre ord en av mine favorittskrekkfilmer. Det den gjør, er å tvinge meg inn i en syk logikk som ingen andre filmer jeg har vært borti. Den klarer å kaste meg inn i og totalt oppsluke meg i et fremmed, sykt og ensporet psyke som drives av drapslyst, som tørster etter blod. The House That Jack Built klarer noe lignende, selv om den er gjennomsyret med en morbid humor og selvreflekterende distanse (inkludert en slags metakitsch smidd i helvete) som er fraværende i Angst (jeg er klar over at enkelte finner detaljer i den morbid komiske, men jeg klarer ikke det, for meg er det pur skrekk). Der Angst fikk meg til å sette kaffen i halsen, fikk Triers film meg til å tenke over syke sinn i hverdagen, i kunst- og filmhistorien, og i den større historien på måter jeg ikke har gjort før.

07The Image Book

the-image-book
Frankrike, 2018

Jeg leste nylig at den briljante argentiske filmskaperen Lucretia Martel hadde sagt i et intervju at hvis hun hadde startet sin karriere nå, hadde hun basert filmene sine på filmbilder allerede laget. Jean-Luc Godard startet, som vi vet, ved å referere til andre filmer, med et elsk/hat-forhold til filmbilder allerede laget, men de senere årene har han benyttet og bearbeidet andre filmer og andres bilder i en montasjeundring som ønsker andre bilder, som ber for at noe godt kan komme ut av de vi har laget, og som driver filmkritikk i det førverbale språket filmen oppfant eller gjenfant. Som en tilbaketrukket filmkritikerpoet sitter han nå på et rom i Sveits og sender bildebestillinger til sine allierte (Fabrice Aragno, Jean-Paul Battagia og Nicole Brenez), og resultatet er tankevekkende.

Bilene haster forbi i bakgrunnen, som en stressende fiskestim som lever og dør på motorveien, og kvinnene må by på seg selv inne i mannebula ‘Double Whammies’, der bilsjåførene tar en pust i bakken. Vi er på lag med de motvillig lettkledde kvinnene. Andrew Bujalski og det fantastiske skuespillercrewet (Regina Gall og Shayna McHale er særlig minneverdige) skaper noe sjarmerende, morsomt og vennligsinna forbanna ut i fra dette premisset. Når Galls rollefigur tar en tur ut i mannebulas rolige bakgård, varmer sollyset, og når hun er på taket og drikker seg brisen blir hun med de andre å skrike.

Lazzaro synes lykkelig, men rundt ham synes verden ulykkelig. Det finnes urettferdighet i verden, men ikke i Lazzaro. Kan vi gripe ham som en rollefigur eller bør vi se ham som et bilde? Lazzaro er en del av oss alle, sier Rohrwacher. Er denne delen uskyldighet og udifferensierende godhet, og hva har uskyldighet og udifferensierende godhet å stille opp med mot urettferdighet? Finnes det en integritet i godhet som kan stille opp mot verden rovdyrsdrift? Lykkelige Lazzaro preges av en undrende stemning som oppsummeres av Rohrwacher i følgende beskrivelse av ulvens deltakelse: «Working with such a majestic creature created a special atmosphere for everyone involved […] The wolf commanded respect and silence from the first time he walked on set.»

Dag Johan Haugerud har en intelligent måte å tematisere ‘barnet’ i oss alle på, ‘barnet’ i betydningen keitetet, stokkete og kavete. I stedet for å prøve å si noe om denne, vil jeg henvise til denne glimrende podkastepisoden der det snakkes om det norske filmåret. Samtalen om Barn starter fra 1.35.30 time ut i episoden.

11. Burning (Chang-dong)
12. High Life (Denis)
13. Alita: Battle Angel (Rodriguez)
14. The Souvenir (Hogg)
15. Long Day’s Journey Into Night (Gan)
16. The Sisters Brothers (Audiard)
17. Mellom linjene (Assayas)
18. Shoplifters (Kore-eda)
19. Ad Astra (Gray)
20. Transit (Petzold)

Topp 10 kortfilmer: «Five Minutes to Sea» (Natalia Mirzoyan), «Rustning» (Marius Myrmel), «Night Shore» (Jan Otto Ertesvåg), «Per Tutta La Vita» (Roberto Catani), «Carlottas Face» (Frédéric Schuld og Valentin Riedl), «I Trondheim bodde» (Khaleel Etwebi), «The Flowers» (Nicolas Verdier), «Stille» (David Krøyer), «The Theory of Sunset» (Roman Sokolov), «Eternity» (Anastasia Melikhova)

Topp 10 filmer jeg så for første gang: «7 Man Army» (Chang Cheh, 1976), «The Straight Story» (David Lynch, 1999), «Our Hospitality» (Buster Keaton, 1923), «Two in the Shadow» (Mikio Naruse, 1967), «Harlan County U.S.A.» (Barbara Kopple, 1976), «City Walk» (Bill Morrison, 1999), «A Quiet Passion» (Terence Davies, 2016), «Strangers When We Meet» (Richard Quine, 1960), «Sparrow» (Johnnie To, 2008), «Ingeborg Holm» (Viktor Sjöstrøm, 1913)

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2019

Hopp rett til

Neste:  Helgas topp 10, 2019»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>