Filmfrelst #369: Xavier Dolans The Death and Life of John F. Donovan

Natalie Portman og Jacob Tremblay som mor og sønn i «The Death and Life of John F. Donovan».

Regissør Xavier Dolan (Laurence Anyways, Mommy) er en filmskaper vi har fulgt tett på Montages det siste tiåret, og det produktive kanadiske vidunderbarnet signerte i fjor sin syvende spillefilm med The Death and Life of John F. Donovan.

Men på tross av høye forventninger, endte filmen opp med å «forsvinne sporløst» etter festivalpremieren i Toronto i september 2018. Etter hvert ble den sluppet på kino i Frankrike i mars 2019, men ingen andre premieredatoer ble varslet (i Norge står den fortsatt uten distributør) – og den ble til slutt (endelig) tilgjengelig på fransk Blu-ray i høst. Så nå har vi omsider sett filmen, og i denne podkastepisoden diskuterer vi vår opplevelse av Dolans første engelskspråklige verk, og hvordan denne filmen plasserer seg i regissørens oeuvre.

The Death and Life of John F. Donovan har en ambisiøs og tidvis komplisert fortellerstruktur, der vi følger forskjellige tidsplan og blir kjent med filmens to sentrale personer – tittelfiguren, en berømt tv-skuespiller gestaltet av Kit Harington (Game of Thrones), og det som må sies å være hovedpersonen, Rupert (Jacob Tremblay som barn/Ben Schnetzer som voksen), en ung gutt som brevveksler med Donovan, sitt store idol. Små og store dramatiske linjer om berømmelse, hemmeligheter, identitetsspørsmål og kjærlighet, tvinnes sammen til et flettverk av store følelser – eller pur Dolan, som man også kan kalle det.

I panelet vårt sitter Karsten Meinich og Pernille Middelthon, og der episoden går inn på spoilere blir det varslet før de inntreffer. (Oppdatering: Det blir nevnt i episoden at filmen heller ikke har amerikansk distribusjon, men dette har endret seg i etterkant av at opptaket ble gjort.)

God lytting!

Skriv ut artikkelen 3 kommentarer

Jon Christoffersen sier:

22. desember 2019, kl. 08:49

En film med mange kule scener, kanskje særlig når det er høy musikk og stilig filming på nattklubb eller i montasjer. Flott å se på! Samtidig er den jo jævlig irriterende til tider, som pga all den utstuderte røykingen som skal dra ut tiden før neste svar i intervjuet, den tåpelige og klisjefulle samtalen mellom den unge, desillusjonerte kunstneren og den gamle, kloke mannen osv. Det er veldig forutsigbart hva som skal skje, og for min del blir filmen kjedelig i en del partier. Det blir også i overkant sentimentalt og forutsigbart når mor og Rupert skal forsones og tilgi hverandre i øsende regnvær med den musikken i bakgrunn og de voldsomme faktene og ansiktsuttrykkene. Pompøse greier og lett å finne fram mobilen under de partiene… En film der det går litt opp og ned, med andre ord :)

Svar
Dag Sødtholt sier:

29. desember 2019, kl. 12:59

Scenen i regnet som det klages over er, med kjennskap til Dolans forkjærlighet for melodrama, nok ment å være bevisst overdreven og høystemt. Jeg tror nok han har såpass dømmekraft at han forstår at dette er fullstendig over-the-top og jeg tok scenen som en vittig erupsjon av melodrama i en film som ellers er ganske disiplinert og nedpå. Scenen med den gamle mannen var for meg en av de flotteste situasjonene i filmen, meget emosjonelt på grunn av den kjente skuespilleren som helt uannonsert dukker opp – jeg skal derfor ikke spoile identiteten – og dermed tar med seg sin pondus, karisma og enorme erfaring som kunstner fra det virkelige liv inn i filmen, som direkte går på det som scenen handler om, i tillegg til å spille svært godt. Jeg elsket dessuten alt med Natalie Portman som den hardt prøvede og sårbare moren, de sensitive og melankolske scenene med den homofile beileren, og mye annet. Etter min mening en formidabel film, stemningsfull og delikat.

Svar
- Jon Christoffersen sier:
  
  29. desember 2019, kl. 17:24
  
  Joa, det kommer litt an på hvordan man tar det :) Dolan har nok stort sett god dømmekraft, og jeg liker ham godt som regissør. Men spørsmålet jeg stiller meg er om ikke selvtilliten enkelte ganger er i overkant høy, og da går det -i noen scener- litt galt av sted synes jeg. For meg var det en god film altså, viktig å få frem det, men heller ikke mer.