Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Dennis Hoppers banebrytende Easy Rider (1969) vises rundt omkring i landet fra og med torsdag 12. september (sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek).

*

I’ve met beautiful women, a pleasure to see
Road-bitten bikers and barefoot hippies
Junkies and saints on my travels I greet

– Colter Wall, Plain To See Plainsman

Dennis Hoppers motkulturklassiker Easy Rider (1969) er en reise på tvers av det som over generasjoner har blitt et gudsforlatt land.

USA er resultatet av et moderne Eksodus, og slik det fortelles at ørkenvandrernes sønner erobret Kanaan, var nybyggerne grådige og nådeløse i sitt lovede lykkeland på den andre siden av Atlanteren. Med revolusjonen ble USA sivilisert, og den puritanske gudstroen havnet i skyggen av nasjonal stolthet, følelsen av fellesskap. Under depresjonen som fulgte holdt folk motet oppe ved å se seg tilbake, erindre hvordan landet ble skapt med tomme hender og fruktbar jord. Sønnene lærte om forfedrenes innsats, og ble selv voksne i et nytt og bedre Amerika, den gullkantede etterkrigstiden. Men mange stod fortsatt utenfor: meksikanere og cubanere, asiatiske handelsmenn, opprørere, og de utallige kvinner og menn som kunne spore sine røtter til slaveriet.

Easy Rider foregår midt under det amerikanske ungdomsopprørets kamp for et åpnere og mer solidarisk samfunn. Datidens lovnader om større frihet satte strenge krav til enkeltindividets ansvar, og passende nok bidro Dennis Hoppers spillefilmdebut til å definere regissørenes styrkede posisjon – og dertilhørende plikter – i det såkalte New Hollywood. Inspirert av de mange bølgene som skylte innover europeisk film på femti- og utover sekstitallet, ble auteurteorien satt ut i praksis, men makten kom altså ikke uten omkostninger i La La Land, for når unge regissører styrte skuta ble de også mer sårbare for kunstneriske og kommersielle nedturer – noe Hopper selv fikk erfare da han gikk på snørra med «den vanskelige andrefilmen» The Last Movie. (Les mer om den i Andrew Tracys artikkel her på Montages.)

Hopper og nylig avdøde Peter Fonda, som også spiller filmens hovedroller, samarbeidet med forfatteren Terry Southern om det Oscar-nominerte manuset, men i all hovedsak ble dialogen improvisert frem under påvirkning av alkohol og narkotika. Easy Riders kultstatus skyldes i stor grad dens oppsiktsvekkende realistiske skildringer av rus, i tillegg til bruken av musikk. Fotograf László Kovács‘ lange tagninger av Billy og Wyatt på skrevs over motorsykkel, til lyden av Jimi Hendrix Experience, The Byrds og Steppenwolf («Born To Be Wild»), har blitt ikoniske.

*

Billy (Hopper) og Wyatt (Fonda), med det fengende tilnavnet Captain America, kjøper et billig parti kokain i Mexico og selger det dyrt til en mann med Rolls Royce (Phil Spector) på en flyplass utenfor Los Angeles. På hver sin motorsykkel, med sedler i lommeboka, starter de turen ned til New Orleans for å oppleve Mardi Gras-karnevalet.

Valget om å kjøre ned til Louisiana, vel vitende om sørstatenes aggressive holdning til livsstilen de praktiserer, skaper en følelse av at bikerne for lengst har meldt seg ut av samfunnet, samtidig som de paradoksalt nok identifiserer seg med landsdelens mytologisering av personlig frihet (Wyatts sykkel er dekorert med amerikanske flagg, som blafrer i vinden). Easy Rider blir altså noe mer enn bare et kamprop fra hippiebevegelsen, snarere en slags bittersøt kjærlighetserklæring til Amerika. Der andre bruker ungdomsopprøret som en plattform til å endre samfunnet, med blikket festet i fremtiden, øyner Wyatt og Billy muligheten til å leve som moderne lovløse. Det er veien som er målet.

Vi har blitt flasket opp til å tro at cowboyene red fra by til by, uten annen tilhørighet enn til de tomme slettene og svette saloonene, frem til de nådde en metaforisk solnedgang. En hollywoodifisering av historien, som finner sitt ekko i Easy Riders fremstilling av bikere: Tidvis minner den familieløse duoen Billy & Wyatt mer om kjøleskapsmagneter enn mennesker av kjøtt og blod.

I kontrast til de to kameratenes ufrivillige hyllest av John Ford og John Waynes velmaktsdager, fremstår Jack Nicholsons rollefigur, George Hanson, reflektert, endog selvbevisst. Hanson er utdannet advokat med et særlig engasjement for NAACP-saker (forbundet for sortes interesser), men også en fyllik fanget i sitt eget liv, som er mer til stede for andre enn seg selv. Når han velger å bli med Billy og Wyatt på reise, er det verken for å søke tilflukt i ulovlig rus eller markere seg politisk, men i håp om å oppleve et eventyr, se noe nytt.

Likevel er det Hanson som oppnår erkjennelser underveis. En av filmens nøkkelscener finner sted rundt et bål, der de tre reisende slapper av etter en dag langs veien. Hanson blir tilbudt marihuana, noe han møter med like deler interesse og frykt. Han gir etter for nysgjerrigheten, tenner jointen, og fremfører en underlig monolog om utenomjordiske fremmede han påstår å ha sett – sterke individer uten lederskap som tar avstand fra krig og konflikt, en slags overmennesker, potensielle frelsere. I overført betydning forteller han om drømmen de alle bærer på, om hippienes grenseløse «forjettede land», men Billy og Wyatt setter alt på regningen til den magiske røyken.

Neste kveld forkynner Hanson om frihetens plass i amerikansk kultur: «You know, this used to be a helluva good country. I can’t understand what’s gone wrong with it.» Det mest interessante ved sekvensen er ikke hva som blir sagt – som isolert sett er banaliteter – men hva som blir sagt av hvem. Billy henfaller til enkle dikotomier og retorikk, mens den tilsynelatende «streite» Hanson viser genuin innsikt i hva som skiller de unge fra foreldregenerasjonen – at det egentlig er snakk om små nyanser. Ingen, uansett alder, kan oppnå «ekte frihet» i et samfunn der alt kan bli kjøpt for penger.

Mot slutten blir det tydelig at Wyatt og Billys felles livsprosjekt ikke er opptatt av den store sammenhengen, men seg og sitt. Det er frykten for å ta ansvar som har fått dem til å kaste armbåndsurene og sette seg på skrevs over motorsyklene, disse to fremmedgjorte utskuddene fra en generasjon som har vokst opp med D-dagen og Holocaust, står midt i Vietnam-krigen, forbereder seg på månelanding og frykter atombomben.

Etter å ha eksperimentert med syre, sammen med to prostituerte, innser Wyatt at prosjektet er mislykket. De har ikke funnet eller realisert seg selv, men i stedet blitt enda mer forvirrede og utilpasse.

Easy Rider er et avtrykk fra en tapt generasjons selvmotsigende forsøk på å oppnå et mer autentisk liv ved å melde seg ut av det konforme og i stedet hengi seg til rusens falske stimuli. En beretning om det åpne landskapets blindvei.