Sommeren 1983 er på hell. 17-årige Elio (Timothée Chalamet) har kjærlighetssorg, og skjuler sine følelser så godt han kan. Vi vet, han vet, foreldrene vet, og smerten er uutholdelig. Elio setter seg på sofaen med sin livsvise far (Michael Stuhlbarg), som åpner sitt eget hjerte for å hjelpe sønnen.
How you live your life is your business, just remember, our hearts and our bodies are given to us only once. And before you know it, your heart is worn out, and, as for your body, there comes a point when no one looks at it, much less wants to come near it. Right now, there’s sorrow, pain. Don’t kill it and with it the joy you’ve felt.
Sjelden har en filmscene som denne mellom far og sønn i Call Me by Your Name truffet meg i så sterk grad, med sin nakne, emosjonelle sannhet i dialogen – som svarer til hele filmen vi allerede har vært henført av frem til da. At faren forstår Elio, og viser ham det, blir for meg enormt gripende å se og føle, nettopp fordi man har vært med på den romantiske reisen, spist og danset og syklet og svømt med rollefigurene, og til slutt også fulgt Elio og de andre inn i erkjennelsen av at sommeren må ta slutt – den post-romantiske realismen som følger med avreiser, skolestart, hverdag og jobb. Kunne man bare reise tilbake til den følelsen; gjenoppleve den dagen; finne tilbake til det første møtet.
Med Luca Guadagninos film har vi forevigelsen av Elios sommer som 17-åring, og den vil alltid være der. For meg var det aldri noen tvil om at Call Me by Your Name kom til å stå igjen som årets suverent beste film. Helt fra jeg så den første gang, på Berlinalen i februar 2017, visste jeg at dette var et verk som ville bety noe helt spesielt for meg (og veldig mange andre). Og gjennom de mange gjensynene siden den gang har filmen forankret seg i hjertet, som om den var en slags livserfaring i seg selv – at alle måltidene og samtalene i de sommerlige omgivelsene i Nord-Italia, at godheten og varmen innad i familien Perlman, og de første lykkelige og smertefulle opplevelsene av en sterk forelskelse, er noe vi har vært en del av. Og kan vende tilbake til.
1993, 2002, 2005 og 2018. It’s a bird… it’s a plane… it’s Superm– Nei, det er Steven Spielberg-år. Jurassic Park og Schindlers liste. Catch Me If You Can og Minority Report. München og Klodenes kamp. The Post og Ready Player One. Det er som om Spielberg med passe jevne mellomrom innser at han kan forløse en slags uovertruffen kunstnerisk raptus, som leder til disse dobbeltårene – der mesterregissøren signerer to storverk innenfor ett og samme filmår: et Spielberg-år.
Dette fenomenet inntraff da så absolutt i 2018 – der vi så den norske kinopremieren på journalistikkdramaet The Post 16. februar, etterfulgt av premieren på science ficton-blockbusteren Ready Player One 28. mars. Nok en gang er også filmene innad i et Spielberg-år vidt forskjellige, og selv om The Post nok for meg er den rikeste og viktigste filmen av de to, opplever jeg det som umulig å separere dem her på topplisten. Ready Player One er dessuten også årets beste actionfilm, en sjanger jeg elsker, og Spielberg påminner oss om hvor virtuost og sofistikert det kan gjøres – i en tid der særlig inflasjonen av superheltfilmer tilvenner oss med action som noe vektløst og uoversiktlig.
Det har vært en fryd å se både The Post og Ready Player One mer enn én gang, men særlig i nærlesningen av førstnevnte gikk det opp for meg i hvor god form Spielberg er. The Post har både oppfinnsomheten og lekenheten til en gnistrende debutfilm og det pustberøvende perfeksjonsnivået til en mester – en sjelden kombinasjon. Fortellingen drives av konstante visuelle bevegelser i iscenesettelsen og Janusz Kaminskis kamera, og med sin utsøkte rollebesetning skyves filmen aldri ut av balanse i sitt tonefall, selv om den både er et drama, en thriller og tidvis også en komedie underveis. Med utgangspunktet i historien om lekkasjen av «The Pentagon Papers» og nøkkelavgjørelsen i amerikansk høyesterett om hvorvidt The Washington Post kunne publisere sine funn, har også Spielberg laget en politisk film med The Post – i en tid der viktigheten av en sannhetssøkende, kritisk presse ikke kan overvurderes.
Vi er i London på 1950-tallet, der kjoledesigneren Reynolds Woodcock (Daniel Day-Lewis) lever og arbeider i familiebedriften House of Woodcock, med sin søster Cyril (Lesley Manville) ved sin side, og tilværelsen virker å være i en slags livløs, rutinebasert balanse. Så en dag, på en kafé i en liten landsby ved havet, nært familiens landsted, blir han servert frokost av Alma (Vicky Krieps), og den unge kvinnens vesen – hennes blikk, positur, sjarme – fascinerer ham. Og for Alma er denne velkledde herren – en rar, karismatisk mann – også dypt fascinerende. Phantom Thread er historien om deres bekjentskap og stadig dypere relasjon; om Reynolds og Alma som gir begrepet å gifte seg en helt ny dimensjon.
Regissør Paul Thomas Anderson (PTA) trenger ingen nærmere introduksjon; siden debuten med Hard Eight (1996) har han skapt en filmografi og et visuelt avtrykk som gjør ham til en av de største amerikanske filmskaperne fra sin generasjon. Anderson har vært aktiv i de samme to tiårene som jeg har vært cineast, så nesten alle hans filmer har jeg sett på kino da de kom. Min personlige favoritt, Punch-Drunk Love (2002), er faktisk den av PTAs filmer som dypest sett ligner mest på Phantom Thread – begge er kjærlighetshistorier (with a twist), og drives av rollefigurer som plages av sine særheter og nevroser, men som kanskje også innser at det er i omfavnelsen av ens «dårlige sider» – og i møte med noen som forstår – at ekte kjærlighet kan oppstå. Phantom Thread er i tillegg et så vakkert filmverk at den estetiske virtuositeten i seg selv nesten ville vært nok – her er det bilder, stemninger, lydlandskap og vakre ansikter nok til å holde publikum tilfredsstilt helt til neste PTA-film er klar.
Oppvekst og identitetssøken er to temaer som går igjen i flere av filmene på listen min i år, og når jeg tenker meg om er vel dette noe som virker å skje hvert år – for det lages veldig mye coming-of-age-film, og når fortellinger i denne sjangeren treffer blink er ofte gjenkjennelsen så sterk at filmens følelsesmessige kraft blir vanskelig å komme unna.
Bo Burnhams debutfilm Eighth Grade må kunne sies å være en slags Moby Dick for årets bunt av oppvekstfilm – en klump av intense og undertrykte tenåringsfølelser under overflaten som plutselig blir til et beist av et kunstverk; en film som formelig bykser ut av lerretet og byr på scener så troverdige og flaue at det nesten ikke går an å se på filmen uten å omkomme av utilpass identifikasjon med hovedpersonen Kaylas inderlige (men håpløse) sosiale dannelsesprosjekt. Hun skal ut i verden (les: den verden skolen hennes og de andre i åttendeklassekullet utgjør) og på tross av angstfremkallende hemninger går hun likevel hemningsløst til verks – og resultatet er en sensasjonelt god film. Elsie Fisher skinner som en stjerne som Kayla, og Burnhams sensitive regi og treffende manus bærer bud om store ting også for fremtiden.
«Pastellgrønn var min barndoms dal,» skriver kollega Sveinung Wålengen om The Florida Project i sin omtale her på Montages. Presise ord. Regissør Sean Bakers fargesterke, livsbejaende barndomsskildring utspiller seg i fattigdomsgrenselandet mellom lykke og misère i utkanten av Disney World i Florida. De frie, lekne og nysgjerrige ansiktene til Moonee, Scooty, Jancey (og de andre barna), settes opp mot et saturert miljø av slitne, voksne liv – og kontrasten mellom drømmer og virkelighet vokser organisk frem mellom linjene i det som føles som en perfekt balansert allegori i Bakers film. Med en episodisk og elegant elliptisk struktur på fortellingen dras vi gradvis inn i tragedien som egentlig hele veien har dirret under overflaten i The Florida Project, og først i filmens aller siste scener forstår vi – og hovedpersonen Moonee – omfanget. Idet barndommen brister, tar drømmen over.
Et filmår uten topplisteverdige dokumentarfilmer ville vært en litt fattig årgang, all den tid vi i virkelighetens materiale ofte kan finne de mest renskårede avtrykk av sannhet, i bilder og følelser, som i den rette filmskaperens hender kan vise oss erfaringer fra andre menneskeliv enn vårt eget. Det var særlig to kinodokumentarer fra 2018 som traff meg, og selv om filmene er vidt forskjellige, er de begge både identitetsreiser og oppvekstskildringer.
I Minding the Gap følger vi tre kamerater – Zack, Keire og Bing – fra samme skateboardmiljø i byen Rockford i USA, som vokser opp ved siden av hverandre. Gjennom kameralinsen til Bing Liu, som også er filmens regissør, følger vi dem i en 10-årsperiode som viser oss hvordan livene deres utvikler seg i forskjellige retninger. Fra lek og moro med rullebrett og kamerastunts, glir filmen gradvis over i et mer alvorlig modus – etter hvert som guttene blir menn. Vi får se assorterte scener fra deres liv, men det synker også inn at utvalget er meget presist – for på nesten umerkelig vis innser vi hvor godt vi har blitt kjent med dem. Og hvor dypt det rører oss at de må ta tak i sin fortid for å stake ut en fremtid. Samtalene dem i mellom preges av den dype tilliten man bare finner i vellagrede vennskap, og de ofte hudløst ærlige refleksjonene smitter over på oss. Slik blir Minding the Gap både gjenkjennelig og universell – «a rich, devastating essay on race, class and manhood in 21st-century America,» som A.O. Scott skrev i The New York Times.
Selv om det er opplagt at førsteattraksjonen mot dokumentaren Matangi/Maya/M.I.A. er at den handler om artisten M.I.A., har Steve Loveridges film langt mer på hjertet enn «bare» å portrettere et verdensberømt popikon. Matangi/Maya/M.I.A. viser oss hvor vanskelig det er å finne seg selv, og ikke minst hvor hardt man må holde fast på sin identitet når man endelig har funnet ut hvem man er. Vi får være med på M.I.A.s reise fra Sri Lanka som flyktning, oppveksten i London, og hennes tidlige fascinasjon for popmusikk – autentisk gjengitt av hjemmevideoopptak der hennes talent allerede er åpenbart. Idet hun finner sin stemme er allerede Loveridge der med sitt kamera – de studerte sammen – og underveis i filmen lykkes regissøren med å gi oss et bilde på nettopp hvordan et kunstnerskap blir til over tid. Etter at M.I.A. har blitt en stor stjerne blir det narrative moduset mer konsentrert om den prinsippfaste dedikasjonen som kreves for å bevare et originalt, personlig uttrykk, og sirkelen sluttes på en svært elegant måte – i en dokumentar som i seg selv føles som en forlengelse av M.I.A.s kunst.
Desto mindre man vet om Grensen før man ser den, desto sterkere blir filmopplevelsen. Så om du har til gode å se Ali Abbasis film, les for all del ikke videre, men kjøp eller lei deg filmen – skru av lyset og mobilen, og la filmens egenartede stemning (og uforutsigbare elementer) omslutte deg.
Grensen var den beste nordiske filmen jeg så i 2018; et hypnotisk verk som med originale ideer og fabelaktige virkemidler er utformet som et moderne eventyr, fullt av hemmeligheter. Filmens progressive blikk på kjønnsfremstillinger og seksualitet er kombinert med myteskapninger og kjente miljøer fra vår natur (og kultur). At nok en John Ajvide Lindqvist-adaptasjon resulterer i en glimrende film er ikke tilfeldig. Hans ideer og motiver er ofte cinematiske med den største selvfølge, og i rette hender kan resultatet bli enestående. Det skjedde med Tomas Alfredsons La den rette komme inn i 2008, og Grensen er nesten helt der oppe den også.
En av mange prisverdige kvaliteter ved Paul Schraders tankevekkende drama First Reformed (hør vår podkastepisode) er filmens åpenbare egenskap til å bli sett og forstått ut i fra mange forskjellige perspektiver. Scenene, spilletiden og bildene er naturligvis like for alle tilskuere, men hva vi tar med oss av ideer, hvilke refleksjoner den setter i gang og hva man kan bruke filmen til – tror jeg er helt åpent her. Og mulighetene er mange. Noen vil si at det alltid finnes slike åpninger; men jeg mener det er sjelden at en film i så stor grad – uten klar styring – inviterer oss til å tenke fritt over et bredt spekter av dype spørsmål.
First Reformed er en film om tro, men viser oss forskjellige grader av overbevisning, og er minst like opptatt av tvil og motløshet som håp og kjærlighet. Den kan fungere både som nachspiel-film for klimadeprimerte og som advarsel til teologistudenter. Den er en lykkepille for Paul Schrader-komplettister (og -apologister), og en drøm for Ethan Hawke-fansen. Uansett hvilket blikk du tar med deg inn i kinosalen, byr First Reformed på et mangefasettert tankegods og noen oppkvikkende provokasjoner – slik god kunst skal og bør. Dette er en kunstnerisk triumf; en dyp, tung og rensende film som allerede oppfører seg som en klassiker.
Da kunstløperen Tonya Harding, i finalen under OL på Lillehammer i 1994, måtte bryte sitt friløp på grunn av feilknyttede skøytelisser, og gråtende tryglet dommerne om å få begynne på nytt, nådde ikke bare konkurransen sitt klimaks – det ble også avslutningen på Hardings øvrige livsdrama frem til da. Hvordan havnet hun så der, med tåreskutte øyne i Hamar OL-amfi, og en olympisk drøm som gikk i tusen knas?
Craig Gillespies forrykende drama I, Tonya er den uventede fortellingen om Tonya Hardings liv – en film kanskje ytterst få av oss har ventet på i spenning, men som nesten alle har forelsket seg i. Med et gnistrende rollegalleri i sentrum, ledet av den hemningsløst talentfulle Margot Robbie og gyselig briljante Allison Janney, spinner Gillespie en vilt ambisiøs, visuell piruett ut av stoffet, og underveis innser vi også at Tonyas livshistorie er dypt gripende. Det tragiske motivet av den gråtende isdanseren i OL-amfiet har blitt snudd, og Tonya Harding er gjenreist med I, Tonya – der vi ser en heltinnes uverdige livsreise bli korrigert.
Tamara Jenkins‘ samlivs- og fertilitetsdrama Private Life ble kjøpt av Netflix etter Sundance-premieren i januar 2018, og hadde strømmepremiere i oktober uten kinolansering i forkant. Det samme skjedde med Jennifer Foxs Rashomon-lignende, autobiografiske erkjennelsesberetning The Tale – kjøpt av HBO og sluppet direkte til deres abonnenter. Tilfeldigvis er begge disse filmene også blant årets beste, men magefølelsen sier at de faktisk kunne ha gjort enda sterkere inntrykk i kinomørkets konsentrerte rom og store lerret. Men sånn har det blitt, for visse filmer.
Private Life lar humor og tristesse virke sammen og mot hverandre i perfekt betonet fortelling om et par som etter årevis med mislykkede forsøk på å bli gravide fortsatt ønsker å bli foreldre. Løsningen ligger (tror de) i et samarbeid med den unge, fruktbare niesen deres (ste-niese, så ingenting incestuøst med ideen), og før man vet ordet av det har filmen blitt en bøyelig historie om mye mer enn bare surrogati og situasjonskomikken som følger med. Private Life ender opp som en dypt rørende film om mellommenneskelighet, og verdien av å se livene man allerede har rundt seg. Med Kathryn Hahn og Paul Giamatti i toppform blir Private Life også en masterclass i komisk dramatikk, med svært høy underholdningsverdi.
The Tale er på sin side nesten som en thriller å regne, men balanserer innledningsvis mange narrative tonefall – den er intellektuelt tilfredsstillende som en metafilm om gjenfortelling og persepsjon, før den blir grusomt vond i sine usminkede, detaljerte skildringer av seksuelle overgrep som hovedpersonen gradvis påminnes om at må ha skjedd henne, da hun var 13 år gammel og «kjæreste» med hestetreneren Bill. Jennifer Fox er åpenbart både modig og klok, og det er vanskelig å ta inn over seg at The Tale er basert på hennes selvopplevde barndomserfaringer. På tross av filmens vonde scener, blir dette likevel en severdig og viktig film, med sjelden evne til å behandle og åpne opp flere sider av det som allerede er en kompleks og ofte utilgjengelig tematikk.
*
Jeg har hatt en X-plass-tradisjon her på topplisten min de siste par årene, der jeg lager et rom for å trekke frem en eller to filmer som ga meg noe ekstra i filmåret som gikk, men som ikke helt passer inn i den rangerte rekkefølgen. Fra 2018 ble det naturlig å slå et slag for den gode, gamle videofilmen – og da spesifikt B-actionfilm, en kategori jeg pleide å forsyne meg grovt av fra videohyllene på 1990-tallet, men som vi i 2018 knapt ser noen eksempler på. Med noen hederlige unntak:
Regissør S. Craig Zahler (Bone Tomahawk, Brawl in Cell Block 99) har dyrket frem et knippe voldstyngede sjangerfilmer de siste årene som gjorde meg nysgjerrig på å se hans nye film Dragged Across Concrete på filmfestivalen i Venezia. (Det skadet heller ikke at det var en slags buddy cop-fortelling satt til Los Angeles, med Mel Gibson i hovedrollen – 90-tallsalarmen slo inn raskt.) Og filmen er god! Men også litt rævva. Som er hele poenget. Dragged Across Concrete er en slags mini-dystopi, der to politimenns håpløse plan om å iverksette en innbringende fritidssyssel når de er suspendert, leder til voldelige konfrontasjoner. Og den er svært underholdende.
Det samme kan sies om heistfilmen Den of Thieves, regissert av spillefilmdebutant Christian Gudegast, som også var en stor fornøyelse å se – på tross av at den ofte er ganske rævva. Det blir ingen Oscar på Gerard Butler her, for å si det sånn, men Den of Thieves er noe så perfekt idiotisk som en nesten eksakt kopi av Michael Manns store mesterverk Heat (1995), en av mine absolutte favorittfilmer noensinne. Og hvis det er bra driv, gode actionscener og et tilstrekkelig idérikt heistplott – ønsker man seg ikke av og til en videofilm som er en variant av Heat? Mitt svar er ja. (Og den tyske auteuren Christian Petzold er enig – hans hyllest av Den of Thieves var det som ledet meg til filmen.)
*
11. Lady Bird (Gerwig)
12. Vokterskene (Beauvois)
13. Ex Libris: The New York Public Library (Wiseman)
14. Isle of Dogs (Anderson)
15. Unsane (Soderbergh)
16. Skate Kitchen (Moselle) / Madeline’s Madeline (Decker)
17. Utøya 22. juli (Poppe)
18. Wonder Wheel (Allen)
19. Kapteinen (Schwentke)
20. L’empire de la perfection (Faraut)
Hederlige omtaler: «Suspiria», «Ulydighet», «Monrovia, Indiana», «Mission: Impossible – Fallout», «All the Money in the World», «You Were Never Really Here», «Girl», «Blindsone», «Hatets vugge» og «Sommer 1993».
Ønsket å se, men har ikke sett: «Annihilation», «Hereditary», «Let the Corpses Tan», «Columbus».
Den store sorgen: «Diamantino», «Damsel», «Yomeddine», «Jurassic World: Fallen Kingdom», «Daughter of Mine», «Andrea Bocelli – Musikkens stillhet».