Lars Oles topp 20, 2018

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2018

Hopp rett til

Neste:  Lives topp 20, 2018»

01Suspiria

suspiria
Italia, Tyskland, USA, 2018

Det er fristende å lese Luca Guadagninos filmer rent fenomenologisk. At jeg kan lukte, smake og berøre dem. Stikke hånden min ut i luften foran lerretet og kjenne vekten av bildene. Merke at kroppen slepes bortover dansegulvet eller trekkes inn av skumringen.

Call Me By Your Name gjør en forelsket i selve forelskelsen; dopaminet tyter ut av hjernen bare ved synet av en blikkveksling eller muskel som spennes; sommerfølelsen spirer for hvert bløtkokte egg og brusende Campari Spritz. Menneskene forsøker å lese og forstå hverandre, er rause med kjærligheten, viser omsorg når noen har det vanskelig, gir ros til den som har behov for bekreftelse. Elio (Timotheé Chalamet, sin generasjons Leonardo DiCaprio) og familien hans er livsnytere med sosial intelligens, skjønnhetssans og en borgerlig selvsikkerhet som kan virke uinntagelig, avvæpnende. Flere har avvist filmen som en onanistisk overklassefantasi, og henvist til regissørens privatliv, preget av rikdom og luksus, en hverdag med kostbart innredede herskapshus og eksklusive middager. Men filmen er godheten den postulerer; den gjør ikke bare godt for kroppen, men sjelen. Med et utilslørt poetisk filmspråk beveger Guadagnino seg helt opp i ansiktene våre, legger seg tett inntil brystkassen, der hjertet banker for hvert klipp og hver kamerabevegelse.

Suspiria er like sensuell og kanskje enda vakrere. Men her er estetikken knyttet til mørke tankeunivers og destruktive livsmønstre. Dario Argentos tutti frutti-psykedelia og art noveau erstattes av Bauhaus-funksjonalisme, i et Fassbinder-brunt Berlin fanget i den uavklarte gråsonen mellom fortidens synder og fremtidens forsoning. Forestillingene signert Helena Markos (Tilda Swinton) og hennes Tanz Akademie er strenge og spasmiske på en og samme tid, for dansen måtte aldri igjen bli vakker og lystig i Tyskland etter andre verdenskrig. Suspiria finner ny skrekk i opposisjon til den gamle; ondskapen kan ikke elimineres, kun tilpasse seg og skifte form. Om filmen ikke hadde vært så til de grader selvbevisst, kunne man sagt at Suspiria – som Call Me By Your Name sin pendant – er ondskapen den fremstiller. Så forlokkende er Guadagninos filmskaping. Han smører oss inn med kaldpresset olivenolje; han kaster forhekset tryllestøv i øynene våre.

Steven Spielberg er best når han har dårlig tid. Som da han laget Jurassic Park og Schindlers liste samme år, i 1993, Minority Report og Catch Me If You Can i 2002, eller War of the Worlds og München i 2005. The Post og Ready Player One er en double bill som føyer seg inn i gullrekken, preget av så idérik og potent filmskaping at «alle de andre» bare kan gå og legge seg. Samspillet mellom fotograf Janusz Kaminskis improviserte (!) kameraarbeid og Michael Kahn og Sara Broshars klipping ville alene gjort The Post til en av fjorårets cinematiske begivenheter, men bak den nesten nonchalante virtuositeten («se, vi kan gjøre dette med venstrehånda bak ryggen i blinde!») ligger en genuin formidlingstrang. Spielberg bare måtte fortelle den sanne historien fra Nixon-tiden akkurat nå, om viktigheten av fri presse og kvinners stemme i mannsdominerte yrker. På tross av filmens sørgelige aktualitet, er skildringen av hvordan Washington Post fikk kloa i president Nixons konfidensielle Pentagon Papers – en opptakt til Watergate-skandalen – oppløftende og inspirerende, på en måte som vekker assosiasjoner til de største Hollywood-klassikerne.

I Ready Player One er «verdensbyggeren» Spielberg tilbake, med sin mest interessante science fiction-visjon siden Minority Report, basert på Ernest Clines nerdebok ved samme navn, men åpenbart tilpasset regissørens egne besettelser – i en slik grad at filmen føles som et dypt personlig oppsummeringsverk, med skråblikk på egen karriere. Spielberg har nær sagt gjort det til sitt varemerke å pendle mellom den historiske virkeligheten og fantasieggende sjangerlandskap, og selv om budskapet kan virke overtydelig – at vi alltid må huske på å slå av internett en gang i blant, fortsette å snakke sammen og utfordre hverandre i stedet for å forsvinne inn i virtuelle ekkokammere, være i kontakt med den taktile verden – er det fremført med feeling.

Den aldrende motedesigneren Reynolds Woodcock (Daniel Day-Lewis) setter kaffen i vrangstrupen om noen forstyrrer rutinene hans. «It’s like a horse went through the room» – slik beskriver han sin nye muse Almas (Vicky Krieps) noe vørdsløse håndtering av det klirrende serviset under en frokost som i andres øyne ville fortonet seg helt alminnelig. Men for Woodcock (årets navn) er dagen død. Som Jack Torrance foran skrivemaskinen i The Shining (1980) har han mistet det skjøreste av alt: Konsentrasjonen. Ethvert forsøk på å forklare eller marginalisere det inntrufne, gjør vondt verre: «I cannot start my day with a confrontation. I simply have no time for confrontations.» Det finnes ikke rom for avvik, argumentasjon eller nyanser i den woodcockske hverdag. Det eksisterer ingen forbindelse eller overgang mellom det som er rett og alt som er galt (mon tro om Woodcock ikke bare lider av misfoni og diverse tvangsnevroser, men rett og slett er personlighetstypen bestsellerengel og halvprinsesse Märtha Louise kategoriserer som «høysensitiv»?).

Kurtiseringen mellom karismatiske Reynolds og den glødende servitrisen Alma, som med sitt smale liv og sine lange lemmer er en perfekt «kleshenger», har #metoo skrevet over hele seg (hadde det ikke vært for at relasjonen er så platonisk). Men Alma lar seg ikke manipulere og undertrykke. Ved å ta igjen, avtegnes en ny side av Reynolds. Som i en sadomasochistisk Luis Buñuel-film, har han det best når han har det dårlig; han er avhengig av å dingle i en tråd, av å ikke ha orden i sysakene, stikke seg på spinneteinen. Under det påkostede bryllupet til en fleskete og fordrukken overklassedame, finner paret tilbake til hverandre ved å forakte sammen (tenk Roald Dahls Dustene). Er det mulig å bygge et ekteskap på å være gode til å lage dårlig stemning? Phantom Thread er sydd med nål og tråd for hånd av Paul Thomas Anderson, og er like betagende som den er bisarr.

I et år der undertrykking av kvinner stod på dagsorden, burde flere ha snakket om hvorfor I, Tonya ikke bare er en uimotståelig underholdende energibunt av en film, men en oppreisning for kunstløperen Tonya Harding (Margot Robbie), som revolusjonerte idretten med egensydde, pønkete kostymer, popmusikk i CD-spilleren og heftige trinn (inkludert den sagnomsuste triple axel). Til tross for sitt blodslit og enestående talent, satt anerkjennelsen fra media og diverse dommerpaneler langt inne; hun var ikke pen nok, manglet manerer, hadde feil bakgrunn, ble ansett for å være white trash. Hun ble fremstilt som en bitch og en klovn.

Jenta vokser opp med selvskutt harepus til middag og en mor som bokstavelig talt kaster datteren ut på glattisen, og som klasker hardt til kjakene hennes ved hvert minste tegn til manglende konsentrasjon. Volden følger Tonya gjennom tenårene og starten på voksenlivet, for ektemannen Jeff (Sebastian Stan) vet å straffe sine nærmeste for egne mindreverdighetskomplekser. Hva som er sant og usant, er ikke så vesentlig; regissør Craig Gillespie rammer inn gjenfortellingene med små intervjuer der rollefigurene relativiserer det vi nettopp har sett eller skal se (et grep vi kjenner fra blant annet Ingmar Bergmans En pasjon og Woody Allens Husbands and Wives). Ærlig talt gir jeg blanke faen i om Harding var med på å knuse kneskålen til konkurrenten Nancy Kerrigan, den styrtrike prinsessen avisene forelsket seg i. Tonya Harding er sterk som en okse, skarp som en kniv, uredd, konfronterende, sårbar uten å gjøre en greie ut av det. Et idol!

Ex Libris og Unsane er – på vidt forskjellige måter – de mest originale politiske filmene jeg så i fjor. Frederick Wisemans pragmatisk observerende stil er som skapt for å skildre hverdagen til et bibliotek, en selvsagt institusjon som tjener alle, og som derfor er selve demokratiets vugge i et samfunn som til stadighet betviler alle verdiene systemet og selve bygningen, hyllemeterne med kunnskap og formidling, står for. Blant de mange personlighetene som sneier innom en av The New York Public Librarys 92 filialer i løpet av dokumentarens 197 minutter, er det ingen som nevner Donald Trump. Men nettopp ved å bli utelatt fra samtalen, er han til stede; presidenten spøker bak reolene, men ingen gidder å gi ham oppmerksomhet.

Steven Soderbergh er langt mindre implisitt i sitt institusjonsportrett, som på oppfinnsomt vis er en allegori for hvordan det private helsevesenet i USA tar pasienter til fange for å tappe kontoene deres. Unsane er skutt på iPhone 7 og utnytter de heslige, digitale videobildene til å skape en paranoid estetikk som minner om overvåkningskameraer, og med ekspressive, stumfilmaktige grep lar Soderbergh oss sakte, men sikkert ta bolig i hovedpersonen Sawyers (Claire Foy) kaotiske indre. Til slutt ligner Unsane en Brian De Palma-thriller på syre, uten å miste sin relevans som samfunnskritikk.

Den alkoholiserte og kreftsyke presten Ernst Toller (Ethan Hawke) har mistet troen på Guds gartnerarbeid i menneskenes hage. Klimaendringene er apokalypsens første fase, og det er ikke lenger noen vits i å klamre seg til håpet. De sparsommelig innredede kirkerommene lyser mot oss, like tomme for mennesker som for mening. Er alt sammen bare et eneste stort selvbedrag? Er utslettelsen nødvendig?

I First Reformed smelter den eksistensielle krisen fra Ingmar Bergmans Nattverdsgjestene (1963) sammen med temperamentet og terrorlogikken fra Taxi Driver (1976). Etter filmer som The Canyons (2013) og Dying of the Light (2014) hadde jeg ærlig talt mistet troen på et kunstnerisk comeback fra Paul Schrader, og i stedet anerkjent hans viktige funksjon som kritisk motstemme i den amerikanske filmoffentligheten; at gubben aldri er redd for å si hva han mener, uansett hvor vinden blåser. At Schraders stahet og no bullshit attitude skulle resultere i et følsomt mesterverk om noen av vår tids største problemstillinger, er en av fjorårets gledeligste overraskelser.

Hélène Cattet og Bruno Forzani har gjort seg bemerket blant horrorfans med debuten Amer (2009) og ambisiøse The Strange Color of Your Body’s Tears – begge hyllester til italienske gialli, forbundet med navn som Dario Argento, Mario Bava og Sergio Martino. Om sistnevnte skrev jeg «Det er som om Cattet og Forzani har tatt på seg plasthansker og munnbind, og dratt med sjangeren inn i et laboratorium for å ta blod- og vevsprøver; skjære av og sy sammen kroppsdeler på nye, makabre måter.»

Laissez bronzer les cadavres er også et eksperiment med utgangspunkt i en spesifikk type italiensk kultfilm (dog ikke horror), og utpreget sanselig, fetisjistisk. Alle som kjenner blodet bruse ved synet av hansker, våpen, blod og gull – og ikke minst ved lyden av knirkende lær – kan hengi seg til den audiovisuelle opplevelsen. Når det er sagt, profitterer Laissez bronzer les cadavres på sin sjangerdefinerte fortelling og setting («skurk mot purk») i langt større grad enn duoens tidligere filmer, og blir derfor god underholdning i tillegg til å være hardcore porno for cinefile.

08Lady Bird

lady-bird
USA, 2017

Greta Gerwig har spesialisert seg på å skildre unge, formbare mennesker som sakte, men sikkert kommer ut av skallet sitt, vokser og får selvfølelse, og som i kjølvannet av disse nye, velsmakende erfaringene kaster seg ut i noe altfor ambisiøst; jenter som opplever at de er ment for store og spesielle ting, men som trolig får en kortere vei til lykke om de erkjenner sine begrensninger. Lady Bird er en slags prequel for rollefigurene vi ble kjent med i Frances Ha (2012) og Mistress America (2015), og det kan virke som om Gerwig også ser tilbake på sin egen ungdomstid (filmen rommer flere selvbiografiske detaljer). Selv om hun elsker å plage rollefigurene sine ved å kaste dem inn i pinlige situasjoner der deres verste egenskaper kommer til syne, er blikket langt fra skånselsløst. Gerwigs rollefigurer er ikke alltid sosialt intelligente og sjarmerende, men sammensatte personligheter formet av autentiske livserfaringer, skildret med en grunnleggende empati og varme.

Lady Bird (Saoirse Ronan) skal flytte hjemmefra og eksperimentere med voksenlivet på college. For Kayla i Eighth Grade (Elsie Fisher, i en rolleprestasjon for historiebøkene) er veien dit ennå lang og brokete, og hennes mislykkede forsøk på å skape seg identitet og bygge opp selvfølelse via sosiale medier gjør direkte vondt å se på. Kayla har mye på hjertet og trenger et publikum, men er blitt kategorisert som skolens «stilleste», en grå mus med valpefett og kvisete hud. SoMe-stjernen og komikeren Bo Burnham husker åpenbart hvordan hverdagens rutiner kan ligne kompliserte rebusløp når man er tretten, og har så mye kunnskap om moderne kommunikasjon at han virkelig evner å si noe om hvilken tilleggsbelastning det er for alle skjøre tenåringer der ute.

Private Life er en hylende morsom og samtidig sviende vond fortelling om et voksent par (Kathryn Hahn, Paul Giamatti) som forsøker å bli foreldre før det er for sent. Nyansene i skuespillerprestasjonene, de skarpe, sitatvennlige replikkvekslingene og Tamara Jenkins‘ mange kloke og vittige observasjoner gjorde meg varm av filmglede. Og, ikke minst: Jeg lærte noe.

Denne typen «voksenfilm» lages altfor sjelden, og selv om Netflix fortjener skryt for å ha gitt Jenkins’ kunstnerisk frihet til å lage sin beste film (det er over ti år siden forrige – den utsøkte komedien The Savages – hadde premiere), skulle jeg ønske de hadde gjort en større innsats for å løfte frem manuset og skuespillerne under den pågående Oscar-sesongen. At nykommeren Kayli Carter ikke fikk en nominasjon for sin birolle som ekteparets niese og potensielle surrogatmor er en gåte: «– Actually we wanted to ask you about your eggs… – Scrambled is good, but however you guys do them is fine with me.»

Det var plagsomt å se Hereditary den ene gangen jeg gjorde det, i en glissen kinosal, en god stund etter at lovprisningene fra Sundance var moderert og mange hadde understreket at filmen nok var både interessant og god, men slett ikke skummel. Nuvel. Jeg ble i alle fall kvalm av skrekk i møte med dette brennende helvete av en debutfilm, båret av Ari Asters muskuløse, autoritære regi og tre oppsiktsvekkende hovedroller (Toni Collette, Alex Wolff og nykommeren Milly Shapiro). Plutselig var det som om den psykologiske grøsseren fra seksti-, sytti- og åttitallet (à la Rosemary’s Baby og Eksorsisten) våknet til live igjen, med samme kraft som da It Follows revitaliserte tenåringsslasheren i 2014.

Morkne slektstrær, tette blodårer, fysisk og åndelig vansirede avkom. Drøm og virkelighet som vokser sammen. Ukontrollerbare, mystiske krefter. Og på toppen av det hele: kakemonstre, avkappede hoder og kjøttsultne larver. Alt skal med i Hereditary, og desto mer imponerende er det at filmen fosskoker i hele 2 timer og 7 minutter.

11. De utrolige 2 (Bird)
12. The Florida Project (Baker)
13. Matangi/Maya/M.I.A. (Loveridge)
14. Searching (Chaganty)
15. Under the Silver Lake (Mitchell)
16. Isle of Dogs (Anderson)
17. The Work (Aldous, McLaeary)
18. Toppen av ingenting (Månsson, Petersén)
19. Blindsone/Utøya 22. juli (Novotny/Poppe)
20. Skate Kitchen (Moselle)

Hederlig omtale: «Ayka», Monrovia, Indiana», «Skjold og Isabel», «Grensen», «You Were Never Really Here», «Dobbelt begjær», «Mission: Impossible – Fallout», «Spider-Man: Into the Spider-Verse», »High Life», «Revenge».

Klapp på skulderen: «Madeline’s Madeline», «Girl», «Searching for Ingmar Bergman», «Mordene i Kongo», «En affære», «Denmark», «Tully», «En frygtelig kvinde», «Dröm vidare», «All the Money in the World», «Wonder Wheel».

Årets mest overvurderte: «Roma», «Three Billboards Outside Ebbing Missouri», «A Star is Born», «Annihilation», «Sorry to Bother You», «Loving Vincent», «Ut av intet», «First Man», «Skjelvet», «Black Panther», «Amatører», «Darkest Hour», «The Wife», «Kapernaum», «Crazy Rich Asians», «American Animals».

Pisk på ryggen: «Mamma Mia: Here We Go Again!», «Notes on an Appearance», «I Am Not a Witch», «Diamantino», «Leto», «Amiko», «Buy Me a Gun», «Black 47», «Sweet Country», «Føniks», «Damsel», «One Day», «Når jeg faller», «Yomeddine», «I Remember You».

Dette er en del av Årets beste filmer – topplister for 2018

Hopp rett til

Neste:  Lives topp 20, 2018»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>