I dag avfyres startskuddet for den 16. utgaven av dokumentarfilmfestivalen Eurodok (29. mars til 2. april). På programmet finner vi hele 25 titler, og 11 av disse utgjør festivalens konkurranseprogram. I denne seksjonen finner vi blant annet Ulrich Seidls Safari.
Eurodok er Cinemateket og Norsk filminstitutts egen dokumentarfilmfestival, og siden 2003 har den inkludert et konkurranseprogram med tilhørende pris. Arrangementet har som formål å fremme det beste innen ny, europeisk dokumentar og måle temperaturen på Europa – både filmatisk og politisk.
Da programmet ble presentert for to uker siden, var festivalledelsen svært entusiastiske: «Filmene forteller alle sterke og engasjerende historier om alt fra kjærlighet og toleranse, til krig, møter mellom ulike sivilisasjoner, flukt, mat, fotball og meningen med livet!»
Til tross for at Eurodok tjuvstartet forrige torsdag med en førpremiere på Anniken Hoels Dødsårsak: Ukjent, avfyres det offisielle startskuddet i kveld, med Lucija Stojevics La Chana, som mottok publikumsprisen under International Documentary Filmfestival Amsterdam (IDFA) i fjor høst. For mange av våre lesere, er det dog trolig avslutningsfilmen som blir selve høydepunktet: Ulrich Seidls etterfølger til Im Keller (som brakte regissøren til festivalen i 2013), Safari.
Eurodok vil prege Filmens hus i Dronningensgate 16 hele uken. Hva bør du prioritere å se under festivalen? Vi har tatt programmet i nærmere øyesyn, og løfter frem fem håndplukkede titler.
*
Forever Pure (Maya Zinshtein, 2016)
Journalist Maya Zinshteins spillefilmdebut Forever Pure følger det israelske fotballaget Beitar Jerusalem F.C. og deres fanklubb. Beitar anses for å ha gode muligheter til å vinne den israelske fotballigaen, inntil den russiske eieren bestemmer seg for å kjøpe to muslimske spillere fra Tsjetsjenia. Valget fremkaller voldsomme protester hos den høyreradikale fanklubbens medlemmer, som fremfor noe ønsker å holde klubben ”renvasket”.
Med oppsiktsvekkende stor tilgang til spillere, tribune og bakrom gir Forever Pure oss et ubehagelig innblikk i et samfunn preget av sterke motsetninger og hat i generasjoner, der fotball på ingen måte er en lek. Regissør Zinshtein ble belønnet med den nyetablerte Faith in Film-prisen under årets Tromsø Internasjonale Filmfestival.
Her er visningstidspunktene for Forever Pure under Eurodok.
*
To Stay Alive – A Method (Erik Lieshout, 2016)
I 2014 havnet den kontroversielle franske forfatteren Michel Houellebecq foran kamera i den svært underholdende mokumentaren The Kidnapping of Michel Houellebecq. En film vår redaktør oppsummerte slik:
«Mennene som samles rundt ham i Kidnappingen av Michel Houellebecq er naive, men søkende, og benytter anledningen til å lære noe om seg selv i møte med geniet. Rundebordsamtalene bærer preg av intime terapisesjoner, der maskuliniteten legges i bløt. Trass filmens vitse-aktige sjargong, er kameratskapet som tegnes opp merkelig rørende; innimellom alle de vittige poengene – hovedsakelig fra forfatterens snurpete munn – gjemmer det seg mye innrøyket livsfilosofi, også tilgjengelig for dem som ikke er kjent med Houellebecqs omstridte forfatterskap.
Kidnappingen av Michel Houllebecq er en finurlig idé, støpt i en form som rimer med forfatterens verdenssyn, i sprekken mellom trøstende humanisme og regelrett forakt for alt og alle. Takket være Guillaume Nicloux‘ metode skreller Houellebecq av seg panseret, og på den måten får vi – på tross av at dette er ren fiksjon – en unik innsikt i mannens væremåte. Uten at mystikken går tapt.»
Nå er kjederøykeren tilbake på lerretet i Erik Lieshouts To Stay Alive – A Method, side om side med pop-ikonet Iggy Pop. To Stay Alive – A Method er blitt omtalt en underfundig og tankevekkende feelgood-dokumentar om lidelse og det å leve på samfunnets ytterkant. Eurodok beskriver filmen slik: «Publikum får et innblikk i de «gales» verden gjennom møter med mennesker og deres historier der lidelse, sorg og skapelse står i sentrum. Filmen beveger seg langsomt fremover, og lar de ulike historiene veves sammen av velkomponert musikk og Houellebecqs ord fremført av ingen ringere enn pop-ikonet Iggy Pop, alt i en herlig forening.»
Her er visningstidspunktene for To Stay Alive – A Method under Eurodok.
*
Nowhere to Hide (Zaradasht Ahmed, 2016)
Zaradasht Ahmeds Nowhere to Hide ble i fjor høst den første norske dokumentarfilmen til å motta prisen for beste kinodokumentar under den prestisjetunge festivalen IDFA i Amsterdam. Filmen forteller en historie om menneskers kamp for å overleve i et Irak der krig har blitt hverdag, men fienden er usynlig, uten konturer, og verken kvinner eller barn er i stand til å leve i sikkerhet: «Hovedpersonen Nori Sharif er familiefar, helsearbeider og kameramann. Filmen starter i 2011, under den amerikanske tilbaketrekningen fra Irak, for å dokumentere krigsskader i samarbeid med den norske krigskirurgen Hans Husum. Nori lever og arbeider i Jalawla, i et av verdens farligste områder, og etter hvert får historiene og enkeltskjebnene større plass.» (NFI)
IDFA-juryens begrunnelse fokuserte på at filmen er like engasjerende som den er viktig: «There are those films which are wonderful to see and there are films that the world needs to see. The film we choose is both of these things. The experience was immersive and left us deeply touched. The Director respected the unique perspective that the only the subject could have and in doing so gave us an unprecedented window into the real life lasting consequences of war.»
Her er visningstidspunktene for Nowhere to Hide under Eurodok.
*
The Magnitsky Act – Behind the Scenes (Andrei Nekrasov, 2017)
Eurodok byr på en av tidenes mest kontroversielle norskproduserte dokumentarer, i en nyklippet director’s cut-versjon. Andrei Nekrasovs The Magnitsky Act – Behind the Scenes omtales som en intens gravedokumentar «full av internasjonale intriger, og en viktig påminnelse om filmens evne til å skape debatt og rette oppmerksomhet mot kritikkverdige samfunnsforhold.»
Visninger av filmen er blitt stanset etter trusler om søksmål, og således har Nekrasov fått mye oppmerksomhet, men stadig er relativt få klar over hva regissøren kaster lys over. Nekrasov har stått bak en rekke kritiske dokumentarfilmer om Russlands president Vladimir Putin, men med sin seneste film har han undersøkt hvordan en amerikansk lov åpner for å straffeforfølge utenlandske statsborgere på grunnlag av menneskerettighetsbrudd.
Bergen internasjonale filmfestival – som viste filmen tidlig i fjor høst, i motsetning til Kortfilmfestivalen i Grimstad – utbroderer i sin festivalomtale: «Loven er kalt opp etter den russiske advokaten Sergei Magnitsky, som i 2009 døde i fengsel etter å ha varslet om underslag av skattepenger i regi av det russiske politiet. Ifølge blant andre Den norske Helsingforskomité, ble Magnitsky torturert og drept, men Nekrasov mener å ha funnet bevis for at han døde av manglende medisinsk oppfølging, og at den vestlige versjonen av saken bygger på en rekke usannheter.»
Her er visningstidspunktene for The Magnitsky Act – Behind the Scenes under Eurodok.
*
Safari (Ulrich Seidl, 2016)
Ulrich Seidls forrige film, dokumentaren Im Keller, var høyt oppe på listen blant Montages’ favoritter i 2014. Den østerrikske regissøren, som tidligere har stått bak filmer som Models (1999), Import Export (2007) og Paradis-trilogien (2012-2013), har med Safari tatt turen til de afrikanske savannene for å jakte på majestetiske villdyr sammen med rare rikinger.
I likhet med Im Keller, er det uvisst om dette er en ren dokumentar eller en hybrid (Seidls dokumentariske metode involverer gjerne iscenesettelser); dessuten foregår den i samme «extended universe», for et par av kjellertrollene returnerer. Ifølge Montages-redaktørene, som så Safari under premieren i Venezia, veier den mindre i hånden enn forgjengeren, og noen av sekvensene er så tydelig instruerte at de kommer i veien for filmens dokumentariske nerve. Likevel er den vanskelig å slippe taket på, og morsom å snakke om – en slags «demontering» av en sjiraff skal ha gjort særlig inntrykk!
Eurodok presenterer filmen slik: «Ulrich Seidls filmer er alltid en poengtert reise inn i ubehaget – denne gangen tar han oss med til Afrika, der bemidlede turister drar for å drepe. Noen trives egentlig best i jakthyttas skygge med en pils, men andre leter målrettet etter nye trofeer.
Alle bytter har en pris, og det gjør ikke noe om prisen er høy eller dyret er utrydningstruet, turistene finner alltid en grunn til legitimere handlingene sine. Og når dyret er dødt og skrytebildene tatt, kjenner de litt på den siste resten av drapsrus, mens de lokale hjelperne får jobben med å partere byttet.»
Her er visningstidspunktene for Safari under Eurodok.
*