Den østerrikske regissøren Ulrich Seidl besøkte denne uken Oslo i forbindelse med en Masterclass i regi av NFI:LAB og den forestående norgespremieren på dokumentarfilmen Im Keller, som vises under årets Eurodok på Filmens hus 18.-22. mars. Vi benyttet anledningen til å ta en prat med Seidl, om Im Keller og hans øvrige filmer.
Ulrich Seidl har skapt mye offentlig furore med sine prosjekter som ofte dykker ned i moralsk forkvaklede undergrunnskulturer, enten det dreier seg om dokumentarfilmer eller fiksjonsfilmer. Hundstage (2001), Import/Export (2007) og ikke minst Paradis-trilogien (2012-2013) skildrer mennesker som enten lever i nedverdigende omgivelser eller som skjuler sine politisk ukorrekte lyster og ambisjoner bak stramme fasader – ofte uten evne til selvkritikk. I Seidls filmer lefles det med både seksuelle og voldelige tendenser over en lav sko.
I tillegg til de saftige temaene er det også snakk om et særegent auteur-uttrykk. Det er ikke tilfeldig at Ulrich Seidl regnes for å være en av Europas mest betydningsfulle nålevende regissører, og sammen med Michael Haneke representerer han en type østerriksk film som tematiserer det ubehagelige gjennom et kompromissløst kameraøye – ofte statisk og observerende. Det samme gjelder Seidls seneste film. I den Eurodok-aktuelle dokumentaren Im Keller settes undergrunnskulturen bokstavelig talt under lupen mens vi presenteres for en rekke forstyrrende kjellere og kjelleraktiviteter som skjuler seg i det post-fritzlske Østerrike. Som Montages-redaktør Lars Ole Kristiansen skriver i sin omtale, etter å ha sett Im Keller i Venezia:
Filmens første innstilling avbilder en overdimensjonert grønn hekk. En forskansning; en sjalusi mellom det underjordiske og “oververdenen”. En tatovert mann i førtiårene lener skulderen mot et avlangt terrarium, der en tykk albino tigerpyton bukter seg mot et intetanende marsvin i den andre delen av buret. Idet hugget treffer, står filmens tittel skrevet i hvite blokkbokstaver over en sort bakgrunn, og Seidl har allerede strammet grepet om sitt publikum, lik pytonslangen i en kveil rundt gnageren.
Nedenfor følger vårt intervju med Seidl, som vi møtte tidlig om morgenen – ikke i en kjeller, men på et hotellrom i Oslo.
*
Montages: I dine filmer har du alltid vært interessert i mennesker som lever litt på kanten av samfunnet, og det kan virke som om Im Keller er kulminasjonen av dette prosjektet. Er du enig?
Ulrich Seidl: Nei, [at menneskene lever på kanten av samfunnet] er overhodet ikke tilfelle med Im Keller. Det dreier seg tvert i mot om helt gjennomsnittlige mennesker. Kvinnen som omfavner babydukken i sin kjellerbod er vanlig gymnaslærer. Mannen som synger opera på sin private skytebane er akademiker og har studert økonomi og juss…
M: …joda, men de har vel også sine skjulte sider som er litt utenom det vanlige?
US: Ja, det har de. Sånn sett kan man se litt symbolsk på det – vi har alle en eller annen «kjeller» i oss; alle mennesker har en side som kan representere et potensielt dobbeltliv. Mange av historiens verste forbrytelser er tross alt begått i kjelleren.
M: Det slår meg at mange av dine rollefigurer går tilbake i barndommen på forskjellig vis. Du har det separerte paret i Hundstage som synger barnesanger og svinger seg på huske. Du har slåsskampen mellom de to kvinnene i Import/Export. Du har korpsgjengen som leker seg i Im Keller. Er dette et slags symptom på «det moderne mennesket» som du ønsker å beskrive i dine filmer?
US: For mitt eget vedkommende er det definitivt slik. Mine første minner går tilbake til bestemors jordkjeller, der hun oppbevarte mat. På min tid ble barn ofte sperret inne i kjelleren hvis de hadde gjort noe galt. Derfor forbinder jeg det alltid med mørke og angst, selv om det også er sted man kan gjemme seg for sine foreldre. Men grunntanken i Im Keller tok utgangspunkt i idéen om at kjelleren heller er et sted for fritidssysler. Folk som bygger seg eneboliger, bygger ofte store kjellere som er større en selve boarealet. Har man fritid, og vil man gjøre det man virkelig har lyst til, så går man ned i kjelleren.
M: Det er et sjokk-element i mange av filmene dine, for eksempel sekvensene knyttet til sadomasochisme i Im Keller. Ja, det er nesten alltid et innslag av ubehag og uro i dine beskrivelser, men du unngår å gå over grensen til det spekulative. Hvordan forholder du deg til denne balansegangen?
US: Det jeg fremstiller, viser jeg ingen forakt for. Alt det de gjør har jo med kjærlighet å gjøre. Jeg dømmer ikke. Ingenting av det jeg viser er jeg fremmed for. Ja, faktisk kjenner jeg meg delvis igjen. Det synes jeg også at tilskueren skal oppleve. De som ser disse scenene skal ikke være redd for å se seg selv i speilet.
M: Apropos speil og blikk; jeg er spesielt fascinert av tablåene og de statiske innstillingene dine der rollefigurene stirrer inn i kameraet, tilbake på tilskueren. Vi ser inn på deres skjulte liv, men de ser også ut på vårt. Dette er noe som går igjen i din filmografi. Hva slags tanker gjør du deg om dette filmatiske blikket?
US: Det som interesserer meg er at man blir involvert i historien og rollefigurene. Ved å bli involvert, tar man ansvar for handlingene man bivåner. Jeg prøver ikke å skape en illusjon, men det finnes mennesker som ikke orker å se på det uansett. Da orker de heller ikke å bli konfrontert med seg selv, etter min mening. Hvis man forlater kinosalen med følelsen av å ha blitt forstyrret på et eller annet vis, betyr det at man har beskjeftiget seg med fenomenet. Ut fra det kommer man gjerne til en konklusjon, som igjen vil utløse en lykkefølelse. Det har jeg i hvert fall blitt fortalt av tilskuere som har sett filmene mine.
M: Et annet interessant aspekt i disse tablåene er din sans for geometri – for figurer, linjer og rom. Ofte er det snakk om institusjoner, med trappeoppganger, blanke vegger, rørsystemer og lange korridorer som strekker seg innover i bildet. Hva er det du ønsker å kommunisere med disse grepene?
US: Det henger alltid sammen med det jeg ønsker å fortelle. Jeg ønsker å finne det rommet som passer historien best. Ofte oppsøker jeg enkelte steder eller rom som passer til det motivet som ligger bak historien. I Paradis: Tro (2012), for eksempel, er leilighetens arkitektoniske utforming et hovedmotiv i seg selv. Man uttrykker veldig mye gjennom måten man organiserer sitt eget hjem på. Mer generelt kan man kanskje si at menneskene jeg fremstiller ofte virker små i store rom.
M: Når vi er inne på temaet om iscenesettelse, er det også blitt rapportert at Im Keller inneholder elementer av fiksjon. Kan du utbrodere?
US: Alle rollefigurene er autentiske; de er ikke skuespillere. Men et eksempel på innslag av fiksjon er kvinnen med babyen; det jeg fremstiller der er fiktivt, selv om hun spiller i sin egen kjellerbod. Hun hadde en babydukke i sitt hjem, og jeg lurte på hvordan man kunne realisere det som en historie. Men både tilskuere og kvinnen selv må kunne forestille seg at det er virkelig. Ellers fungerer det ikke. De fleste journalister jeg har snakket med har gått ut fra at dette er ekte.
M: Ja, jeg også. Allikevel er det den mest mystiske sekvensen i filmen, ettersom vi aldri får noen informasjon om hennes motivasjon; hvorfor hun gjør som hun gjør?
US: Mange har sagt at det er den mest ubehagelige scenen i filmen. Jeg tror det er et uttrykk for en urangst vi har om døde babyer – en elementær og grunnleggende følelse. Første gang jeg så en sånn naturtro dukke, gikk jeg ut fra at det var en reell baby. Merkelig nok finnes det en gruppe kvinner som lager, bytter og kjøper slike babyer av hverandre.
M: Du har stort sett samarbeidet med faste partnere i din karriere, blant annet din kone Veronika Franz som også var aktuell i Venezia i 2014, med sin regidebut Goodnight Mommy (les vår omtale). Det kan virke som det er en del tematiske og stilistiske likhetstrekk mellom dere. Hvordan fungerer dette samarbeidet?
US: Jeg har arbeidet med Veronika siden Der Busenfreund (1997). Vi skriver manus sammen, men hun jobber ikke så mye med selve filmopptakene. Hun er sjelden på settet [på mine filmer], og fungerer mer som en slags kunstnerisk rådgiver underveis.
M: Du benytter en del av de samme skuespillerne i filmene dine også, som Maria Hofstätter (Hundstage, Import/Export, Paradis-triogien). Er det av rent praktiske grunner, eller er det fordi du føler det er noe spesielt ved dem?
US: Maria er den ideelle skuespilleren for meg. Hvorfor skulle jeg bruke noen som ikke er ideell? For meg er den ideelle skuespilleren en som egentlig ikke er skuespiller i utgangspunktet. Det er flere store navn som har ønsket å arbeide med meg, men jeg ønsker ikke å bruke dem fordi jeg ser at de ikke lar seg involvere på samme måte. De er ikke seg selv, de spiller seg selv. De færreste skuespillere er i stand til å improvisere, og er derfor ikke særlig troverdige. Mine skuespillere jobber fantastisk med meg, men funker kanskje ikke hos andre.
M: Mange har trukket paralleller mellom deg og Michael Haneke, men er det noen andre regissører som har vært viktige for deg, eller fungert som inspirasjon?
US: Parallellen til Haneke snakker man gjerne om i forbindelse med østerriksk film generelt. Haneke og jeg kjenner hverandre godt, men vi snakker faktisk sjelden om film når vi møtes. Da jeg begynte å lage film for 30 år siden var det selvfølgelig noen regissører som var viktige for meg, selv om innflytelsen nok har dabbet av etterhvert. Werner Herzog, for eksempel, og Jean Eustache. Senere ble jeg også tiltrukket av Cassavettes, Pasolini, Buñuel og til en viss grad Bergman.
M: Avslutningsvis, kan du fortelle om eventuelle nye, spennende prosjekter du har på gang?
US: Nå lager jeg film om folk som reiser på ferie til Afrika for å drepe dyr. Altså det man gjerne kaller jaktsafari. Den vil sannsynligvis ferdigsstilles i løpet av året. Deretter er det forhåpentligvis en stor historisk film som jeg har skrevet på i 30 år sammen med Michael Glawogger [som døde i fjor – red. anm.]. Dette prosjektet har vært med meg siden begynnelsen av karrieren.
M: …ditt opus magnum?
US: Vel, det er farlig å tenke slik, for da blir man alltid skuffet.
*
Im Keller blir sannsynligvis ikke kjøpt inn for regulær norsk kinodistribusjon, så en av de fire visningene på Cinemateket i forbindelse med Eurodok er en god anledning.
