Innrøyket livsfilosofi: Kidnappingen av Michel Houellebecq

Cinematekene (tidligere Torsdagsfilmen) er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene som vises. Kidnappingen av Michel Houellebecq vises på cinematekene i Bergen, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim frem til og med 30. november. (Mer informasjon finnes her.)

*

Forfatteren Michel Houellebecq har blitt den store misantropen i europeisk litteratur, stadig mer omfavnet for sine beske skildringer av middelaldrende menn med krakelert selvbilde, på håpløs jakt etter anerkjennelse.

De satiriske romanene Utvidelse av kampsonen (1994), De grunnleggende bestanddeler (2000), Lanzarote (2000) og Platform (2001) undersøker seksualitetens kronekurs i velferdssamfunnet. De forteller om ensomme, bitre og frastøtende menn som har beveget seg over i den mørke og håpløse delen av livet; på jakt etter bekreftelse og intimitet via sex-turisme og diverse fornedrende situasjoner – uten å miste den nådeløse sannheten av syne, vel vitende om sin egen valuta på “markedet”.

Med tungt kritikerroste Kartet og terrenget (2010) utforsket Houellebecq kunstnermyten, eksperimenterte med metafiksjon, og opptrådte selv som en av bokens hovedpersoner. Den siste delen av romanen omhandler etterforskningen av drapet på forfatteren Houellebecq, og denne selvmytologiseringen er utgangspunktet for filmen Kidnappingen av Michel Houellebecq (2014). Regissør Guillaume Nicloux spinner videre på ryktene som oppstod under lanseringen av Kartet og terrenget, om at den kontroversielle forfatteren hadde blitt kidnappet, grunnet en lengre periode uten livstegn (som i virkeligheten skyldtes at Houellebecq hadde problemer med internett-tilkoblingen i hjemmet sitt).

Kidnappingen av Michel Houellebecq er en mokumentar om hva som kunne ha skjedd hvis kidnappingen faktisk hadde funnet sted. Uten forvarsel blir Houellebecq plukket opp av tre lurvete gangstere, og bragt til et bolighus i en forstad utenfor Paris. Her innlosjeres han på soveværelset, og må tilbringe noen dager i håndjern, i selskap med kidnapperne og et eldre par, som sørger for å berike oppholdet med store mengder mat og vin, og samtaler om alt fra Holocaust, H.P. Lovecraft og J.R.R. Tolkien, til body building.

Spillet mellom identifikasjon og aversjon har alltid vært uklar hos Houellebecq. Er han selv en av de sørgelige mennene han skriver så nedsettende om? Filmen bygger opp under denne tanken, ved å fremstille ham som en sliten og tungt alkoholisert skikkelse, ute av stand til å la seg affisere nevneverdig av den dramatiske situasjonen, men med en overraskende apetitt for en lokal gledespike. I likhet med romanfigurene hans, er potensen et spakt livstegn i en ellers gledesløs tilværelse.

Samtidig vet regissør Nicloux å tåkelegge denne karikaturen; under de mange konversasjonene om litteratur, understreker Houellebecq at det slettes ikke må erfaringer til for å skrive presist om fenomener og mennesketyper, såfremt man gjør tilstrekkelig med research. Forfatteren lefler med samfunnskritiske perspektiver og morer seg med å sage popkulturen i to, men kommuniserer ikke nødvendigvis egne følelser i de essay-aktige fiksjonene sine.

Houellebecq gjør en formidabel prestasjon i rollen som seg selv, og i de sjeldne øyeblikkene der det pipler frem et lite smil fra munnviken, er det som om han ikke kan la være å uttrykke begeistring over all oppmerksomheten (i situasjoner som later til å være improvisert frem foran kameraet). Filmens visuelle uttrykk ligner dårlig lokal-tv, og de blasse interiørene oser av smakløst nittitall – som om de var hentet rett ut av en Houellebecq-roman. Det amatørmessige i formen speiler de rare kjeltringene, som blir så fascinert av sitt offer at de rammes av et slags omvendt Stockholm-syndrom.

Houellebecq ser langt eldre ut enn sine 58 år, men har en barnlig utstråling. Det er da også noe veldig ungt over fortfatterens grinebiterske, tidvis ukritiske svartsyn, som gjør at han ofte appellerer til opprørske sjeler i tyveårene (her hjemme har han eksempelvis vært en inspirasjonskilde for blogger/forfatter/skal-vi-danser Linnea Myhre).

Mennene som samles rundt ham i Kidnappingen av Michel Houellebecq er naive, men søkende, og benytter anledningen til å lære noe om seg selv i møte med geniet. Rundebordsamtalene bærer preg av intime terapisesjoner, der maskuliniteten legges i bløt. Trass filmens vitse-aktige sjargong, er kameratskapet som tegnes opp merkelig rørende; innimellom alle de vittige poengene – hovedsakelig fra forfatterens snurpete munn – gjemmer det seg mye innrøyket livsfilosofi, også tilgjengelig for dem som ikke er kjent med Houellebecqs omstridte forfatterskap.

Kidnappingen av Michel Houllebecq er en finurlig idé, støpt i en form som rimer med forfatterens verdenssyn, i sprekken mellom trøstende humanisme og regelrett forakt for alt og alle. Takket være Guillaume Niclouxs metode skreller Houellebecq av seg panseret, og på den måten får vi – på tross av at dette er ren fiksjon – en unik innsikt i mannens væremåte. Uten at mystikken går tapt.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>