Den belgiske regissøren Luc Dardenne gjestet Den norske filmfestivalen i Haugesund i midten av august, for å presentere sin nye film To dager, en natt, som fikk premiere på norske kinoer i helgen (les vår omtale). Sammen med broren Jean-Pierre har Luc vunnet Gullpalmen i Cannes hele to ganger, og deres ferskeste tilskudd til filmografien er en ny triumf.
Når vi møter Luc Dardenne i et stille hjørne av Rica Maritim, like etter hans ankomst til Haugesund, er det første spørsmålet vårt uunngåelig: Hvor er din bror? For det er i tospann med storebroren Jean-Pierre at Luc Dardenne har skapt sine filmatiske underverk, fra de to berømte Gullpalme-vinnerne Rosetta (1999) og Barnet (2005) til de kanskje vel så sterke filmene Sønnen (2002) og Gutten med sykkelen (2011). Med et smil forklarer Luc at broren er i Italia – også for å promotere deres nye film – og det viser seg fort at han klarer seg fint alene.
– Det er veldig viktig for oss å reise rundt i verden for å snakke om filmene våre. Hvis ikke man vil møte sitt publikum, forstår jeg ikke hvorfor man bryr seg med å lage film. Ingen festival eller by er for liten, og ingen land er for små. Vi vet at våre filmer har fått et publikum her i Norge, og er takknemlige for vårt gode forhold til distribusjonsselskapet Arthaus.
Dardenne-brødrenes tidlige filmer bar preg av tydelige formgrep, og da særlig et insisterende håndholdt kamera. I de senere filmene, som Gutten med sykkelen og To dager, en natt, kan det virke som om brødrene målbevisst har beveget seg mot er mer usynlig filmspråk.
— Vi forsøker å la fortellingen og omgivelsene diktere kameraets bevegelser. Vi planlegger hver eneste scene på forhånd, men er veldig til stede i øyeblikket, lar oss forme av det som skjer foran linsen, det som beveger rommet. Med tiden har vi nok blitt enda mer orienterte rundt å fange det som utspiller seg foran kameraet, men vi improviserer aldri.
Dardenne-brødrenes overbevisende, virkelighetsnære fortellinger og virkningsfulle estetikk har de siste årene ledet an som inspirasjonkilde for flere unge filmskapere som kan sies å tilhøre ‘den nye europeiske realismen’, og vi spør Dardenne hva han tenker om å ha blitt så innflytelsesrik.
– Vel, vi er alle inspirasjonskilder for hverandre. Jeg tror ikke det er klokt å etterligne for mye, men heller søke etter sin egen sannhet. Det eksisterer flere sannheter, og hver filmskaper må kjenne på seg selv – hva føles riktig? Vi har selv prøvet og feilet, og sett selvkritisk på hvordan vi balanserer ‘konstruksjonen’ det alltid er å lage film, med et forhåpentligvis troverdig uttrykk som kan bevege publikum.
– Roberto Rosselini, Krzysztof Kieslowski og Maurice Pialat har vært sentrale inspirasjonskilder for oss. For tiden er jeg veldig interessert i filmene til tyrkiske Nuri Bilge Ceylan (Vintersøvn), og ikke minst deres egen Joachim Trier. Hans siste film Oslo, 31. august var et formidabelt verk. Det er sterkt at fortellingen utspiller seg i et menneskes siste døgn, før vedkommende tar selvmord; det skaper en helt spesiell intensitet. Da Michael Haneke fortalte at han ikke hadde sett en virkelig interessant europeisk film på lenge, anbefalte jeg ham sporenstreks Triers film. Jeg har ennå ikke fått noen tilbakemelding, men jeg vet at han gikk til innkjøp av filmen på DVD.
Da vi spør Dardenne hva han tenker om Hanekes egne filmer, må han nyansere svaret.
– Jeg liker noen av Hanekes filmer, men ikke alle. Amour, 71 Fragmenter og Bennys video er favoritter i min bok. Pianolærerinnen og Skjult er også fremragende. Men Funny Games er fryktelig, og jeg er faktisk ikke like begeistret for Det hvite båndet som mange andre.
Dardenne understreker at han ønsker å få med seg så mange filmer som mulig under oppholdet i Haugesund, og at han har allerede fått anledning til å se Richard Linklaters bejublede Boyhood.
– Tross noen svakheter hadde enkelte svært overbevisende sekvenser. Jeg må faktisk se den igjen, for å studere en scene mot slutten!
Forandringen av Marion Cotillard
Luc Dardenne snakker med lidenskap og alvor om det å lage film. I kinoaktuelle To dager, en natt var regi-brødrenes utfordring til seg selv at de skulle ha en “stjerne” i hovedrollen. Marion Cotillard var også selv interessert i utfordringen det ville være å forsvinne inn i en klassisk Dardenne-rolle (en kvinne på randen av fattigdom, og i desperat kamp for å beholde sin jobb), så samarbeidet ble en god match.
– Jeg og Jean-Pierre traff Cotillard da vi gjestet settet til Jacques Audiuards Rust og bein, som vi co-produserte, og det var love at first sight, for å si det slik. Frem mot innspillingen av vår film, hadde vi ukesvis med leseprøver og repetisjoner av scenene fra manuset sammen med Cotillard. Små detaljer er det viktigste; hvordan går rollefiguren kledd? Hvilken farge har hun på skoene? Hvordan stryker hun seg på buksen? Hvordan holder hun i telefonen? Vi måtte forandre Cotillard, og Cotillard ville forandre seg selv, forteller Dardenne.
– I tagning etter tagning, slet vi ut Cotillard, for å kunne forme kroppsspråket hennes, sakke tempoet i bevegelsene. De måtte bli helt autentiske for rollefiguren. Ta scenen med den lille slåsskampen foran bilen; vi brukte flere dager bare på å koreografere denne, for at den skulle få en troverdig «rytme». Cotillard er som et instrument – hun har en fabelaktig evne til å forandre seg, justere kropp og mimikk med ørsmå nyanser. Det er egenskaper vi setter spesielt høyt hos en skuespiller, ettersom vi nesten alltid skyter med lange tagninger. Denne metoden kompliserer klippeprosessen; vi har ikke den samme muligheten til å tilpasse scener og «skjule ting» i klippen som filmskapere med et mer tradisjonelt formspråk.
To dager, en natt er en gripende film, som står sterkt ved siden av brødrenes andre sosialrealistiske dramaer. Den europeiske finanskrisen har gitt deres faste temaer – arbeiderklassens kår, arbeidsløshet og fattigdom – ny oppmerksomhet og aktualitet, og Luc Dardenne forteller at dette manuskriptet ble skrevet for flere år siden, men hentet opp igjen fordi historien ga ny gjenklang etter krisen inntraff.
– Dette er en film om solidaritet, og vi opplever det som en viktig historie i vår tid. Vi starter filmen in medias res, og avslutter der fortellingen på en måte “begynner på nytt”, og ved å bruke et slikt utsnitt av et liv, fremfor en “hel” historie, håper vi å kunne gi publikum en mulighet til selv å tegne opp biter av fortellingen. Hvem var hun før dette? Hvordan vil det gå etterpå?
Dardenne-brødrenes evne til å portrettere sannferdige miljøer og mane frem realistiske følelser fra skuespillerne kan virke tilforlaterlig og enkel når man ser filmene, nettopp fordi det filmatiske arbeidet som ligger bak er så utsøkt gjennomført. Men etter en perlerad med anerkjente filmverker, føler så Luc Dardenne at det på noen måte har blitt lettere å få tak i denne “sannheten”, som så mange filmskapere forsøker å finne?
– Nei, det blir ikke lettere. For det finnes som sagt mer enn én sannhet. Min bror og jeg jobber godt sammen, og vi jobber metodisk, men hver historie krever nye tanker og nye observasjoner. Det filmiske er dessuten alltid i forandring, og vi må tilpasse oss. Ta kameraarbeidet i Sønnen, for eksempel, som så ofte “henger etter” skuespilleren, Olivier Gourmet. Dette utviklet seg til en estetikk fordi Olivier beveget seg på en bestemt måte – han vendte seg konsekvent vekk fra oss. Der og da innså vi at det å ikke vise ansiktet hans kunne skape en nysgjerrighet hos tilskueren, avslutter Dardenne.
Selv for de beste og mest erfarne er altså nøkkelen å følge intuisjonen når det oppstår noe uventet og spennende. Slik kan altså et visuelt særpreg vokse frem, og over 15 år etter gjennombruddet stadig være en av de mest innflytelsesrike retningene i kontemporær film. Virkeligheten, à la Dardenne, kan du oppleve på kino nå.