Jeg sliter med å sette ord på hva som utgjør essensen av The Master. Sette ord på hva som gjør den større enn alt annet jeg så i fjor, og på høyde med det beste jeg noensinne har sett. Uansett har Paul Thomas Anderson gjort det jeg trodde skulle være umulig – han har overgått There Will Be Blood og laget et nytt massivt kunstverk for historiebøkene. Og han gjorde det i 2013.
Jeg tiltrekkes av Andersons brede pensel, men også av inderligheten i karaktertegningene. I The Master er ambisjonsnivået skyhøyt og utførelsen tilsvarende episk. Store ideer speiles gjennom filmens to polariserende hovedpersoner, selv om som dette først og fremst er Joaquin Phoenix’ film. Portrettet av den etterkrigstraumatiserte Freddie Quell er av det sterkeste og mest oppriktige jeg har sett – åpenbart forsterket av et intenst foto med ekstreme nærbilder som gir oss ansiktsdetaljene av et hardt levd liv. Det føles ikke som noen annen kunne spilt denne rollen. Omtrent like strålende er motparten, Philip Seymour Hoffman. Fra begge kanter er skuespillet overdrevet energisk, fordi rollefigurene forlanger en tydelighet tidvis bikkende over i galskap. The Master handler også om å male pustberøvende bilder og stemninger som flyter i ulike retninger, som likevel er rytmisk konsekvente til filmens storslåtte jeg. Heri ligger også filmens udiskutable kunstneriske storhet, et verk undertegnet med antikonvensjonell signatur uten samtidens sidestykke, og som i sitt filmatiske uttrykk gjør det naturlig å trekke linjer tilbake til 70-tallets amerikanske mestere. Det er ikke uten grunn at visjonæren Paul Thomas Anderson omtales som nåtidens Stanley Kubrick. Hva blir neste steg?
Følelsen av å være med på en stor opplevelse, som et resultat av at noen har forskjøvet grensene for hva som er mulig å skape av kunst med filmmediet – det er følelsen av å bivåne Gravity på kino for første gang. Særlig er det noe svimlende vakkert og nyskapende over den første halvtimen i Alfonso Cuaróns sci-fi-drama. Mer enn noe annet handler det om å la publikum kjenne på det å være til stede i den vektløse atmosfæren, svevende med astronautene, og nyte de fantastiske bildene i alle retninger. Gravity er aller best i stillheten, der kun de mekaniske lydene inntrer i lydbildet, og Cuarón stoler på den audiovisuelle kraften i konseptet, med sine hinsides imponerende kamerakjøringer og effektive klipp, for å skape neglebitende, tanketom spenning i rommet. Og heldigvis er dét nettopp det han hovedsakelig gjør, og da blir svakheten i de sjeldne dialogene og et mindre spennende tankegods å betrakte som bagatellmessige innslag i en film av historisk kaliber.
Det er bemerkelsesverdig hvordan så få asiatiske filmskapere har lykkes i å bevare sin egenart og kvalitet i det krevende spranget til å lage film i Hollywood. Heldigvis ble ikke Park Chan-wook (Oldboy) sitt engelskspråklige debutforsøk en del av statistikken. For i Stoker gjenkjennes nettopp linjene som har gjort den sørkoreanske filmskaperen til en av nåtidens mest spennende filmkunstnere, og ikke et sekund føles dette som annet enn et fullstendig kompromissløst auteurverk. Stoker er sammenvevd av estetisk appetittvekkende tablåer og mystiske, nesten uhåndgripelige handlingssekvenser. Stemningen som manes frem er mørk og skremmende, men – takket være elegansen i filmspråket – også svært forførende. Hver eneste innstilling er gjennomtenkt og har noe nytt eller vakkert ved seg, hvilket utvilsomt gjør Stoker til en film det alltid vil være verdt å vende tilbake til.
Ideelt sett ville Blå er den varmeste dagen vært den smale filmen jeg på forhånd ikke kjente til, men som jeg tre timer senere oppdaget storheten i. I stedet har det vært umulig ikke å forvente et mesterverk av Abdellatif Kechiches film etter at den i våres ble tildelt Gullpalmen i Cannes, med påfølgende massiv omtale og hype. Og heldigvis innfrir den. Sjeldent eller aldri har den første store kjærligheten vært like intenst og ambisiøst skildret på film. I konstant fokus for oss og Kechiches kamera, er den praktfulle Adèle Exarchopoulos; hennes uttrykksfulle og sensible ansikt, nakne kropp og blottende indre flamme som forteller oss hvem hun er gjennom hensynsløse møter med forelskelsens ulike faser. Virkemidlene er sterke, men åpenbart nødvendige når man så til de grader oppslukes av helheten, både av dens emosjonelle kraft og det dristige filmiske uttrykket.
Årets i særklasse beste, mest rendyrkede thriller kom sent, men usannsynlig godt. Regissør Denis Villeneuve går i de visuelle fotsporene til David Fincher i denne mørke, estetiserte iscenesettelsen av et bortføringsmysterium med ubehagelige forgreininger. Innbakt i den innfløkte og gradvis mer foruroligende historiefortellingen er en sober skildring av bunnløs rådvillhet og besettelse, som gjennom rollefigurenes voldsomme handlinger også stiller publikum til veggs med moralske spørsmål. Fra første til siste scene er Prisoners ekstremt engasjerende fortalt, mens fotograf Roger Deakins tilfører universet en distinkt og nyansert billedlig atmosfære. Akkurat dette har ikke Hollywood gjort bedre siden nettopp Finchers Zodiac.
Zero Dark Thirty var i min bok den klart sterkeste filmen under «Oscar-sesongen» tidligere i år. Kathryn Bigelow skaper et troverdig og neglebitende drama av jakten og attentatet på Osama bin Laden, i det som fortoner seg som en mer realismedyrkende variant av tv-serien Homeland. Med en spilletid på over 2 timer og 30 minutter er filmen imponerende stram og konsis som thriller, selv når den tillater seg å være tørr og komplisert på veien. Manuset er åpenbart solid, men filmens ubestridelige kvaliteter må i høy grad tilskrives klippearbeidet, som gir dramaet en gjennomgående nerve til tross for at handlingen utspiller seg på ulike plasser til ulike tider. Klimakset i form av Operasjon Geronimo i filmens siste halvtime, må være en av de mest velkonstruerte spenningssekvensene som er vist på film de siste årene. Hårene reiser seg bare ved tanken.
Hvilken debutfilm av svenske Mikael Marcimain! Call Girl suger oss fast i en korrumpert og slibrig 70-tallsvirkelighet, der to ungjenter lirkes inn et prostitusjonsspill styrt av sleske maktfigurer rundt den svenske politiske makteliten. Mye av filmens suksess skyldes den treffsikre tidskoloritten, hvor fotograf Hoyte van Hoytema imponerer med å skape bilder jeg kan assosiere med de ypperste av 70-tallets amerikanske spionthrillere. Når disse forvaltes i regi og klipp til å skape en konstant medrivende thriller, der man fra første til siste innstilling engasjeres av hovedpersonene, ender Call Girl opp som årets store positive overraskelse.
Hva må Noah Baumbach gjøre for å få den anerkjennelsen han nå fortjener? Med Frances Ha tar han oss med til et Woody Allen-influert univers, tydelig understreket av et Gordon Willis-aktig fotoarbeid som fordelaktig fremhever New York i delikat sorthvitt, der vi plasseres som en skygge i hverdagen til semi-intellektuelle unge voksne med kunstnerambisjoner og forbigående samlivsproblemer. Dette kunne lett blitt karikert og forutsigbart, men ved hjelp av Baumbach og Gerwigs genuint morsomme og smarte manus, ispedd en vidunderlig sjarmerende tittelfigur det tok meg få minutter å forelske meg i, blir Frances Ha det stikk motsatte: Like kreativ som miljøet den skildrer, behagelig å hvile øynene på, innsiktsfull og naturlig morsom. Mye fordi Greta Gerwig er så gjenkjennelig, sympatisk, sosialt håpløs og morsom som den elskverdige Frances.
Det var ingenting i filmåret 2013 jeg gledet meg mer til enn å se Brian De Palma returnere til sine snuskete thrillerrøtter med Passion. Dessverre skulle det bli uhorvelig lang tid å vente, ettersom filmen skandaløst nok ikke ble vurdert som interessant nok for ordinær kinodistribusjon. Men tross alt har jeg hatt de beste De Palma-stundene fra sofahjørnet, og Passion ble til slutt mer enn spiselig restemat fra en fordums sjangermester. Riktignok er filmen basert på en relativt fersk fransk thriller (Love Crime), som utvilsomt svekker opplevelsen litt – i alle fall for oss som fikk med oss originalversjonen. Men så er det heldigvis formspråket, de visuelle grepene og den atmosfæriske fortellerstilen som hever Passion langt forbi det meste av samtidens thrillerproduksjon. Passion er både en oppsummering og til viss grad fornyelse av gamle De Palma-kunstner, i et sexy og sleazy thrillerunivers.
Det slår meg som deilig absurd at et av de absolutte høydepunktene fra filmåret 2013 er en voldspoetisk montasje over Britney Spears-balladen «Everytime», påbegynt ved et hvitt piano badet i solnedgang, med tre bikinikledde ungjenter utstyrt med hver sin kalashnikov og rosa balaklava tredd over hodet. Det er noe dypt befriende over hvordan Harmony Korine lar filmen drive organisk av sted, som et resultat av intuisjon og en evne til å skape kraftfulle bilder, uten å ta hensyn til forventninger om konvensjonell dramaturgi. Spring Breakers er fylt med kontraster, understreket i en provokativ casting, og en tydelig – men aldri overtydelig – satire over amerikansk (så vel som global) ungdomskultur. En umiddelbar kultklassiker for en ny generasjon.
11. Django Unchained (Tarantino)
12. The Place Beyond the Pines (Cianfrance)
13. Den store skjønnheten (Sorrentino)
14. Jakten (Winterberg)
15. Simon Killer (Campos)
16. Side Effects (Soderbergh)
17. Hobbiten: Smaugs ødemark (Jackson)
18. Holy Motors (Carax)
19. Upstream Color (Carruth)
20. Paradise: Hope (Seidl)