Årets fremste filmverk er Abdellatif Kechiches La vie d’Adèle – Chapitres 1 & 2 («Blå er den varmeste fargen»). Den genuine menneskeligheten i Kechiche og skuespiller Adèle Exarchopoulos‘ portrett av den unge kvinnen Adèles dannelsesreise gjennom utbrudd av kjærlighet, seksuell eventyrlyst, emosjonelt vitebegjær og andre hasardiøse livserfaringer, skaper en medrivende dramatisk energi som ingen annen ny film jeg så i 2013 gjorde.
Filmens fortelling flyter fremover med en ubekymret selvfølge og tålmodighet overfor Adèles tilværelse, og Kechiche viser oss dette spesifikke menneskelivets uforutsigbare reise med all den menneskelighet og generøsitet han selv besitter – ikke bare som kunstner, men som medmenneske. Vi kommer nært på Adèle, som om hun er en person i vårt eget liv, ikke bare som en figur i filmen. Å beherske en slik skildrings naturlighet og iboende kompleksitet, uten å miste rytmen eller publikums interesse, er mesterlig.
Blå er den varmeste fargen er skapt av enestående kunstnere i alle ledd, og dette faktumet bekreftes mest treffende når man leser og lytter til de negative vurderingene av filmen. Adèle har ikke forført alle, og nettopp gjennom den polariserte mottagelsen vokser den mer seiglivede og dyptsittende anerkjennelsen av dette verket som stor kunst. Vi vil alltid ha Adèle.
Etter mitt første møte med Frances Ha visste jeg at dette er den typen film jeg kommer til å ha med meg og holde kjært så lenge jeg lever: Jeg elsker alt med denne filmen. Form, rytme, tone, humor, estetikk, tematikk… Frances Ha er virkelig my kind of movie. Fortellingen om Frances er i seg selv så energisk og ærlig, vakker og røff, og ikke minst intenst sjarmerende, at attraksjonsverdien alene setter filmen i en klasse for seg selv. Dessuten er tankegodset som ligger rett under den herlige overflaten av filmopplevelsen, av reell verdi. Frances’ historie motiverer meg til å filosofere over livet (for å si det rett ut), og dette er filmens fremste styrke. Frances Ha er født ut av den geniale kunstneriske symbiosen mellom Noah Baumbach og Greta Gerwig, og jeg krysser fingrene for at dette samarbeidet vil gi oss enda flere filmklassikere i årene som kommer.
Harmony Korines Spring Breakers er på sett og vis den mest sensasjonelle og tidstypiske filmen fra 2013; et uhemmet estetisk filmkakestykke av stor popkulturell verdi. Jeg synes den er et glitrende eksempel på hvor avgjørende det er at en filmskaper våger å oppsøke ytterpunktene av sin visjon på en maksimalt dristig og respektløs måte, for å skape noe virkelig originalt og evigvarende. Harmony Korine og hans briljante og dedikterte unge skuespillere ga absolutt alt for at Spring Breakers skulle kunne bli SPRING BREAKERS, BITCHES, og det ble den faen meg. Det finnes ingenting middelmådig eller forglemmelig med denne filmen, bare pur og hemningsløs ******.
«En av de ytterst sjeldne filmene som er oppriktig og genuint originale. Som får oss til å se noe nytt. Shane Carruths Upstream Color er en film som er narrativ og abstrakt på samme tid; som er idérik, filosofisk, emosjonell og mystisk uten noen gang å bli prekende, sentimental eller for fiks for sitt eget beste. Upstream Color er helt enkelt en type forbløffende film som vi drømmer om at skal vente på oss i kinosalen hver gang vi løser billett og mørket senker seg.» Slik beskrev jeg denne fantastiske filmen etter mitt første gjennomsyn på filmfestivalen i Berlin tidlig i 2013. Upstream Color har ærlig talt bare blitt mer interessant og original etter hvert som den har sunket inn gjennom året, og er et must for alle med et snev av nysgjerrighet i sin filmsmak.
Paul Thomas Andersons gåtefulle og uregjerlige psykodrama The Master er som et stikk som fortsetter å klø på huden; et spørsmål uten fasit; en setning uten punktum. The Master kombinerer blendende avbildninger med kryptiske dramatiske konstellasjoner. Det forvridde ansiktet til Joaquin Phoenix’ mentalt usikre hovedfigur stilles side om side med fascinerende utforskninger på et tekstlig plan av spørsmål om våre dyriske drifter og rasjonelle evner som mennesker. Men det hele destilleres aldri ned til én sannhet. Som kunstopplevelse er filmen mektig, men ikke nødvendigvis tilfredsstillende. Og hver gang jeg tenker på den, liker jeg at den skaper et intellektuelt ubehag. Som jeg sa innledningsvis, The Master er som en setning der leseren ikke får
La grande bellezza! Denne utsøkte italienske originaltittelen til denne forbløffende filmen er et slags primalskrik av italiensk filmhistorie; som om det var et utrop vi allerede kjenner fra en Fellini-film. Regissør Paolo Sorrentino imponerte meg stort med Il Divo (2008), og overgår seg selv fullstendig med dette mesterverket med stor M. Alle elementene i denne filmen sitter sammen som en skreddersydd dress, men i særdeleshet er det den visuelle estetikken og virtuositeten som gir det kathartiske kicket. Filmen handler både om alt og ingenting, og nettopp spørsmålet om den er dyp eller overfladisk fôrer mystikken mellom linjene. Den store skjønnheten er italiensk gourmet-mat for sjelen, og en uforglemmelig film. La grande bellezza!
Denis Lavant er en unik kameleon av en skuespiller, og Leos Carax er en vill, visjonær filmskaper. Slike samarbeid blir det kunst av, og Holy Motors er en selvsagt representant fra frontlinjene av det ypperste innen avant garde filmkunst vi så på norske kinoer i 2013. Den er kanskje noe begrenset i sin tematikk, men Holy Motors er beundringsverdig presis og artikulert i hvordan den uttrykker sitt innhold. Gjennom å portrettere en dedikert skuespillers eksistensielle reise mellom de forskjellige rollene han spiller i livet, gir Carax oss også en rørende filmisk fremstilling av nettopp det rike potensialet for mellommenneskelig innsikt som ligger i fiksjonens natur – det å komme nært noe fjernt, og se verden gjennom «den andre» sine øyne.
En av de tematiske trendene fra 2013 som vil huskes i historiebøkene (og analyseres i Master-oppgavene) i årene som kommer, er de sammenfallende skildringene av vår tids materialisme og selv-objektifiserende eksistensialisme i bl.a. Spring Breakers og Sofia Coppolas The Bling Ring. (Michael Bays Pain & Gain er ikke på min toppliste, men hører til i dette mønsteret.) Coppolas elegante satire er nok et vellykket og dyptpløyende auteur-verk fra hennes stilsikre hånd, og den sanne historien filmen gjenforteller gir akutt gjenklang i vår tid. Kanskje er den søkende hypermaterialismen ungdommene i The Bling Ring lever for både deprimerende og kvalmende for noen, men den akk så reelle ensomheten og sjelesorgen som også portretteres har mange av filmens kritikere tilsynelatende gått glipp av. For meg ble det en av inngangene til alvoret bak det som også er en av årets morsomste filmer.
Med et velbehersket, klassisk filmpråk i verktøykassen og en karismatisk, mytologisert historisk figur tegnet opp i manuskriptet, gikk Steven Spielberg og skuespiller Daniel Day-Lewis løs på oppgaven med å gi liv til Abraham Lincoln i Lincoln. Og det klarte de, med bravur. Ikke bare klarte de det, men de gjorde mer ut av det bakenforliggende potensialet til hva Lincoln kunne bli som film enn det er lov å håpe på. Istedenfor å være et solid historisk drama, ble denne filmen – for meg, i alle fall – et intenst engasjerende verk om hvordan menneskelighet kan forme politikk, og hvordan politikk kan skape medmenneskelighet. Når man tenker litt nøye på alt som foregår i løpet av Lincoln, blir det etter hvert tydelig at dette er en uforskammet rik og kompleks film – forløst med perfeksjon av Spielberg og hans kunstneriske samarbeidspartnere.
Jeg kommer aldri til å se The Act of Killing igjen, men det å ha sett den gjorde meg klokere og mer ydmykt innstilt overfor grusomhetene som mennesker har latent potensiale i seg til å vekke til live, hvis forholdene ligger til rette for det. Som dokumentarfilm har den et innhold og et rollegalleri som mangler filmhistorisk sidestykke, og det i seg selv må anerkjennes. Regissør Joshua Oppenheimer, hans fotograf og hans klipper må ha utvist eksepsjonelle empatiske evner for å kunne forme dette innholdet til en så balansert og klok film som dette har blitt. Et betydelig tilskudd til ikke bare filmhistorien, men egentlig til verdenshistorien i seg selv, gjennom hva den setter ord og bilder til.
*
11. Django Unchained (Tarantino)
12. Etter revolusjonen (Assayas)
13. Stories We Tell (Polley)
14. Stoker (Park)
15. Side Effects (Soderbergh)
16. Les salauds (Denis)
17. Gravity (Cuaron)
18. Silver Linings Playbook (Russell)
19. Fast & Furious 6 (Lin)
20. Hobbiten: Smaugs ødemark (Jackson)
Hederlig omtale: «Fortiden», «Jeune & jolie», «The Place Beyond the Pines», «Blue Jasmine», «World War Z», «Spise sove dø», «Computer Chess», «Paradis: Håp», «Gåten Ragnarok» og «Før snøen faller».
Verst: «The Heat», «Nåde», «The Canyons», «Heli» og «To the Wonder».