«Upstream Color»

Distribuer denne! Upstream Color

Berlinalen 2013: En ekstra kald dag i Berlin skulle bli helt uforglemmelig. Det var dagen vi så Shane Carruths hypnotiserende nye film Upstream Color for første gang, og det fantes ingen tvil: Vi var vitne til noe enestående. En av de ytterst sjeldne filmene som er oppriktig og genuint originale. Som får oss til å se noe nytt. Nyskapende.

Kalenderen sier 2013. Det har gått 118 år siden 1895, da filmstriper flimret forbi et projektorlys for første gang, og skapte bevegelige bilder publikum aldri tidligere hadde sett. Den følelsen av nyskapning som Lumière-brødrene kjente på den gang, står ideelt sett like sterkt hos visse visjonære og oppfinnsomme filmskapere nå, selv om vi lever i en tid hvor filmmediet møtes med veltrente øyne og vi avleser filmspråkets grammatikk på autopilot. For mellom de sjangertro filmene, som med bred tilgjengelighet samler ‘hele familien’ i godstolen, stiger filmkunstens pionerer av og til opp gjennom gulvteppet med noe banebrytende; noe det er umulig å overse så raskt man har fått øye på det. I dette sjiktet finner vi Upstream Color.

En film som er narrativ og abstrakt på samme tid; som er idérik, filosofisk, emosjonell og mystisk uten noen gang å bli prekende, sentimental eller for fiks for sitt eget beste. Upstream Color er helt enkelt en type forbløffende film som vi drømmer om at skal vente på oss i kinosalen hver gang vi løser billett og mørket senker seg. Den byr det filminteresserte publikum på en mulighet til å røskes ut av konvensjonene og inn i det nye, åpne og ukjente. Og den viser oss hvilken formidabel filmskaper Shane Carruth er, og har potensialet i seg til å bli.

Filmuniverset vi tas med inn i er både håndterlig konkret og mystisk flytende. Vi er i nåtidens California, i og rundt livene til et knippe mennesker tidlig i 30-årene, men hva som skjer med dem innenfor denne rammen er ikke åpenbart. Oppdagelsen av plottets konkrete bestanddeler bør skje i selve filmopplevelsen, så vi skal ikke gå for konkret inn på de gåtefulle elementene av Upstream Color. Men kort fortalt oppstår det både suspense og mellommenneskelig drama, når de to hovedpersonene Kris (Amy Seimetz) og Jeff (Carruth) begynner å rulle opp et mysterium som stammer fra en stadig mer konkret magefølelse de deler, om at de begge har opplevd et innbrudd i deres liv – nærmere bestemt sjeleliv.

Med det sagt har vi egentlig bare berørt konturene av filmens voldsomt rikholdige innhold, som i like stor grad befinner seg i filmens visuelle form og sammenvevde struktur, som det gjør i handlingen. Filmens mange spørsmål (og svar) anbefaler vi alle å oppsøke og utforske ved å se filmen selv, når muligheten vil by seg. (Ta en titt på traileren og to klipp hos Apple – de er på ingen måte avslørende.)

«Upstream Color»
En av filmens mange utsøkte komposisjoner, som reflekterer filmens tematiske tangent mot sammenkoblede tråder på tvers av enkeltliv og enkeltmennesker.

Upstream Color preges, i utpreget positiv forstand, av å være en klokkeren auteur-film; ført i pennen og signert av manusforfatter og regissør Shane Carruth, som i 2004 debuterte med den bemerkelsesverdige sci-fi-filmen Primer. Carruth spilte den gang en av filmens hovedroller, og gjør det samme nå. I begge filmene har han fremvist sin komplette kontroll over de filmspråklige virkemidlene han tar i bruk. Ved selv å fungere som en av klipperne på Upstream Color (den andre er David Lowery, også selv regissør) gjør Carruth strukturen og presentasjonen av fortellingen i Upstream Color enda mer integrert med sine opprinnelige ideer, og når han også i tillegg komponerer musikken selv – et stemningsfullt og disiplinert synth-score (hør det her) – etterlater Carruth en puls og et avtrykk i Upstream Color som setter tonen for opplevelsen av filmens egenart. Den visjonære integrasjonen av ideer, på tvers av de filmfaglige grenselinjene, blir dermed å regne som Carruths filmiske håndskrift; hans visuelle signatur.

Inspirasjonen til denne enhetlige fremgangsmåten som filmkunstner kan være hentet fra Malick eller Soderbergh, fra Kubrick og kanskje til og med litt fra Coen-brødrene – her bedriver vi kvalifisert gjetning, men filmen taler uansett for seg selv. Carruth uttrykker en genialitet i sitt arbeid, akkurat som alle de regissørene vi nevner ovenfor, og Upstream Color krystalliserer i så måte Carruths talent og utvider lovnaden om et stort potensiale. Han er allerede en oppsiktsvekkende interessant regissør fra sin generasjon, og vil kunne bli en viktig pionér for den narrative filmkunstens utvikling om han fortsetter slik.

Upstream Color er altså en fantastisk ny film, fra et usedvanlig talent. La det ikke være noen tvil om dette. Kanskje (egentlig høyst sannsynlig) vil dette verket stå som en av de viktige markørene i sin sjanger fra 2013, når vi kan se tilbake på denne perioden av filmhistorien om 20-25 år. Likevel spår vi at Upstream Color i skrivende stund er en av de ferske festivalfilmene som norske distributører bruker minst tid på å diskutere nå i etterkant av Sundance og Berlinalen. I deres øyne er den antageligvis helt uaktuell for kinodistribusjon i Norge. Uansett om enkeltaktører individuelt sett kan ha likt filmen, tilsier all nylig erfaring at ingen av dem ville ha ønsket å ta på seg utfordringen. (Det er kanskje et tegn på resignasjon at vi skriver dette, men empirien peker dessverre i denne retningen.)

Upstream Color
Små visuelle elementer veier like tungt i «Upstream Color» som de bredere strøkene, og bidrar til å gi helheten et dynamisk uttrykk.

Filmkunstens kår i den norske filmoffentlighet

Men hvis en norsk distributør mot formodning hadde valgt å være så dristig, og utvise såpass kunstnerisk integritet og mot, at Upstream Color ble kjøpt inn og distribuert på kino, ville det gledet oss mer enn noe annet – særlig fordi vi på ingen måte ønsker å ha rett i disse spådommene. Men vi befinner oss i en tid hvor det stadig blir dårligere kår for formidling av filmkunst i Norge. Og dette må man begynne å si høyt, hvis det skal være håp om en endring av trenden.

Den nødvendige dristigheten og viljen er tilsynelatende inaktiv også hos distributøren Arthaus, som nyter en enestående status som merkevare for såkalt kvalitetsfilm i norsk kinokultur, og eksisterer med et selvpålagt stiftelsesprinsipp om «å bedre vilkårene for kunstnerisk verdifull film i Norge, […] samt medvirke til å spre kunnskap og informasjon om film som kunstnerisk og kulturelt medium.». Dette prinsippet ser ut til å ha blitt mindre og mindre viktig for dem, dessverre.

Det kan gå flere år mellom hver gang en så eksepsjonell ny film som Upstream Color dukker opp, og for bare få år siden ville den skapt umiddelbar interesse og aktivitet i dette viktige, kuraterende leddet som kvalitetsfilmdistributørene representerer. Men vi står og går altså i 2013, og aldri har disse aktørene her til lands vært mindre villige til å ta filmmediet som stadig utviklende kunstform innover seg som en del av sitt felt. Det kan virke som om de er lammet av skiftende tider, og kinokjedenes økte krav til kommersiell tankegang i en post-kommunal kinobransje.

I dette krevende skillet mellom kapital og kunst, har de tilsynelatende ikke bare blitt handlingslammet, men også blindet. En blind filmdistributør er dermed også døv, og den mest nærliggende konklusjonen på dette er at tankesettet som råder blant ”kvalitetsfilmens beskyttere” skjematisk sett har blitt det samme som hos de rene kommersielle aktørene. Arthaus blir et relevant eksempel å trekke frem, fordi de i motsetning til andre kvalitetsfilmaktører faktisk er en stiftelse, og ikke har (eller skal ha) som formål å tjene penger. Dermed burde vurderingene av en films «kommersielle potensiale» være underprioritert hensynet til en films «kunstnerisk verdifulle» innhold. Upstream Color er etter vårt syn av stor verdi, og selv om filmen ikke nødvendigvis kan kalkuleres til å selge titusenvis av kinobilletter (en kommersiell målestokk som stiftelsen Arthaus stadig oftere kringkaster sin interesse for), burde filmen være viktig nok av rent kunstneriske årsaker.

«Upstream Color»
Det krever dristighet å se inn i det ukjente, ikke bare for en filmskaper som Shane Carruth i «Upstream Color», men også for distributører og formidlere som ønsker å legge til rette for «kunstnerisk verdifull» film.

Rom for innovasjon i det konformes tidsalder?

Så hvorfor forsvinner da Upstream Color (og et betydelig antall andre glitrende filmer fra 2012 og 2011) helt vekk fra samtalene, før diskusjonene i det hele tatt har begynt? Det skjer fordi noen ikke bryr seg om å ta den kampen som må til. Vi er overbeviste om at publikummet for filmer som denne finnes, også i Norge, rett og slett fordi usedvanlig kunst som dette alltid vil gjøre folk nysgjerrige.

Da vi så filmen på Berlinalen ble den vist i kinokomplekset Cinestar sin tidligere IMAX-sal, som har Tysklands største lerret, og det var ikke ett tomt sete. Hvert intense, fascinerende minutt av Upstream Color dirret som en hypnotisk drøm gjennom kinorommet, og enhver person som var tilstede vil kunne argumentere for denne filmens potensiale til å rive med seg sitt publikum. Den driver frem dyptpløyende ideer om sin tematikk, den portretterer to mennesker som er engasjerende og emosjonelt identifiserbare, og filmen er aldri kjedelig. Ikke ett sekund.

Men dessverre – som spalten Distribuer denne! har påvist siden vi introduserte den i 2009 – er det oftere og oftere at nettopp disse unike filmverkene må løftes frem og forsvares nedenfra og opp, istedenfor at distributørene umiddelbart finner det innlysende at filmene skal hentes til Norge og presenteres for publikum. Vi mener ikke at besøkstall er uten betydning, men misforståelsen om at publikum bare vil ha ”en viss type film som selger” er ødeleggende på alle måter. Både fordi vi tror såkalt ”smal” film kan nå bredt ut med riktig bevisstgjøring, samtidig som kvalitetsfilmdistributører stadig hyppigere tenker med besøkstall som sin sterkeste motivasjon, og dermed oftere faller for fristelsen å kjøpe inn enklere medhårs-filmer – som gir dem færre utfordringer, men som faktisk er filmer som ikke behøver eller nødvendigvis fortjener kinolerretet som arena.

Som så mange andre krevende og fascinerende underverk er Upstream Color en film som avvises av markedskreftene på grunn av sin kvalitet. Er vi inne i en tid hvor det enestående er skremmende? Må det helt nye målestokker og mekanismer til for at publikum skal få det filmtilbudet de fortjener? Og hvordan skal filmskaperne nå ut med sine ideer, uten selv å bli ofre for middelmådighetsprinsippet?

Shane Carruth leder treffende nok an også her. Når Upstream Color i disse dager har amerikansk kinopremiere, distribueres filmen av hans eget selskap og med en helhetlig lanseringsvisjon. Det er fristende å invitere ham til å gjøre det samme for filmen sin her i Norge.

My gauge for success is not every last dollar we can grab, but allowing the people who are ready to receive this work to know what it is giving.

– Shane Carruth, om å distribuere Upstream Color.

***

Tittel: Upstream Color (2013).
Regissør: Shane Carruth.
Internasjonal festivalpremiere: Sundance Film Festival, 2013.
Distribusjonsstatus: Foreløpig ikke kjøpt inn for norsk kinodistribusjon. OPPDATERT: Filmen ble vist som Månedens film på Cinemateket i desember 2013.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 9 kommentarer

  1. Tror denne artikkel har større slagkraft enn min sak fra januar.

    Håper virkelig denne får distribusjon, men Blu ray-versjonen er heldigvis ikke langt unna. Vil da se den på storskjermen mer enn noe annet, så vi får håpe!

  2. Svend Jensen sier:

    Kjære Karsten,

    Det har vært omtalt mye bra film i denne spalten opp gjennom årene. Upstream Color er ikke en av de beste. Der er vi uenige, og det er helt greit. Ingen kan ta fra deg din opplevelse, og ja; det er helt fantastisk når en film beruser deg, som i ditt møte med denne filmen. Det er slike opplevelser vi alle håper på når vi går inn i en kinosal.

    Hvorfor heter ikke denne spalten ”distribuer denne, Arthaus!”. Det virker som om Montages mener at det bare finnes én kvalitetsfilmdistributør i dette landet. Det gjør det ikke. Fidalgo, Euforia, Europa Film, Tour de Force, Kudos Family og Storytelling, for å nevne noen, sikrer norske kinoer en jevn strøm av gode kinofilmer. Men det er hyggelig (en ære?) at dere har pekt oss ut som hovedmotstander, selv om vi burde kjempet ved hverandres side. De gode kreftene bør forenes i kampen for et bedre kinorepertoar i Norge (for det er en kamp – hver dag!) og ikke slenge skit om hverandre. For i denne artikkelen var det nok av drøye påstander. Vi forstår at dere ønsker å provosere fram reaksjoner og mane til debatt, men vi skulle gjerne sett at utgangspunktet var et mer konstruktivt anslag til dialog.

    Drøy påstand 1: 
    “Likevel spår vi at Upstream Color i skrivende stund er en av de ferske festivalfilmene som norske distributører bruker minst tid på å diskutere nå i etterkant av Sundance og Berlinalen. I deres øyne er den antageligvis helt uaktuell for kinodistribusjon i Norge. Uansett om enkeltaktører individuelt sett kan ha likt filmen, tilsier all nylig erfaring at ingen av dem ville ha ønsket å ta på seg utfordringen. (Det er kanskje et tegn på resignasjon at vi skriver dette, men empirien peker dessverre i denne retningen.)”

    – Upstream Color var en av filmene som sto høyt på lista vår over filmer vi ønsket å se i Berlin. Både på grunn av mottakelsen den fikk i Sundance og på grunn av Carruths forrige film Primer (som i sin tid ble vist på filmfestivaler i Norge). Vi fikk dessverre ikke sett filmen i Berlin, men har fått tilsendt den fra salgsselskapet Visit Film i ettertid. Det er på ingen måter riktig at vi ikke har brukt tid på å se og diskutere denne filmen i Arthaus. Vi er imidlertid ikke like panegyrisk begeistret som Montages’ utsendte i Berlin.
    – Vi skulle gjerne diskutert filmen med Montages allerede i Berlin. Hvorfor ble vi ikke tipset etter den skjellsettende opplevelsen? Hvorfor kald kjeft i etterkant heller enn positiv tilbakemelding under festivalen? Vi er alltid åpne for tips og tilbakemeldinger om spennende filmer under festivaler. Slik kommuniserer vi med andre festivaldeltagere som kinosjefer og journalister. Vi kjøper ikke inn film i et vakuum!
    – Å påstå å vite hva norske filmdistributører tenker basert på “all nylig erfaring” er veldig merkelig. Hvorfor ikke spørre oss direkte i stedet for å spekulere? De fleste distributører snakker åpent om dette. 

    Drøy påstand 2:
    “…vi befinner oss i en tid hvor det stadig blir dårligere kår for formidling av filmkunst i Norge.”

    – Dette er en uke hvor filmer av Olivier Assayas, Harmony Korine og Baltasar Kormakur har kinopremiere – i byer over hele landet. Så langt i år har det nesten hver uke gått opp kunstnerisk ambisiøse filmer hvis fremste mål ikke har vært å lokke de store massene til kino: Holy Motors, Kapringen, Stories We Tell, Spise sove dø, Jakten, Searching For Sugar Man, The Master, Amour og The Place Beyond The Pines er alle filmer som er på plakaten i Oslo i dag. Neste uke kommer nye filmer fra Ulrich Seidl og Marjane Satrapi. Samtidig vises Kenneth Lonergans Margaret som månedens film på Cinemateket i Oslo – den har allerede vært vist i flere byer. Og skal man se bortenfor kino og cinematek arrangeres filmfestivaler i Trondheim, Volda, Kristiansand, Hamar og Oslo i løpet av de neste to ukene. 
    – Men det er alltid viktig å kaste et kritisk blikk på forholdene for filmformidling og absolutt grunn til bekymring for fremtiden i Norge på grunn av denne ukas nyhet om kutt i Film & Kinos støttemidler.

    Drøy påstand 3: 
    “Den nødvendige dristigheten og viljen er tilsynelatende inaktiv også hos distributøren Arthaus, som nyter en enestående status som merkevare for såkalt kvalitetsfilm i norsk kinokultur, og eksisterer med et selvpålagt stiftelsesprinsipp om «å bedre vilkårene for kunstnerisk verdifull film i Norge, […] samt medvirke til å spre kunnskap og informasjon om film som kunstnerisk og kulturelt medium.». Dette prinsippet ser ut til å ha blitt mindre og mindre viktig for dem, dessverre.”

    – Dette stemmer ikke med virkeligheten. Vi gjør en god jobb i henhold til vedtektene våre og “å bedre vilkårene for kunstnerisk verdifull film i Norge” er noe vi har jobbet spesielt hardt for de siste månedene gjennom kinoprosjektet vårt i samarbeid med Film fra Sør og Dokland. Vi jobber kontinuerlig med å spre kunnskap og informasjon om film og med et nedslagsfelt som har blitt gradvis større gjennom 20 års arbeid med vår “merkevare”. Her føler vi at vi er på lag med mange andre (kinoer, filmfestivaler, cinematek, filmklubber og filmentusiaster). 

    Drøy påstand 4: 
    “Det kan gå flere år mellom hver gang en så eksepsjonell ny film som Upstream Color dukker opp, og for bare få år siden ville den skapt umiddelbar interesse og aktivitet i dette viktige, kuraterende leddet som kvalitetsfilmdistributørene representerer. Men vi står og går altså i 2013, og aldri har disse aktørene her til lands vært mindre villige til å ta filmmediet som stadig utviklende kunstform innover seg som en del av sitt felt. Det kan virke som om de er lammet av skiftende tider, og kinokjedenes økte krav til kommersiell tankegang i en post-kommunal kinobransje.”

    – Det er vanskelig for oss å komme på en lignende film som for få år siden ville skapt umiddelbar interesse hos distributørene. Gi oss gjerne noen konkrete eksempler. Men det er et faktum at film- og kinokulturen er i stadig bevegelse. Før DVDen hadde f.eks. filmklubbene større betydning over hele landet. Siden begynnelsen av 2000-tallet har man fått Cinemateker i flere byer enn Oslo, Trondheim og Bergen. I løpet av de siste årene har antallet filmfestivaler gått i været. Og overgangen fra DVD til VOD skaper igjen endringer for hvilke filmer som kommer. Tidligere kunne distributører lansere en film på kino uten å forvente store inntekter, men tjene godt på DVD – noe vi foreløpig ikke gjør på VOD. TV-kanalene kjøper heller ikke inn filmer like ofte som for få år siden. 
    – Generelt kan man si at sjangeroverskridende, nyskapende filmer har hatt det vanskelig i det tradisjonelle kino- og distribusjonssystemet i Norge. Dette er vel ikke noe som har blitt bedre eller verre de siste årene, i våre øyne. Den norske kommunale kinostrukturen uten alternative kinoer må ta mye av skylda for dette. Det blir feil å legge hele ansvaret på distributørene. Heldigvis har det store antallet filmfestivaler gjort at mange av disse filmene har blitt godt eksponert i Norge.

    Drøy påstand 5: 
    “En blind filmdistributør er dermed også døv, og den mest nærliggende konklusjonen på dette er at tankesettet som råder blant ”kvalitetsfilmens beskyttere” skjematisk sett har blitt det samme som hos de rene kommersielle aktørene. Arthaus blir et relevant eksempel å trekke frem, fordi de i motsetning til andre kvalitetsfilmaktører faktisk er en stiftelse, og ikke har (eller skal ha) som formål å tjene penger. Dermed burde vurderingene av en films «kommersielle potensiale» være underprioritert hensynet til en films «kunstnerisk verdifulle» innhold.”

    – Den “nærliggende konklusjonen” om at distributørene i Norge er døve og blinde burde bli støttet opp om med litt statistikk og analyse av faktiske forhold i stedet for synsing. En egen artikkel om dette, hvor man også snakket med aktørene i bransjen, ville vært veldig interessant og noe vi hadde ønsket velkommen!
    – Arthaus er en ikke-næringsdrivende stiftelse og vårt eventuelle overskudd går tilbake til virksomheten og legger grunnlag for at vi kan fortsette arbeidet vi gjør. Filmene vi ønsker å jobbe med velges ut i fra en bevissthet om kunstnerisk verdi, at vi skal ha bredde i repertoaret (spesielt med tanke på geografi og målgruppe) og at de skal ha et potensiale til å nå ut til et kinopublikum. Hvor stort vi vurderer dette potensialet er avhengig av filmen. Filmer som På veien til Buenos Aires, Play eller Landsbyen på toppen av fjellet har alle vært suksesser for oss. Ingenting er morsommere enn når filmer overrasker med å nå ut til et større publikum enn estimert. At våre to største publikumssuksesser gjennom tidene er Requiem For A Dream og Amour sier noe om at det ikke er kommersielt publikumsfrieri vi holder på med. 
    – Vi prioriterer alltid kunstnerisk kvalitet framfor kommersielt potensiale, men vi har ingen støtte til driften av stiftelsen (lønn til en stab på fire personer og administrasjonskostnader). Dette må vi tjene inn gjennom filmene vi distribuerer.

    Drøy påstand 6: 
    “Så hvorfor forsvinner da Upstream Color (og et betydelig antall andre glitrende filmer fra 2012 og 2011) helt vekk fra samtalene, før diskusjonene i det hele tatt har begynt? Det skjer fordi noen ikke bryr seg om å ta den kampen som må til. Vi er overbeviste om at publikummet for filmer som denne finnes, også i Norge, rett og slett fordi usedvanlig kunst som dette alltid vil gjøre folk nysgjerrige.”

    – Denne filmen har kun vært vist i USA og på Berlin filmfestival. Filmen er i første ledd av distribusjonssystemet. Det er veldig bra at Montages ønsker å vekke et engasjement for denne filmen, men med slike usagn er dere med å drepe diskusjonen om filmen ved å sette den i en negativ sammenheng. Dette skulle heller vært anslaget til en samtale om en film de færreste har hatt mulighet til å se ennå.
    – Norge er et lite land og dermed også et lite marked. Vi må innse at bare et fåtall kunstneriske ærgjerrige filmer får ordinær kinodistribusjon, men det betyr jo ikke at de ikke blir vist på kino i Norge. Festivaler, cinematek og filmklubber har en viktig funksjon her.
    – Distribusjonssystemet er ofte treigt. Fra en film har premiere på en internasjonal filmfestival tar det ofte lang tid før den blir solgt til ulike land. Innimellom er det viktig at filmen kommer ut til lokalt kinopublikum raskt. Andre ganger kan filmen ha godt av å bygges opp over tid og distributørene trenger å se hva slags respons filmen får av presse og publikum på festivaler og lanseringer i andre land. Rapporter fra norsk presse på internasjonale filmfestivaler er viktig for å få en følelse av hvordan filmen vil bli mottatt – kvalitetsfilm er i større grad avhengig av gode anmeldelser enn Hollywood-filmer.  
    – Som nevnt er vi positive til en egen (og gjerne kritisk) artikkel om distribusjonssystemet og filmformidling som løfter dette opp fra enkelttitler og som legger til rette for en mer nyansert debatt hvor alle aktørene, ikke bare Arthaus og de andre distributørene, adresseres. Med tanke på endringene i film- og kinokulturen og støtteordningene vi er midt inne i, er det ekstra viktig med innspill og kommentarer fra aktører som Montages.

    Til slutt: Sitatet fra Upstream Color-regissør Shane Carruth hvor han beskriver en films suksess på, er veldig lik vår filosofi i Arthaus. 

    Arthaus

  3. Dag Sødtholt sier:

    Jeg har nå gått gjennom arthaus’ filmarkiv (http://www.arthaus.no/arthaus/filmarkiv/) siden 2007. Arthaus er gode på den samfunnsengasjerte filmen. Det er imidlertid spesielt en type film man savner, nemlig den estetisk, formmessig og narrativt komplekse, utfordrende filmen. Kall det gjerne ren film, som ikke har noen «nytteverdi» i forhold til budskap og samfunnsdebatt. Samtidig krever den en aktiv tilskuer som må være med å skape verket i samspill med det som vises på lerretet.

    Siden Inland Empire i 2007 er det forsvinnende få eksempler på denne filmtypen. Året etter kom Forvist av Zvyagintsev og Stille Lys av Reygadas. Etter dette er det meget stille. Her er det vel kun Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv i 2011 og Beasts of the Southern Wild i 2012, skjønt den siste er kanskje ikke så kompleks som det kan se ut til og har dessuten «drahjelp» av en barneskildring som virker engasjerende på mange.

    Ashes of Time Redux i 2009 kvalifiserer absolutt, men den gikk vel kun på Cinemateket? Pina i 2011 er litt vanskelig å plassere. Ruben Östlunds filmer (De ufrivillige i 2009, Play i 2012) er utfordrende som film, men får mest oppmerksomhet som samfunnskritikk. Vals med Bashir i 2009 er overskridende og utfordrende, men samtidig umiddelbart medrivende og med et politisk innhold som engasjerer. Hanekes siste to filmer, Det hvite båndet i 2009 og Amour, er narrativt rettlinjede og ikke spesielt «vanskelige». Landsbyen på toppen av fjellet i 2011 er utfordrende på sitt eget stille vis, men ikke spesielt narrativ kompleks. Shame i 2012 og i noe mindre grad Poesi i 2011 er ganske utfordrende, men samtidig karakterstudier som engasjerer på det menneskelige plan.

    I det hele tatt gir arthaus’ liste et ganske traust og trygt inntrykk. Hvorfor blir det slik? Mitt inntrykk er at de som velger ut filmene rett og slett ikke har særlig sans for den type filmatisk utfordrende film jeg etterlyser. Den nylige amerikanske filmen Bellflower er et eksempel på en slik film, og det skal bli spennende å se flere eksempler i en eventuell liste fra artikkelforfatter Meinich.

  4. Ole_ sier:

    Siden dette er en film jeg gleder meg til og har veldig lyst til å se på kino – og skjønner at man må lage blest rundt filmen for å kanskje få mulighet til å se den på kino – har Salon.com både kåret den til Pick of the Week

    http://www.salon.com/2013/04/05/pick_of_the_week_the_years_most_divisive_wannabe_cult_hit/

    og skrevet en lengre sak på den

    http://www.salon.com/2013/04/12/everything_you_were_afraid_to_ask_about_upstream_color/

    La blesten begynne!

  5. Jens Skavdal sier:

    Må si meg meget enig med Svend her, i det aller aller meste. Argumentasjon fungerer alltid bedre når man begrunner sine påstander med annet enn subjektive “jeg syns”-formuleringer (uansett hvor avansert utformet de er).

    Dag; at de ikke nødvendigvis deler samme sak som deg (deler eller det hele) er vel ikke akkurat en grunn til at listen skal være traurig og trist? Det vil isåfall gjelde deg og noen få velger jeg å tro, ettersom Arthaus har distribuert mye god kvalitetsfilm innenfor et vidt spekter av sjangrer. Noen av de har vært godt besøkt, mange har igjen vært sett av et lite, men filmelskende kinopublikum (meg inkludert). At du synes deres utvalg er traust er ene og alene et resultat av din personlige smak. Å beskylde alle de filmene du går gjennom for å være enkle og ikke formessig og narrativt komplekse er i beste fall en vågal påstand, i verste fall bærer det preg av et ønske om å forsvare Karsten ved å rakke ned på filmer som er langt mer avanserte enn du later til å tro at de er. (De ufrivillige er mest anerkjent som samfunnskritikk (hæ?)).

    Det er uansett ikke Arthaus sin oppgave å tilfredsstille din eller resten av Montage sin filmsmak. Hvis det er så at du og Montage deler samme preferanser når det kommer til film, hva så? Er den filmtypen du etterlyser mer verdt enn de Arthaus har valgt ut? Isåfall, hvorfor det?

    Dere skriver mye bra på den siden her, men å gå på direkte angrep mot en distributør ene og alene fordi de ikke velger å kjøpe inn en film (eller flere) dere liker er bare….småtrist.

  6. Dag Sødtholt sier:

    Jeg rakker ikke ned på de filmene jeg nevner. Jeg trakk fram de beste filmene deres fra de siste årene for å vise at de ikke tilhører den typen film som jeg mener er underreprsentert – det er de andre filmene som jeg ikke kommer inn på, som har hovedskylden for at listen deres virker traust og trygt.

  7. Dag Sødtholt sier:

    Jeg er ikke akkurat imponert over presisjonsnivået til den forrige kommentatoren. Han sier at jeg har sagt at listen var “traurig og trist”, men jeg sa den var “traust og trygg”. Han skrev kanskje i affekt? Det er ganske stor forskjell – og jeg la til og med et “ganske” foran. For å konkludere: Jeg synes at arthaus gjør en brukbar jobb, men kunne med fordel vært dristigere i sine filmkunstneriske valg.

  8. Mads Eriksen sier:

    Scriptshadow har også “anmeldt” filmen og han elsker den ikke akkurat: http://scriptshadow.net/movie-review-upstream-color/

    Selv blir jeg bare veldig nysgjerrig og kommer definitivt til å se den så fort anledningen byr seg.

  9. Tor Fosse sier:

    Vi har sett filmen allerede i Sundance og har siden aktivt jobbet med den. Vær så snill å ha litt tålmodighet – Svend har helt rett i at filmens livsløp er helt i startfasen – jo mer jeg sier nå, dess dyrere blir den å få i distribusjon. Så dere undergraver egne interesser her.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>