Det er en klisjé (og kanskje derfor så sant): Det spirer og gror i norsk filmbransje. De siste 3-4 årene har vi sett en oppmuntrende økning i antallet filmer som får kinopremiere, og en årsak til dette er fremveksten av de uavhengige filmene – altså prosjekter som er stablet på bena uten opprinnelig statsstøtte.
Akkurat denne typen prosjekter er noe vi ofte diskuterer internt i Montages, og på filmfestivalen i Tromsø tidligere i år samlet vi en gruppe aktører innenfor nettopp dette feltet for å snakke om uavhengig norsk film. Den diskusjonen er tilgjengelig som en episode av Filmfrelst. Mye relevant (og kanskje også irrelevant) ble sagt i det panelet, men én ting tror jeg vi både var enige om da, og kan være enige om nå: Et vitalt miljø for uavhengig film i Norge har nå blitt avgjørende for både bredden og nyskapningen i norsk film. Derfor forsøker vi her på Montages å følge med på det som kryper og går av uavhengige norske filmprosjekter som ennå ikke er helt fremme i offentligheten. (Som da vi besøkte settet til Dunderland.)
Denne høsten vil vi se minst én av disse nye filmene tre frem fra skyggene. Med utgangspunkt i Bergen har produsent Bendik Heggen Strønstad i Yesbox Productions det siste året blitt en aktør å merke seg, kanskje særlig på grunn av at kortfilmen Kjøttsår ble nominert til Gullpalmen ved årets filmfestival i Cannes. Likevel, Yesbox’ første spillefilm Sirkel (av Aleksander Nordaas) ble produsert i 2005 – og er å regne som en slags pioner blant uavhengige norske spillefilmer, da den i sin tid fikk premiere på Bergen internasjonale filmfestival (BIFF) og vant publikumsprisen. Deretter ble den distribuert gratis på nettet, og Yesbox har siden den gang holdt seg aktive med både kort- og reklamefilm.
Denne høsten returnerer de til BIFF med en ny spillefilm, Kano, skrevet og regissert av Paul Tunge, produsert av Heggen Strønstad. Kano ble skutt på location i Bergen i fjor sommer, med lite crew og få innspillingsdager, og er Tunges spillefilmdebut. Siden innspillingen har det vært stille rundt filmen, men i dag kan vi presentere både fersk teaser og plakat. Med festivalpremieren på BIFF satt til 25. oktober, ser det ut til at Kano har begynt sin ferd ut mot publikum. Men hva slags film er så dette? Den mystiske teaser-traileren gir et begrenset, men stemningsfullt portrett av hovedpersonen, Daniel, som ifølge synopsiset gjør «et siste forsøk på å redde et havarert forhold». Klippet følger prinsippet om less is more, og gir som sådan få indikasjoner på hvilket drama vi kan forvente – se videoen nederst i artikkelen. Plakaten derimot indikerer en fortelling om to mennesker nært på hverandre, som likevel befinner seg i en form for avstand. (For øvrig en veldig fin plakat, synes jeg. Klikk på bildet for å se den i større versjon.)
Resten av synopsiset gjør disse inntrykkene av plottet i Kano tydeligere: «Daniel og Yvonn flytter til en ny by sammen. De har begge søkt kunstutdannelse, kun Yvonn har kommet inn. Daniels bitterhet, ensomhet og egosime drar ham inn i en destruktiv reise med Yvonn i den ufrivillige hovedrollen.» Det er kanskje ikke mye vi her får vite om Kano, men filmen bærer likevel mange klassiske kjennetegn på en indie anno 2011: Filmen forteller en liten, relasjonsbasert historie, med ukjente navn både foran og bak kamera. Den har dessuten et produksjonsteknisk og estetisk slektskap til de mange amerikanske ultralavbudsjettsfilmene fra de siste årene som noe vagt kan oppsummeres som såkalte mumblecore-filmer. (Mange interessante titler å trekke frem fra den grupperingen, men det er en annen artikkel.).
Uansett føyer Kano seg hovedsaklig inn i rekken av nye norske indefilmer, med kanskje særlige fellestrekk til Fjellet og Exteriors – begge med samme indie-kjennetegn. Det skal bli spennende å se Kano (og mottagelsen av den) på BIFF, for så å følge filmens videre ferd – som fort kan bringe den ut til norske kinoer.