ny-norsk-horrorfilm-tar-form-i-dunderland

Ny norsk horrorfilm tar form i Dunderland

2011 er året hvor norsk indiefilm for alvor tar sine første steg. Året er spådd å inneholde et rekordstort antall lokalt produserte kinofilmer, og ennå bobler flere prosjekter under overflaten. Det er viktig for oss å måle temperaturen på bredden i norsk film, og gjennom vårt settbesøk til innspillingen av horrorfilmen Dunderland fikk vi muligheten til å ta en av disse produksjonene nærmere i øyensyn.

Montages ankommer Mo i Rana en kald ettermiddag i begynnelsen av mars og blir kjørt til tradisjonsrike Meyergaarden Hotell. Her bodde nazistene under krigen og bygningen ligger i kjernen av det som mest av alt ligner en spøkelsesby. «Er det ikke perfekt å lage skrekkfilm her?» spør ranværingen Finn-Erik Rognan.

Sammen med Nils J. Nesse er han regissør for den uavhengige norske lavbudsjettsproduksjonen Dunderland – en bygdeskrekkis inspirert av virkelige hendelser. I 1695 blir ungpiken Johanne Nilsdatter beskyldt for å drive med hekseri og henrettes ved tjernet Djupkista i Dunderlandsdalen. Dette er startskuddet for en serie med tragedier som rammer området helt frem til vår tid. I 2011 drar teaterregissøren Laura til Dunderlandsdalen for å øve med fem av landets beste skuespillere, i håp om at resultatet skal bli hennes kunstneriske gjennombrudd. Øvingslokalet er en gammel speiderleir og teaterfolkene gjør seg kjent med stedets fryktelige historie. Så forsvinner stjerneskuespilleren.

Dette er det relativt tradisjonelle utgangspunktet for Dunderland, men skal vi tro filmskaperne tar filmen overraskende vendinger underveis, og beveger seg mellom virkelighet og drøm, nåtid og fortid. Når vi trekker sammenligningen mellom denne og nyere indiefilmer som Død Snø og Trolljegeren blir Finn-Erik og Nils skeptiske: «Vi kan godt forstå sammenligningen – utgangspunktet ligner jo litt, særlig på Død Snø. Men selv om vi både har snø og nazister i filmen vår, har de ellers lite til felles. Rent formmessig er jo Wirkolas film svært kjedelig.»

Regissør og manusforfatter Nils J. Nesse (i midten) er selv statist i filmen. Her omkranset av kjærlighetsfulle nazikolleger. (Foto: Fredrik Holmin)

Da vi spør om inspirasjonskildene for prosjektet, blir det åpenbart at Finn-Erik og Nils har føttene plantet i andre sjangerhager enn B-filmgrøsseren, som man jo fordomsfullt forbinder med slike lavbudsjettsproduksjoner.

«Vi har ønsket å lage en visuelt egenartet og slående film og har tenkt bilder fra dag én – ikke minst gjorde vi oss flid med å lage detaljerte storyboards,» forteller Nils, som også er filmens manusforfatter. Fotograf Anders Nybø nikker samtykkende. «Dunderland har et gjennomtenkt og avansert filmspråk. Håndholdt kamera og rask klipperytme har blitt forslitte konvensjoner innenfor lavbudsjettsgrøsseren. Vi har tvert imot ønsket en psykologisk og atmosfærisk film med et sobert tempo. Filmen har utstrakt bruk av lange tagninger – og da mener vi virkelig lange.» Brian De Palma-langt?, spør undertegnede, hvorpå Nils bekrefter sin kjærlighet overfor long take-mesteren, samtidig som han trekker frem Stanley Kubricks The Shining som Dunderlands inspirasjonskompass.

«Jeg hadde et gjensyn med The Shining for et par år siden, og innså at ingen andre grøssere kan måle seg med den. Det er en perfekt film. Derfor er det bare helt naturlig å se på hvilke grep Kubrick gjør. Dunderland er i samme sjanger og deler dessuten spøkelsesmotivet – som Overlook Hotel er jo Dunderlandsdalen et sted som preges av en mørk forhistorie.»

Finn-Erik instruerer skuespillerne under en av filmens mest krevende opptaksdager. (Foto: Fredrik Holmin)

Selve filmsettet preges av et slags samstemt kaos. Rognan gir skuespillerne tålmodig instruksjon og stemningen later til å være avslappet og lystbetont. Folk har det rett og slett hyggelig, uten at dette ser ut til å gå utover profesjonaliteten. Da ville alt kollapset, ettersom denne opptaksdagen Montages er på besøk er den mest krevende sålangt, med 25 statister og et crew på omlag femten stykker. Regissørene skal skyte scenen i en gammel ballsal på Meyergaarden Hotell, og den består av to lange, uavbrutte kamerakjøringer. I den ene av dem er en gruppe nazioffiserer omkranset av nakne kvinner; en av dem sitter skrevs over Nesse, som har ikledd seg en penisformet vinylmaske for anledningen (et objekt som visstnok bare finnes i to eksemplarer – den andre besittes av selveste Tim Burton!). Rognan ser ut til å ha kontroll over galskapen og roper «Det må drikkes og røykes, drikkes og røykes! Hele tida!». Jeg spør Nesse om hvordan de to fordeler oppgavene seg i mellom:

«I selve opptakssituasjonen er det Finn-Erik som styrer skuta. Men utover dette deler vi stort sett på oppgavene; eksempelvis leser jeg mye tekst med skuespillerne før de går foran kameraet.»

Regissørduoen utgjør selskapet Finn-Erik og Nils Ltd. og har tross sin rolle som spillefilmdebutanter med Dunderland, allerede samarbeidet i fjorten år. Det begynte med at begge gikk på samme medielinje på videregående. Men ikke i samme klasse, ettersom Rognan er noen år eldre. Han fikk tillatelse til å låne utstyr til en kortfilm, men var nødt til å engasjere en klasse i produksjonen. Jevnt over var samarbeidet en prøvelse, men Rognan kom godt overens med Nesse, som i motsetning til sine medelever viste en oppriktig interesse for filmskaping. Og siden har de to laget flere kortfilmer sammen – den første i 1997.

Regissør Finn-Erik Rognan og en flaske champagne. (Foto: Fredrik Holmin)

Flere av bidragsyterne på Dunderland er hentet fra regissørenes respektive omgangskretser og tidligere samarbeidsprosjekter; Nesse understreker at hele femten stykker i crewet er hentet fra hans hjemby Bergen. Lokalsamfunnet i Mo i Rana har dessuten bidratt i mengder til produksjonen ved å stille opp som statister, assistenter, frisører, stå for gratis catering – kort sagt alt mulig.

«Uten dem hadde alt vært mye vanskeligere. Det er helt utrolig hvor mye hjelp vi har fått fra byen – ikke minst har vi spart mange penger. Dette er en av ytterst få filmer som er innspilt på Mo, så jeg antar folk synes det er litt stas. Men det har vært rørende å se at engasjementet er så stort,» forteller Rognan om bidragene fra hjembyen.

En lokal sjel er også Geir Valla, som til daglig driver Hemnes Krigshistoriske Museum. Han har leid ut alle rekvisitter og gjenstander fra andre verdenskrig, som er i aktiv bruk den dagen vi besøker filmsettet. Mange av dem er rariteter – et trekkspill som visstnok skal være det eneste i verden som bærer SS-merket. Han er selv tilstede for å se til at alt blir brukt på en riktig måte og med seg har han den svenske uniformspesialisten Nicklas Östergren. Östergren driver selskapet Uniform Collection AB og har leid ut uniformer til en lang rekke skandinaviske filmer de siste tyve årene. Nylig arbeidet han på David Finchers The Girl With the Dragon Tattoo, uten å kunne dele særlig om det med oss:

«Nei, jeg får ikke fortelle noe om den produksjonen! Alt er veldig hemmelig og konfidensielt. Grunnen til at jeg er her på Mo er vel egentlig for å møte museumsmannen Geir, som jeg har hatt mailkontakt med i en årrekke. Når man holder på med uniformer er man jo også historisk interessert. På settet sørger jeg for at uniformene bæres på riktig måte og at alt er så historisk korrekt som mulig.»

Er det en heks vi ser skyggen av her? (Foto: Fredrik Holmin)

Vi spør Nils og Finn-Erik om det alltid var meningen at Dunderland skulle være en uavhengig produksjon, eller om de opprinnelig søkte om støtte.

«Vi trodde på et tidspunkt at vi skulle prøve å få offentlig støtte til filmen. Vi trodde aldri at vi ville få det, men trodde kanskje vi måtte søke. Men så merket vi at det virket mye mer inspirerende å tenke på filmen som en lavbudsjetts, uavhengig produksjon hugd ut av entusiasme, i forhold til tanken på å trenge gjennom et uendelig skjemavelde. Vi ville bruke 2011 på å gå ut og lage filmen, ikke på å fylle ut søknader. Så klarte vi å samle et fantastisk cast – noen av de beste og mest erfarne skuespillerne i Norge (Reidar Sørensen, Marit Østbye, Ingar Helge Gimle), i tillegg til noen “nye” med stjernepotensiale. Videre fikk vi akkurat det crewet vi ønsket – bare håndplukkede folk hele veien. Alle var enormt positive. Det har i det hele tatt vært en ånd av entusiasme over hele produksjonen, og vi har fått veldig mye ut av begrensede midler. Uavhengig og lavbudsjetts har alltid føltes som det riktige for Dunderland, det er her den hører hjemme.»

Etter en dag på dette filmsettet sitter vi slitne og en tanke forvirret tilbake. Selve handlingsforløpet får vi ikke vite noe om – inkludert hvordan scenene vi overværer skal passe inn i helheten. Om Dunderland blir så god som filmskaperne selv håper på, gjenstår å se, men undertegnede har positive vibber. Ikke bare virker prosjektet originalt nok til å skille seg ut fra haugen med tøysete lavbudsjettsfilmer vi ellers får servert her til lands. De to regissørene oser også av kunnskap og ikke minst et oppriktig engasjement for filmen som kunstform. Her sitter referansene løst, og det skal bli spennende å se hvorvidt disse makter å løfte det ferdige produktet. Vi krysser fingrene og ser frem mot premieren i desember.

Nysgjerrig på filmskaperduoens tidligere bedrifter? Sjekk blant annet ut kortfilmen Come Full Circle, som deltok ved Kortfilmfestivalen i Grimstad for et par år siden:

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 11 kommentarer

  1. Frode Andersen sier:

    Interessant at du bruker hermetegn og ikke replikkstrek/talestrek. Som gammel journalist vet jeg hvor krevende det er å sitere samtlige intervjuobjekter i en reportasje ordrett, i stedet for å skrive om formuleringene ørlite. Spesielt når kildene sier sånt som:

    «Vi trodde på et tidspunkt at vi skulle prøve å få offentlig støtte til filmen. Vi trodde aldri at vi ville få det, men trodde kanskje vi måtte søke. Men så merket vi at det virket mye mer inspirerende å tenke på filmen som en lavbudsjetts, uavhengig produksjon hugd ut av entusiasme, i forhold til tanken på å trenge gjennom et uendelig skjemavelde. Vi ville bruke 2011 på å gå ut og lage filmen, ikke på å fylle ut søknader. Så klarte vi å samle et fantastisk cast – noen av de beste og mest erfarne skuespillerne i Norge (Reidar Sørensen, Marit Østbye, Ingar Helge Gimle), i tillegg til noen “nye” med stjernepotensiale. Videre fikk vi akkurat det crewet vi ønsket – bare håndplukkede folk hele veien. Alle var enormt positive. Det har i det hele tatt vært en ånd av entusiasme over hele produksjonen, og vi har fått veldig mye ut av begrensede midler. Uavhengig og lavbudsjetts har alltid føltes som det riktige for Dunderland, det er her den hører hjemme.»

    Folk som snakker i parenteser er det verste. For hvor begynner parentesen, og hvor slutter den?

  2. Jon Nordvik sier:

    Så kult! På høy tid at noen lager en norsk genrefilm med kunstneriske ambisjoner. Gleder meg!

  3. Daniel F N sier:

    “På høy tid at noen lager en norsk genrefilm med kunstneriske ambisjoner. ”

    På tide? Dette er ikke noe nytt.

    Forøvrig det beste prosjektet i år. Herlig artikkel.

  4. Jon Nordvik sier:

    På tide at noen lager en vellykket norsk genrefilm med kunstneriske ambisjoner, for å være mer konkret.

  5. Daniel F N sier:

    Vi får vente å se hvordan filmen blir. Som oftest er de dårligere enn forventet.

  6. Eric Vogel sier:

    Forfriskende med en ordentlig reportasje! Ja til flere settbesøk og feltrapporter.

  7. Michael sier:

    Er det disse som gikk ut i VG og hevdet at mystiske onde krefter var i sving på filmsettet? En synsk person hadde sagt det til dem. Et ganske gjennomskuelig PR stunt, for å si det mildt. Men kanskje det var noen andre.

  8. Ja det var oss! Nå er jeg venn med Den synske mannen på Facebook.

  9. Geir J Valla sier:

    Hei Lars Ole, og takk for en grundig og informativ artikkel !
    Jeg vil supplère med at “underholdningen” i disse scenene var bl.a. Marianne Sveen, kjent fra “Katzenjammer” som spillte på dette trekkspilet mitt og sang..det hele dannet en MAGISK stemning, som jeg ikke har opplevd innen Norsk film. Det var dette “nynorske” ordet AWESOME man må bruke i dette tilfellet.

  10. Michael sier:

    Nils J. Jesse: LOL. Det var det jeg skjønte:) Lykke til med filmen. Jeg tar nok en titt på den når den kommer på kino likevel, selv om den er hjemsøkt.

  11. Geir J Valla sier:

    Kult å se resultatet av arbeidene med rekvisittene gir et så bra resultat – etter at rødt og hvitt bomullstøy ble innkjøpt på “Hansen & Dysvik”, og sort spraylakk hos “Jula”, og etter timer med konstruksjon sammen med min svært dyktige kollega Svein Luneng, og ikke minst hans mor Jorunn, som er en dyktig og nidkjær syerske, fikk laget disse bannerne nøyaktig etter en gulnet original, som jeg i sin tid kjøpte i USA, som dere ser i bakgrunnen i ballsalen på Meyergaarden Hotell.
    Stor takk for samarbeidet med designer T-Michael, som gjorde disse “uvirkelige” scenene mulig.
    Ps: Det har i mange år versèrt underfundige historier om uhyggelige og tragiske ting som har foregått oppi Dundelandsdalen, så dette er nok ikke noe pr-stunt..
    Det er bare èn ting å si: Gå på kino selv og OPPLEV denne særegne grøsseren!

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>