Professor Anne Gjelsvik NTNU) holdt et flammende innlegg på vegne av filmkritikken.

Vellykket konvent for filmformidling i Bergen – men beslutningstagerne glimret med sitt fravær

BIFF 2019: For tredje år på rad ble det i anledning Bergen internasjonale filmfestival arrangert et eget konvent for filmformidling. Konvent, seminar eller konferanse – kjært barn har mange navn, men i bunn ligger en tanke om at bransjen skal møtes, diskutere relevant tematikk, la seg inspirere og skape nye relasjoner. At konventet derfor legges til en av Norges største filmformidlere skaper en fin ramme og gode muligheter til å la seg inspirere.

I motsetning til i fjor, var konventet nå skjøvet inn i selve festivalperioden, hvilket gjorde det lettere for travle bransjefolk å få med seg begivenhetene. Forrige utgave etterlot en bismak, og undertegnede rettet blant annet kritikk mot at samtalene i for stor grad handlet om kinopolitikk. Derfor er det gledelig å konstatere at programkomiteen i år har tatt grep for å gjøre konventet mer inkluderende, variert og interessant for forskjellige type aktører innen formidlingsfeltet.

Et mer variert og altomfattende program gjør det vanskeligere å identifisere en rød tråd, men de fleste samtalene og innleggene opplevdes likevel som velbegrunnede og nyttige for majoriteten av konventets deltakere, og det var få poster på programmet som virket unødvendige.

Skyggen fra instituttet

Faste lesere har sikkert fått med seg at det foregår skumle ting på Norsk filminstitutt for tiden. Det er varslet om å kutte ned på flere stillinger, og det er lekket et skriv som beskriver forslag til støtteordninger som kan bli omplassert eller fjernet. Montages står selv i fare for å miste driftsstøtte om de foreslåtte endringene trer i kraft, sammen med en rekke andre filmtidsskrifter. Bakgrunnen for disse endringene er den såkalte ABE-reformen, som pålegger alle statlige etater å effektivisere driften og kutte kostnader, så denne situasjonen har både en politisk og institusjonell dimensjon.

At mange i formidlingsbransjen nå opplever stor usikkerhet ble naturligvis et viktig bakteppe for konventet. Avdelingsdirektør for filmformidling i NFI, Julie Ova (som til opplysning også sitter i programkomiteen til konventet), gjorde et hederlig forsøk på å redegjøre for hvor skapet står: Det meste er fremdeles på forslagsstadiet, hun kan ikke uttale seg om interne prosesser som omhandler ansatte, og det er strengt tatt beslutningstagere høyere i systemet som avgjør hva som skjer videre.

Noe antiklimatisk uteble derfor den tunge og vanskelige samtalen om de faktiske konsekvensene av eventuelle kutt eller «omstillingsprosesser». Kanskje skyldtes det bransjens høflighet, kanskje var redegjøringen såpass solid at kranglevorne formidlere mistet pifffen, eller kanskje ble det tydelig for de fleste at det ikke var et eneste menneske i salen som egentlig kunne svare for de potensielt dramatiske forestående endringene.

For de merkbart tomme stolene tilhørte de som faktisk bestemmer. Verken avtroppende eller påtroppende direktør i NFI så seg brydd med å ta turen over fjellet (Sindre Guldvog «var på ferie»), og den politiske debatten som avsluttet første dag besto i hovedsak av kulturpolitikerne i opposisjon (gjengangerne Anette Trettebergstuen fra Arbeiderpartiet og Freddy Øvstegård fra SV) som med stor selvfølgelighet var helt enige om at filmformidling er et viktig satsningsområde og at høyere moms på kinobilletter er noe tull. Grunde Almeland fra Venstre stilte vel og merke også til debatt, men uten å selv sitte i regjeringen kunne han bare parafrasere partiprogrammet til sin kulturminister.

Julie Ova ved Norsk filminstitutt forsøkte å roe ned gemyttene – men følelsen av usikkerhet består.

Filmkritikken er som biene

Som en videreføring av samtalen om støtten til filmtidsskriftene, ble en stor del av andre dag viet filmkritikkens rolle i formidlingsfeltet, i mediene og i samfunnet for øvrig. Professor ved institutt for kunst og medievitenskap på NTNU, Anne Gjelsvik startet med en «elegi for filmkritikken» – en klagesang om hvor vi er på vei. Her lanserte hun syv grunner til at det er behov for filmkritikk i fremtidens medielandskap, som satte en presis tone for den videre samtalen. Jeg tillater meg å sitere dem her:

1. Fordi film (levende bilder som vi liker å kalle det der jeg jobber), har vært, og i bred forstand fremdeles er, det viktigste kulturuttrykket i vår tid.
2. Fordi filmkritikk kan gi noe annet, mer enn Twitter og lange trailere.
3. Fordi det er andre verdier i verden enn penger.
4. Fordi den nye direktøren for Norsk filminstitutt, Kjersti Mo, bruker ord som produkt, kunde, forbrukeradferd og konsum når hun snakker om film.
5. Fordi sist uke gikk 15 000 norske publikummere og så Rambo – Last Blood, mens kun 1700 så det norske mesterverket Barn.
6. Fordi filmkritikken kan fortelle ganske mye om hva vi er opptatt av, hvilke verdier vi deler, hva som fascinerer oss, hva som berører, – den er et arkiv til historien om hvem vi er i dette landet.
7. Og denne har jeg stjålet fra Casper Salmon i Guardian: Fordi en filmanmeldelse kan hjelpe oss å finne det vakre.

«Filmkritikken er som biene», uttalte Morgenbladets kritiker Aksel Kielland i en oppfølgende paneldebatt. Alle er enige om at den behøves for at filmkulturens økosystem skal overleve, men den trues av utryddelse og nye eksterne inngrep i floraen. Bildet er treffende, for etter klagesangen til Gjelsvik og de dystre diskusjonene fra dagen før, hersket det en viss dommedagstankegang over diskusjonene om hvordan filmpublikasjoner og anmeldelsesformatet skal kunne overleve i en moderne medievirkelighet.

Det er ofte riktig og viktig å snakke om problemene for å synliggjøre dem, men kanskje kunne samtalene her i større grad handlet om hva vi kan gjøre for snu den negative trenden snarere enn å fortsette den konservative «alt var bedre før»-tankegangen. Et årlig konvent som dette burde ha som mål å finne løsninger i stedet for å kun poengtere problemene. Men det er klart at i en verden der recap-tekstene har tatt over store deler av TV-kritikken, sofaanmelderne gir bastante dommer på Twitter, tabloidpressen desperat forsøker å utkonkurrere Instagram-reaksjonene i hurtighet og viktige filmvitenskapelige utdanningsmiljøer blir nedlagt (film- og fjernsynsvitenskap ved Høgskolen i Innlandet), viser oss at det er en lang vei å gå. Kiellands ambisjon om at filmkritikken ikke bare burde ha som mål å overleve, men bli vesentlig bedre finansiert enn den noen gang har vært, vil nok for mange høres utopisk ut (selv om det egentlig er små midler som skal til for å realisere drømmen).

Marius Olsen fra Another World Entertainment kom med gode tips til sine distributørkolleger.

Filmformidling for alle

ABE-reform og AMT-direktiv var uttrykk som var oppe til diskusjon – særdeles viktig tematikk, men ikke nødvendigvis kjent for de som ikke jobber tett med dette til vanlig. Derfor var det betimelig poengtert fra scenen at konventet også må ha en pedagogisk funksjon. Filmformidlerne i Norge er slett ikke bare hovedstadsbaserte kinodirektører, distributører, byråkrater og festivalsjefer. Store deler av norsk filmformidling kommer fra frivillig dugnadsarbeid, og en inkluderende møteplass som skal ta hele feltet på alvor bør peke på at det finnes forskjellige miljøer rundt omkring i landet.

Heldigvis fikk formidlingens frivillighet en synlig plass på konventet til slutt, med særlig en markant tilstedeværelse fra Norsk filmklubbforbund. Paraplyorganisasjonen for alle norske filmklubber har arbeidet forbilledlig målbevisst med å sette de over 100 klubbene på kartet de siste årene. Filmklubbvirksomhet nevnes nå like naturlig som en del av bransjen som festivaler, cinemateker og kinodrift, hvilket ikke var tilfelle for bare få år siden. Jeg tror nok de fleste som opplevde presentasjonen av «årets filmklubb 2019» kan skrive under på at dette står igjen konventets høydepunkt. Etter to lange og til dels pessimistiske dager om reformer, direktiver og arbeidsplasser, oppstod et behov for påminne salen om hva filmformidling og filmglede faktisk er. Alle som ønsker å bruke film til å skape uforglemmelige kulturopplevelser burde studere det Hjørundfjord Filmteater gjør inne i en trang fjord på Sunnmøre.

Dessuten var det fint å se at en større gruppe studenter fra masterstudiet i filmvitenskap på NTNU hadde tatt turen, og deltakelsen fra eksempelvis Bergen filmklubb ble lagt godt merke til, med interessante spørsmål fra bakerste rad med litt andre perspektiver enn hos den etablerte formidlingseliten. Det tredje konventet for filmformidling ble i det hele tatt et mer inkluderende arrangement, som i større grad enn tidligere skapte en arena for ulikartede formidlere som bør la seg inspirere av hverandre.

Alt var imidlertid ikke like vellykket: Det er for all del hyggelig med et nostalgisk tilbakeblikk til en svunnen tid, men settingen for å presentere en kommende bokutgivelse om Frogner kino var kanskje noe off topic. Forsøket på å inkludere Kulturtanken og Den kulturelle skolesekken var hederlig, men bidro til mer forvirring enn oppklaring. Som festivalarbeider synes jeg kanskje festivalenes rolle ble noe oversett, men jeg har forståelse for at det ikke kan være plass til alt på bare to dager. Og som ordstyrer Vibeke Skistad (Euforia) fint poengterte i oppsummeringen, burde det selvsagt vært beslutningstagere til stede – det ville gitt mange av diskusjonene vesentlig større verdi utenfor rommet.

Konventet skal være en samling filmformidlere angrer på at de ikke er til stede på, ble det erklært til slutt. Det er nok fortsatt et lite stykke igjen til absolutt alle filmklubb-ildsjeler, kinomedarbeidere, festivalprodusenter, filmjournalister, akademikere, distributører, byråkrater og alle andre som jobber med formidling av film på en eller annen måte opplever arrangementet så relevant at de ikke kan unngå å være der, men årets utgave peker definitivt i riktig retning.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>