Onsdag 15. juni åpner den 34. utgaven av Kortfilmfestivalen i Grimstad – en av norsk filmbransjes lengstlevende festivaler, og den beste årlige visningsarenaen for et kombinert program av ny norsk kort- og dokumentarfilm. Publikummet består likevel som regel hovedsaklig av folk tilknyttet filmbransjen, og særlig for uetablerte filmskapere og filmstudenter her til lands er Kortfilmfestivalen er sentralt møtepunkt.
Årets program er som vanlig bygget opp rundt kjernen av ny norsk kort- og dokumentarfilm, med et dertilhørende fokus på internasjonale parallellprogrammer til disse – og enkelte sideprogrammer med årlige spesialfokus. Festivalen åpner onsdag kveld med den rituelle presentasjonen av et av programmene med norsk kortfilm og en dokumentarpremiere, som i år er Jon Haukelands kinodokumentar Reunion, som neste uke går opp på norske kinoer. Haukelands film portretterer «to møter mellom en gruppe albanere og serbere fra Kosovo, før og etter krigen», mens det i kortfilmprogrammet blant annet blir norsk premiere på Lisa Marie Gamlems Kjøttsår, som i mai deltok i kortfilmkonkurransen i Cannes.
Når det gjelder festivalens elleve forskjellige programmer med ny norsk kortfilm, er det ganske enkelt et for omfattende innhold til å kunne gi en god forhåndsbeskrivelse av. 58 kortfilmer og 25 musikkvideoer (i egen seksjon) er valgt ut av to forhåndsjuryer, som har sett gjennom henholdsvis 283 og 78 påmeldte bidrag. Undertegnede var selv med i en slik forhåndsjury til Kortfilmfestivalen for tre år siden, og jeg kan skrive under på at det er en interessant (men tidkrevende) prosess. Det kryr av små og store produksjonsmiljøer for kortfilm rundt om i landet, og variasjonen som befinner seg mellom uttrykket i lidenskapelig amatørvirksomhet via studentfilmers påtatte flinkhet og helt til de profesjonelle, gjennomarbeidede filmene er en studie verdig. Alltid ender man opp med å oppdage både noe av det beste og det dårligste i hvert av disse hjørnene.
I tillegg til hovedfokuset på kortfilm, har festivalen gjennom flere år insistert på å beholde de lange dokumentarfilmene i programmet – noe Haukelands film er et eksempel på. Dette gjelder også for programmet med internasjonal dokumentarfilm, hvor Kortfilmfestivalen i år viser blant annet Clio Bernards fantastiske The Arbor – en av mine favorittfilmer fra i år, som jeg så på filmfestivalen i Tromsø. Men bør en kortfilmfestival som allerede sliter med et trangt nok program rent tidsmessig, bruke såpass mye plass på internasjonale kinodokumentarer, når kanskje heller fokuset bør ligge på de norske premierene? I tillegg til The Arbor og Erroll Morris’ Tabloid vises fire andre langfilmer i dette programmet.
Selv om dette internasjonale dokumentarprogrammet er satt sammen av aldri så gode filmer, bør Kortfilmfestivalen etter mitt syn – også medregnet ansvaret de har som knutepunktinstitusjon – tatt et valg som enda tydeligere viser hva de vil være. I år ansetter festivalen ny daglig leder, og hvis dette bærer bud om endring mener jeg at en av de første grepene bør være å bruke festivaldagene enda mer fokusert på kjerneprogrammet med norsk kort- og dokumentarfilm. Dette er attraksjonen som hvert år tiltrekker utelandske festivaler og kuratorer til Grimstad, og det er massivet som vi i Norge med kjærlighet for kort- og dokumentarfilm trekkes mot. Med et litt slankere festivalprogram, kunne de utvalgte filmene understøttes bedre av at publikum får litt mer tid mellom visninger, regissørsamtaler og andre arrangementer som skal oppleves og fordøyes i løpet av noen få festivaldager.
Men: Årets utgave skal selvfølgelig oppleves med åpne øyne, og jeg gleder meg veldig – Kortfilmfestivalen har alltid noen overraskelser på lur. Festivalen varer fra 15.-20. juni, og hvis noen (som ikke allerede har planlagt det) ønsker å ta seg en impulsiv tur til Grimstad for å sjekke ut festivalen, finner man mer informasjon om arrangementet her.