Foruten å være en dampmaskin av en spenningsfilm med fabelaktig casting og smarte vendinger som fikk meg til å sitte på nåler, er Inception en sublim videreføring av Christopher Nolans prosjekt. Han har for vane å utforske det mørke i menneskesinnet og gi seg i kast med ambisiøse, og tidvis forvirrende fortellerstrukturer, og denne gangen lykkes han ut til fingerspissene. I tillegg har Inception årets beste filmsekvens. Bildene fra hotellgangen og heissjakten har brent seg fast på netthinna, og scenen er virkelig et mesterlig stykke filmkunst. En nytelse for øyet som har like mye til felles med dans som med kamp, selv om den er nervepirrende i all sin svevende seighet.
Det er litt vemodig at det bare er en film igjen, og første del lover i mine øyne svært godt for avslutningen. Ikke alle er like begeistret som meg, og særlig de som ikke kjenner bøkene, har klaget over manglende action og fremdrift. Jeg er åpenbart uenig. Den isolerte og tilsynelatende håpløse kampen de tre vennene kjemper, og som tærer på forholdet dem imellom, er i mine øyne hjerteskjærende godt fortalt i all sin kjølige enkelhet. Og som den animasjonselskende sekvensfantasten jeg er, må jeg få trekke frem den tre minutter lange animasjonssekvensen «The Tale of Three Brothers», regissert av Ben Hiben. Alene er den det stiligste stykket film jeg har sett i 2010.
Etter Toy Story 2 trodde jeg ikke det var mulig å lage en mer spennende og engasjerende film om snakkende leketøy. Jeg tok feil. Den tredje og siste i rekken er også den beste. Og den er ironisk nok en av årets mest menneskelige filmer, med karakterer man virkelig rekker å bry seg om. Jeg tør faktisk påstå at den er som terapi å regne hvis man skulle synes verden er litt grå og tom en dag.
Filmen som virkelig er nå har blitt langt mer enn en efemerisk tilstandsrapport. Den er et helstøpt verk, sømløst fortalt og en beretning som virkelig greier å ta vår generasjons kommunikasjonsmønster på kornet.
Muligens den blodigste feelgood-filmen jeg har sett i hele mitt liv. Og Hit Girl er uten tvil den tøffeste superhelten jeg kan tenke meg. Dessuten er den da virkelig genuint engasjerende, til tross for at det ligger et frekt smil på lur hele veien.
Den ligger et klassisk sus over denne thrilleren, noe særlig det nedtonede fotoet, den stilrene scenografien og valget av location er med på å underbygge. Og det er lenge siden jeg har sett noe med i nærheten så god suspense.
Gode adaptasjoner av tegneserier kan man aldri få for mye av, mener nå jeg. Og i gode legger jeg at det ligger rene tegneserietrekk i formen. Det gjør det så til de grader her, med en god dash old school dataspillestetikk på toppen. Årets lystigste overraskelse.
Det er befriende å se en politisk film som på ingen måte er forkynnende selv om den er viktig, og som endatil har en ren og stille kunstnerisk dimensjon. Noe av det vakreste jeg har sett på lerretet i år.
Banksy fornekter seg ikke, og i dette portrettet er sannhetsgehalten og opphavet like omdiskutert og innhyllet i mystikk som kunstneren selv. Dessuten er den utrolig morsom. Uansett om den er en reell dokumentar eller en godt gjennomført spøk med kunstpolitisk brodd, gir den et enestående innblikk i street art.
Til sist vil jeg ha med denne underfundige animasjonsfilmen, som er like hjerteskjærende som den er rar. Det har kommet større filmer med større historier og større budsjetter i år, men dette er virkelig lilleputtfilmen som treffer en nerve.
11. Kongen av Bastøy (M. Holst)
12. Til Huttetuenes land (S. Jonze)
13. Fish Tank (A. Arnold)
14. Somewhere (S. Coppola)
15. Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv (A. Weerasethakul)
16. Hjertebank (X. Dolan)
17. Armadillo (J. Metz)
18. Micmacs – Det glade vanvidd (JP. Jeunet)
19. The Lovely Bones (P. Jackson)
20. Dragetreneren (D. DeBlois, C. Sanders)