Hva betyr status? Når føler du deg ovenpå, når blir du underdog? Dette er et av temaene i Upperdog, den nye spillefilmen til Sara Johnsen, som skal åpne årets filmfestival i Haugesund.
Jeg er på Deichmanske i anledning Verdens bokdag og hører regissøren og forfatteren bli intervjuet av bibliotekets egen Cecilie Bergh. Hovedfokus er på Johnsens litterære produksjon, men de snakker også om filmene hennes, ikke minst Upperdog. De som kjenner meg fra før vet at jeg har spesiell interesse av denne filmen, fordi jeg i høst leide ut leiligheten min til innspillingen. En del av attraksjonen for meg blir nok å se hva de egentlig drev med her hjemme, de dagene jeg måtte holde meg unna og bo på hotell (jeg har tidligere spekulert over dette i en bloggpost).
Sara Johnsen (f. 1970) har studert litteraturvitenskap og tatt mastergrad i medier og kommunikasjon. I tillegg har hun gått regilinjen ved Den norske filmskolen, på det første kullet som ble uteksaminert (2000). Hun ble positivt lagt merke til allerede med skolefilmene sine, og har siden laget flere kortfilmer, blant annet den glimrende Houdinis hund. Dessuten har hun regissert tv-drama for SVT, og laget én av filmene i Folk flest bor i Kina. Mest kjent er hun for den kritikerroste langfilmen Vinterkyss, som har vunnet flere priser i inn- og utland. På litteratursiden har hun utgitt en novellesamling (Han vet om noe hun kan prøve, 2004) og en roman (White man, 2008), som begge har fått god omtale.
Romanen White Man er interessant bl.a. fordi den har fellestrekk med Coetzees Disgrace (Vanære), som er filmet (med John Malkovich i en av hovedrollene) og gikk på norske kinoer ifjor. Det handler om hvites nærvær i Afrika, med særlig fokus på hvite kvinner og seksualitet. I White Man reiser et norsk par med et lite barn til et feriested i Afrika, noe som først tegner til å bli hyggelig, men som ender med at mannen kastes i fengsel for drap på en svart mann som bryter seg inn på hotellrommet deres. Johnsen kaller den en uhyggeroman, noe som ikke minst henspiller på siste halvdel av boka, hvor perspektivet endres og gir et nytt syn på det som har skjedd. White Man begynte som utkast til et filmmanus, men så viste hun det til redaktøren sin på Gyldendal, og de ble enige om at det kunne bli en roman. Etter skrivingen var hun for lei av historien til å se for seg å lage film av den. Men hun utelukker ikke en filmatisering av White Man i fremtiden.
Hva så med Upperdog? Kunne den like gjerne vært bok som film? Nei, mener regissøren. Plottet er for karakterdrevet, og ikke minst er filmen bygget opp rundt konkrete skuespillere, spesielt én som hun kjenner fra teaterhøgskolen. Hermann Sabado (f. 1982) er trønder med bakgrunn fra Filippinene, og det er morsomt å lytte til henne beskrive sitt første inntrykk av ham. Først virket han som en slapp, laidback type, bare én av mange på kullet hvor hun underviste. Men så fikk hun se ham foran kamera, og med et slag endret inntrykket seg. Det er den klassiske historien: En tilsynelatende fargeløs og anonym person stråler plutselig og trekker til seg blikk i lyset fra et kamera.
– Mange skuespillere er slik. I kantina ville du ikke tenkt at det var noe spesielt ved dem, men kameraet får fram et kommunikativt nærvær.
Ifølge Johnsen er det mye humor i Upperdog, mens bøkene hennes er dystrere. Men en fellesnevner ved bøker og film er at hun liker mysterier. Publikum skal drives videre av undring, at de lurer på noe og vil finne ut hvordan det går. Det er ikke nok med fine enkeltøyeblikk, det skal finnes et spennende plott. Både i film og bøker liker hun dessuten å skifte fortellerperspektiv underveis.
– Det skapes en spenning av å se ting fra forskjellige vinkler.
Hun kaller Upperdog en multiplotthistorie, som vil si at flere handlingstråder flettes sammen. I en av delhistoriene i Upperdog møter vi en norsk Afghanistan-soldat som har skutt en sivil. Øyeblikket blir fotografert og smelt opp på forsida av VG, noe soldaten er forurettet over, kanskje mer enn han er rystet av selve hendelsen. Hva er det med bilder som virker så sterkt? Et bilde blir også sentralt i en annen delhistorie, hvor et søskenpar blir adoptert til Norge som små barn, men vokser opp i hver sin familie uten kontakt med hverandre. Det de har felles er samme familiebilde på nattbordet, og forviklingene starter når bildet oppdages av en felles bekjent.
– Jeg har egentlig alltid villet bli forfatter. Det henger veldig mye høyere for meg enn å være regissør.
Paradokset er at den første boka hennes ble til som et direkte resultat av studiene ved filmskolen på Lillehammer. Amerikaneren Dick Ross holdt en forelesning omkring minneøvelser, hvor han stilte spørsmål som skulle få studentene i gang med å tenke over fortida. Husker du dine første sko? Når skjønte du for første gang at moren din var et menneske, og ikke bare mor? Ross har reist omkring og holdt lignende kurs for folk i hele verden, ikke minst gamle mennesker. Tanken er at ved å presse deg selv til å huske, finner du kanskje ikke akkurat de minnene du spør etter, men det kan dukke opp andre som setter kreative prosesser i gang. Om du ikke selv er spennende nok til å være karakter i en film eller roman, så kan du skape en annen som er det, basert på dine egne erfaringer.
Upperdog får ordinær kinopremiere 28. august.