Artikkelbildet er fra Soria Moria på Torshov som ble nedlagt 2008. Foto av L. Ørnelund/Oslo museum. Ta en titt på Oslos tapte kinoperler her.
Hvor ble det av inntektene fra salget av Oslo Kino? Ifølge Aftenposten går de 600 millioner kronene til alt annet enn film, og på toppen av det hele har sammenslutningen Arthaus Kino fått avslag på sin søknad om etableringsstøtte til det planlagte kulturhuset Verdensteatret.
I mellomtiden pusses imidlertid Vika kino opp for 50 millioner kroner med formål om å bli det Christin Berg og Geir Bergkastet overfor Aftenposten beskriver som et «treffsted for filmfolk og publikum» med «stor bredde i kvalitetsfilm». En ting er i alle fall sikkert, Oslo skriker etter et bredere kinotilbud, og visningsarenaer som kan hamle opp med de vi finner i København og Stockholm.
Det er sørgelig om tilfellet er at inntektene fra salget av Oslo Kino går til alt annet enn filmfeltet, spesielt med tanke på de drastiske kuttene i støtte til filmformidling de siste årene – som har vært tema for en rekke artikler her på Montages. For Oslo er strengt tatt underernært hva gjelder kinotilbud og innbydende visningsarenaer, der publikum og filmfolk kan treffes for å dyrke sin interesse og kunnskap om film, slik at miljøet kan styrkes. Både København og Stockholm har klart å utarbeide en balanse mellom de kommersielle og mer alternative aktørene. Hvorfor skal ikke Oslo klare få til noe lignende?
Undertegnede har selv bodd i København ett års tid, og er fortsatt i lykkerus over byens kinotilbud. Ikke bare med tanke på filmene som vises, men også visningsarenaene, som med sine kafé-lignende foajeer benyttes som møteplasser for både alminnelige kinogjengere og hardcore cineaster. En stor kontrast til de fleste av kinolokalene i Oslo, hvor man sluses inn og ut som om det var et rullebånd. Ideen om at en kino skal være noe mer enn et sted man «bare ser film», men også et sted man møtes over en kaffe eller øl både før og etter filmen, ser ut til å styrke filmens status i den danske hovedstaden. Jeg vil gå så langt som å si at det bidrar å gjøre Københavns innbyggere mer kulturinteresserte. La oss håpe det nye Vika og det planlagte Verdensteateret kan skape noe lignende for oss i Norge.
Når det gjelder avslaget om etableringsstøtte til Verdensteateret, er ikke dette spikeren i kista for Arthaus Kino og co sin drøm om en nisjekino i Oslo. Vi har tatt en prat med Unnur Sande, daglig leder og markedssjef for Arthaus, som overfor Montages kan bekrefte at de fortsatt er i samtale med Oslo kommune om en mulig driftstøtte. Får de innvilget driftstøtte er de fortsatt avhengig av en rimelig leiekontrakt for at kulturhuset Verdensteateret skal bli en realitet.
Sande understreker også at oppussingen av Vika ikke har noe med avslaget å gjøre, og at det ikke eksisterer noen konkurranse mellom dem og det nye Vika. Hun forteller at de fokuserer på ulike segmenter hva gjelder hvilke filmer de vil vise, og at Verdensteateret vil fokusere på å avle «eget innhold» rundt sine visninger og arrangementer. Sammen ønsker stiftelsene Dok*land og Arthaus Kino at Verdensteateret skal være et kulturhus hvor filmfokuset ligger på den smalere nisjefilmen, i tillegg til formidlig av dokumentarfilm og teater (filmfestivalen Film fra Sør og teatergruppen Kompani Camping samarbeider også om prosjektet).
Sande påpeker at de vil være mer i tråd med art cinema-konseptet, og hun trekker frem Københavns Vester Vov Vov som et eksempel. En kunstfilmkino hvor fokuset ligger på «europæiske kvalitetsfilm og amerikanske independentfilm, ligesom vi gennem årene stadigt har øget antallet af fine dokumentarfilm.» Hun påpeker også at Verdensteateret vil ha et større fokus på de unge, i motsetning til Vika, som ifølge Berg og Bergkastet ønsker «et publikum fra 18 år og oppover». Den ideelle situasjonen for oss kinogjengere vil naturligvis være om Oslo får både Vika og Verdensteateret.
Med to oppmuntrende og ikke minst etterlengtede prosjekter som det nye Vika og Verdensteateret er det bekymringsverdig at inntektene fra salget av Oslo Kino ifølge Aftenposten går til «den store potten, eller rettere sagt: de er omfordelt til andre formål.» Gullgruven Oslo kommune sitter igjen med etter salget av Oslo Kino går altså til alt annet enn film. Hvorfor kan ikke en beskjeden tolvtedel av denne summen gå med til å etablere kunstfilmkino i Oslo? Ifølge Aftenposten var avslaget på Dok*land og Arthaus Kinos søknad om 50 millioner kroner i etableringsstøtte «teknisk begrunnet med at søknaden faller utenfor kommunens tilskuddsordninger. (…) Nyetablering av kinohus er pr. definisjon utelukket fra budsjettet, mens nyetablering av museumsanlegg og hovedbibliotek faller innenfor».
Salget av byens dominerende kinokjede skulle gjøre det lettere for mindre og alternative aktører å komme på banen, men som Aftenposten skriver har ikke saken blitt enklere for de uavhengige. Som avisen skriver er det «temmelig urealistisk at uavhengige aktører skal klare å etablere seg uten støtte fra kommunalt eller privat hold.» Så hva skjer videre nå? Vil Egmont (Nordisk Film) ta over stafettpinnen til Oslo Kino som om ingenting har hendt, eller får vi se en oppblomstring av visningsarenaer for mer alternativ film i Oslo?
Det blir både nervepirrende og interessant å se hva fremtiden vil bringe på dette området. Det er uansett oppmuntrende å vite at Verdensteateret fortsatt kan bli en realitet, og at det nye Vika – om vi skal tro initiativtakerne – vil servere et bredt utvalg kvalitetsfilm til et voksent publikum. Hva de faktisk mener med «stor bredde i kvalitetsfilm» gjenstår å se, men en ting er i alle fall sikkert: Oslo skriker etter et bredere kinotilbud og visningsarenaer der man faktisk vil tilbringe tid før og etter filmen. Som et innbydende kulturhus for film, slik som Københavns Dagmar Teatret eller svenskenes Folkets Bio.
Helt til slutt kan undertegnede avlive AP-politiker Victoria Maria Evensens påstand om at kinotilbudet i Oslo er bedre enn København og Stockholm. Det krever ikke omfattende undersøkelser for å finne ut at hovedstaden i Danmark har et langt bredere og mer sammensatt kinotilbud enn Oslo. Velger man å fokusere på antallet ferske Hollywood-filmer, stiller Oslo Kino ganske sterkt, men dét er vel ikke akkurat den mest prisverdige ambisjonen i sammenhenger der man diskuterer viktigheten av variasjon og bredde?
