«Grand Hotel»

Analysen

Grand Hotel (2016)

Arild Fröhlichs film Grand Hotel starter med et bilde av sykehus-gardiner som trekkes fra et vindu og åpenbarer en grå og regntung vårdag. Deretter klippes det til et nærbilde av et mannsansikt med lukkede øyne, som langsomt åpner seg og stirrer rett inn i kamera, før de med behersket undring begynner å se seg rundt i rommet.

Mannen er Axel Farstad (Atle Antonsen), en fremgangsrik, forfengelig og framfor alt selvdestruktiv forfatter, som med stoisk ro mottar nyheten om at han har to til fire måneder igjen å leve hvis han ikke slutter å drikke. Farstad ifører seg dressen han hadde på seg da han ble fraktet til sykehuset i bevisstløs tilstand, studerer seg selv i speilet, og tar en god slurk av en lommelerke før han suser av gårde i jaguaren sin, og vrenger opp foran et av byens mest fasjonable hoteller.

På papiret høres dette anslaget ut som noe man kunne vente å finne i en tidlig film av Jim Jarmusch eller brødrene Kaurismäki, men den humoristiske tvetydigheten som kjennetegner disse regissørene glimrer med sitt fravær i Grand Hotel. Fröhlich har laget en påfallende enkel film, som sjelden kommuniserer mer enn én ting om gangen, og det tar ikke lang tid før klisjeene i Megan Gallaghers manus begynner å hope seg opp.

I så måte er det viktig å understreke at både Fröhlich og Gallagher er fullt klar over at de maler med bred pensel. Grand Hotel er en film som nærmest utelukkende er satt sammen av manusekvivalenten av power chords – en fallert og døende forfatter, en tiåring med Tourettes og ADHD og en vakker, hardtarbeidende alenemor, som forenes av et akk så allmennmenneskelig savn – og selv om disse verken er subtile eller elegante, er de heller ikke antitetiske til god film. For eksempel har en filmskaper som John Hughes både skrevet og regissert klassiske filmer ved hjelp av byggeklosser som minner om dem man finner i Grand Hotel.

Skal man ta denne filmen på alvor må man altså akseptere dens populistiske utgangspunkt. På hotellet møter Farstad den svenske resepsjonisten Hannah (Vera Vitali) og hennes sønn Noah (Håkon Bøhmer), som i fravær av et mer egnet sted å oppholde seg tilbringer tiden etter skolen på hotellet. Farstad insisterer på å bo i den dyre tårnsuiten mens han skriver ferdig sin nye – og siste – bok, og siden han er blakk og ikke lykkes i å overtale sin forlegger til å gi ham et forskudd på 300.000 kroner, tilbyr han seg å passe Noah i bytte mot at Hannah ser gjennom fingrene med at han bor på hotellets dyreste rom uten å betale. Gradvis oppstår det et usannsynlig vennskap (av typen som opp gjennom filmhistorien har vist seg å være statistisk forutsigbare) mellom de to, og det er takket være Noahs eksempel at Axel til slutt ender opp med å akseptere sin egen feilbarlighet.

Atle Antonsen som Axel Farstad i «Grand Hotel».
Atle Antonsen som Axel Farstad.

I en tid da brorparten av norske dramaer rettet mot voksne sliter med å finne et publikum på kino, er Grand Hotel et forsøk på å bruke velprøvde Hollywood-grep til å lage en enkel film med bred appell, og uansett hva man måtte mene om den beslutningen, er den forståelig ut fra et markedsperspektiv. Filmen mangler imidlertid fintfølelsen og sjarmen som er nødvendig for å forløse potensialet i et slikt manus, og dermed fremstår klisjeene som desto mer banale, og beslutningen om å caste landets mest karismatiske og allsidige komedieskuespiller i hovedrollen uten benytte seg av hans komiske talenter som desto mer forbløffende.

Casting av komikere i dramatiske roller er et grep med lange filmhistoriske tradisjoner som har blitt særlig populært i amerikansk film siden årtusenskiftet, i kjølvannet av Adam Sandlers innsats i Paul Thomas Andersons Punch-Drunk Love og Bill Murrays rolle i Sofia Coppolas Lost in Translation.1 Det er flere årsaker til at denne typen casting har blitt såpass utbredt, men de viktigste er at komikere og komedieskuespillere bringer med seg andre konnotasjoner og ferdigheter enn dramatiske skuespillere, som regissørene kan bruke til å omgå publikums forventninger og utforske uortodokse toneleier.2

Vera Vitali kommer fra en mer tradisjonell skuespillerbakgrunn enn Antonsen, men slik hun demonstrerte i Eskil Vogts Blind er også hun en skuespiller med åpenbare komiske talenter – ikke minst er hun i besittelse av en usedvanlig uttrykksfull ansiktsmimikk som sender tankene hen til hennes landsmann Robert Gustafsson. Alt ligger med andre ord til rette for at Fröhlich kan bruke humor til å trekke publikum inn i de basale og skjematisk fremlagte emosjonelle problemstillingene filmen er konstruert rundt.

Ser man for eksempel på Woody Allens mest vellykkede dramaer – Annie Hall, Manhattan, Hannah og hennes søstre, Crimes and Misdemeanors, Husbands and Wives – vil man se at humoren er helt essensiell som et destabiliserende element, som rykker publikum ut av balanse og gjør oss mer mottakelig for det som i utgangspunktet er banale, men like fullt eviggyldige mellommenneskelige relasjoner. Det samme kan til en viss grad også sies om Antonsens TV-serie Dag, som på sitt beste er et av de fremste relasjonsdramaene den norske film- og TV-bransjen har produsert. Til sammenligning begrenser bruken av Antonsen i Grand Hotel seg hovedsakelig til et overraskelsesmoment – opplevelsen av å se et kjent fjes i en uvant sammenheng – mens den ene scenen hvor Vitali får spille komedie3 fremstår som malplassert. Man får inntrykk av at Fröhlich har villet strippe Antonsen for humoristiske fakter for ikke å risikere at publikum oppfatter filmen som useriøs, og at han har posisjonert humor og alvor som motpoler snarere enn som komplimentærfarger.

«Grand Hotel»«Grand Hotel»

Atle Antonsens innsats i Grand Hotel viser at han har det som trengs for å spille tradisjonelle dramatiske roller, men den understreker samtidig at han ikke burde nøye seg med kun dét. Den største svakheten ved rollefiguren er nemlig at publikum aldri egentlig får ta del i hva det er som gjør Axel Farstad så populær blant det lesende publikum og hans kvinnelige beundrere, og dette skyldes langt på vei at Antonsen konsekvent legger bånd på seg, og så å si går med sin egen utstråling i fatle.

Kun én gang – i scenen der Axel og Hannah drikker vin på balkongen hennes, og førstnevnte bruker sin erfaring som kvinnebedårer til å redusere samtalepartnerens liv til en klisjé – får vi en smakebit på hva Antonsen har å by på når han tar i bruk sitt komplette uttrykksregister. Dette er filmens klart beste scene – ikke bare fordi Antonsen leverer sine replikker med et sadistisk glimt i øyet, men fordi den velskrevne dialogen i løpet av et par korte byks hugger til benet av Vitalis rollefigur med en presisjon som både er effektiv, troverdig og fullstendig fraværende i resten av manuset.

Dette er også en av få scener hvor Axel fremstår som en rollefigur med dybde og hvor Hannah blir mer enn en biperson (unge Bøhmer er god i rollen som Noah, men rollefiguren hans blir likevel aldri noe mer enn en plottmekanisme som fasiliterer hovedpersonens reise). Axel Farstad er en mann som dyrker myten om den geniale, mannlige kunstneren, og som har skapt en destruktiv forfatterpersona, som han ikke makter å gi slipp på selv når den truer med å ta livet av ham.

Grunnkonflikten i filmen er at Farstad slites mellom undergangen (representert ved denne personaen) og helbredelse (representert ved Noah), og med dette som bakteppe haster han av gårde mot bunnen, drevet fram av sine tallrike indre demoner. Men når filmen omsider demonterer hans møysommelig komponerte fasade, er mennesket bak vel så mye av en sjablong som masken han har valgt å bære,4 og årsaken til dette er at at filmen konsekvent forsøker å unngå å sette publikum i en situasjon hvor de må tenke to tanker og forholde seg til flere følelser på én gang.

«Grand Hotel»

Eksemplene på Grand Hotels overtydelighet er tallrike. Etter at Axel har kjøpt en dress til 15.000 kroner hos Ferner Jacobsen, får vi for eksempel følgende replikkveksling mellom ham og Noah:

Axel: Det handler om hvordan du ønsker å bli oppfattet. Hvis du kler deg som en boms, da blir du behandlet som en boms, ikke sant, men hvis du er litt fräsch og sharp, så… Ja, så enkelt er det faktisk.

Noah: Så hvis noen behandler deg dårlig så er det på en måte din egen feil?

Axel: Ja, nettopp, det er poenget.

Noah: Så da er det på en måte min egen feil at ingen på skolen liker meg?

Axel: Ja, antagelig.

Dette leder direkte inn i en scene hvor Farstad har arrangert et møte med sin voksne sønn (en god Lars Jørgensen), som han har hatt minimal kontakt med opp gjennom årene, med et uuttalt ønske om forsoning før han avlider. Møtet ender med at sønnen avviser hele far-sønn-relasjonen – og dermed beviser at det motsatte av kjærlighet ikke er hat, men likegyldighet – og etterlater Axel spak og skuffet med et par nyinnkjøpte mansjettknapper til overs.5

Senere gjøres denne overtydeligheten eksplisitt når Axel etter samtalen med Hannah på balkongen kommer inn på rommet til Noah og oppdager at tiåringen har fått i oppgave å analysere en av novellene hans i forbindelse med en skoleoppgave. Dette fører til at forfatteren dagen etter innvilger sin unge venn en audiens med seg selv i skrivestua på tårnsuiten på Grand, hvorpå filmen synes å forkaste selve konseptet undertekst og løfte all underliggende tematikk opp i dagen:

Axel: Men du, den der oppgaven din – eksakt hva går den ut på?

Noah: Vi skal skrive om hva en bok egentlig handler om, ikke selve historien.

Axel: Underteksten, altså?

Deretter går Axel i gang med å forklare underteksten i sin novelle Den glemte havna, som handler om en sønn som forsøker å åpne et låst skap hans far har stående på hytta, men som ikke lykkes. Og konklusjonen han geleider Noah fram til er:

Så da handler Den glemte havna egentlig om en mann og en gutt som prøver å bli kjent, men klarer det ikke?

Gjennom Noah inviteres publikum til å lese hovedpersonen – og gjennom ham filmen som sådan – som en ikke bare åpen, men også ferdigfortolket bok. Grand Hotel er en enkel film som sier det den mener, men den går også langt i å påstå at kunst har et fasitsvar, hvilket ytterligere bidrar til å ribbe den for tvetydigheter og tolkningsrom.

Lars Jørgensen som Axel Farstads sønn.
Lars Jørgensen som Axel Farstads sønn.

Hva estetikk gjelder er Grand Hotel like enkel og rett fram i sitt filmspråk som den er når det kommer til plott og personskildringer. Trond Tønders rene og tydelige bilder forteller det de skal, men lite annet, og deres rolle synes langt på vei å være begrenset til å illustrere og bygge opp under dialogen. Den største svakheten ved fotoarbeidet er dermed at Grand Hotel aldri oppleves spesielt overdådig eller visuelt interessant. I en tidlig scene der Hannah saumfarer hotellet etter Noah, serverer Tønder en kjøring som tar oss gjennom mange og store rom, og som skaper en følelse av at vi befinner oss i et stort og staselig hus som yrer av liv og aktivitet.

Resten av hotellscenene består derimot av kompakte og statiske bilder, og tårnsuiten som Farstad er så oppsatt på å få bo i virker både trang og glorete. Suiten går over tre etasjer og har flere balkonger med utsikt over Oslo sentrum, men på lerretet fremstår den særegne og utvilsomt sjarmerende planløsningen til tider direkte klaustrofobisk.

Legger man godviljen til kan man kanskje se denne klaustrofobien som et gjennomgående trekk ved filmen – størstedelen av scenene utspiller seg på et veldig lite geografisk område – men billedspråket er ikke konsekvent nok til å virkelig forsvare en slik tolkning. Når Farstads helse for alvor begynner å skrante får vi også et par effektfulle bilder av gule øyne og gulflekket hud, men siden disse truer med å bryte med filmens naturalistiske stil, er det naturlig nok ikke gjort plass til så mange av dem.

«Grand Hotel»«Grand Hotel»

*

Alt i alt er Grand Hotel såpass enkel og full av klisjeer at man må spørre seg hvorfor en regissør som Arild Fröhlich – som senest i høst var aktuell med den stilsikre og overskuddspregede Doktor Proktors tidsbadekar (også den med Tønder som fotograf og Antonsen i en sentral rolle) – har valgt som han har gjort. Grand Hotel er på mange måter en mislykket film, men svikten ligger ikke så mye i det overtydelige og klisjéspekkede manuset som i mangelen på sjarm, humor og bilder som gjør at man ser gjennom fingrene med alt dette – kvaliteter Doktor Proktors tidsbadekar hadde i bøtter og spann.

Når filmmagien som kunne ha glattet over manusets tilkortkommenheter uteblir, fremstår forutsigbarheten og kunstigheten som filmens mest graverende konstruksjonsfeil, men det er viktig å huske at dette ikke er et feiltrinn, men selve utgangspunktet for prosjektet Grand Hotel. Og Fröhlichs beslutning om å regissere Gallaghers manus må sees i forhold til dagens norske filmklima og de siste årenes norske filmproduksjon.

Norsk film er for tiden inne i en periode der de fleste dramaer rettet mot et voksent publikum ender opp med lave besøkstall på kino, mens barnefilmene både trekker fulle hus og jevnt over er mer vellykkede på et kunstnerisk plan. Og når man ser hvor ofte norske regissører lykkes med barnefilmer kontra hvor ofte de mislykkes med filmer rettet mot voksne, er det nærliggende å tenke at dette har å gjøre med at barnefilmer opererer med allmennmenneskelige og tydelig definerte emosjonelle problemstillinger som både filmskaperne og det voksne publikummet er i stand til å betrakte på avstand. Til sammenligning er det følelsesmessige og psykologiske innholdet i ordinære norske dramaer langt mer spesifikt og personlig, hvilket betyr at filmskaperne har mindre distanse til det de ønsker å formidle, samtidig som nedslagsfeltet uunngåelig snevres inn.

«Grand Hotel»

Grand Hotel kan sees som et forsøk på å lage et drama for voksne basert på en barnefilmoppskrift. Alle rollefigurene og følelsene er klart definerte fra første stund, og plottet er i bunn og grunn en voksenversjon av den mest grunnleggende barnefortellingen av dem alle – nemlig den om den ensomme gutten som er helt alene og veldig redd, men som til slutt finner en venn.

Ser man filmen fra dette perspektivet begynner mange av de kuriøse valgene raskt å gi mening, men det endrer ikke det faktum at filmen i liten grad makter å formidle de tunge og allmennmenneskelige følelsene den befatter seg med. Kanskje kunne dette vært løst ved hjelp av avvæpnende humor og et mer forførende billedspråk, kanskje skyldes det ganske enkelt at man forventer en større emosjonell kompleksitet av voksne skuespillere enn av barn og animerte figurer – i alle fall når filmene de opptrer i åpenbart er myntet på et voksent publikum.

Etter å ha sett Grand Hotel flere ganger sitter jeg igjen med inntrykket av et interessant prosjekt som springer ut av en klar forståelse for utfordringene det norske spillefilmdramaet står overfor på andre halvdel av 2010-tallet, men hvis ulike bestanddeler aldri går opp i en høyere enhet. Dette har resultert i en overtydelig film som skjemmes av amerikanske manusklisjeer, og det at man hele veien vet hvor filmen skal, og aldri er i tvil om hva det er meningen at man skal føle, gjør det vanskelig å leve seg inn i møtet mellom Axel og Noah.

Saken blir ikke bedre av at filmen med ovennevnte samtale om undertekst retter fokus mot sin egen konstruksjon: Både historien og filmen blir så å si gjennomsiktige, og istedenfor å engasjere seg i handlingen blir man sittende og studere de ulike elementene hver for seg, og spekulere på hva som måtte til for at de kunne jobbe sammen snarere enn mot hverandre.

Fotnoter

1. I kommersiell engelskspråklig film føyer denne utviklingen seg også inn i en større trend, hvor komediesjangeren gradvis vinner større anerkjennelse, samtidig som stadig flere sjangerfilmer gjør plass til rendyrkede komedieelementer.
2. Noe som blir stadig mer relevant i spillefilmsammenheng, der det amerikanske dramaet synes å ha stivnet i gamle former, mens nyskapningen innen plottkonstruksjon og karakterskildringer er outsourcet til tv-dramatikken.
3. En kort samtale mot slutten av filmen hvor hun forsøker å overbevise Arthur Bernings rollefigur om at hun er en “partygirl”.
4. Selv om den ydmykede og beseirede Farstad vi finner ved filmens slutt riktignok er en mye mer interessant figur enn den vi følger gjennom filmen.
5. Mansjettknappene finner til slutt sin vei til Noah.

«Grand Hotel» – plakat

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>