Ting og tang – en rapport fra Jihlava internasjonale dokumentarfilmfestival

Montages var til stede under Jihlava internasjonale dokumentarfilmfestival i Tsjekkia i høst, der den «kreative dokumentaren» har en sterk posisjon. Av alle filmene vår utsendte fikk med seg, var det norske Ting, signert Thomas Østbye, som gjorde sterkest inntrykk, og som derfor vies mest plass i denne artikkelen.

*

Ting er der. Hvorfor manipulere dem? Roberto Rossellini

Den beste nye filmen jeg så under Jihlava internasjonale dokumentarfilmfestival var norske Thomas Østbyes Ting (2015).

Nå skal det sies at jeg ikke fikk sett så mange filmer som jeg ønsket under oppholdet. Jeg var forkjøla (og smitta sikkert over 50 mennesker, man må jo være høflig og ta dem i hånda), festivalens infrastruktur var av og til vanskelig å bli klok på (jeg bodde på et øde hotell langt utenfor sentrum, der festivalen fant sted, og det var i starten vanskelig å finne ut av transporten), og jeg følte meg forpliktet til å delta på det som ble presentert som «Norwegian breakfasts» (som var arrangerte frokostmøter der vi nordmenn fikk møte mennesker som jobbet i tsjekkisk filmbransje).

Dessuten var den eneste filmskaperen jeg nesten forguder, Artavazd Pelesjan, til stede i Jihlava. I all min svimmelhet (en blanding av febertendenser, faktisk beruselse og eufori over å være i nærheten av den Hellige) forsøkte jeg å få noen til å oversette en beskjed til ham. forsøkte jeg å få noen til å oversette en beskjed til ham.

Alt dette forårsaket at jeg gikk glipp av en del potensielt interessante visninger i Jihlava. Jihlava er en liten by i regionen Vysocina i Tsjekkia, der store deler av tsjekkisk dokumentarfilmbransje samles én gang i året under det som på folkemunne kalles Mezinárodní festival dokumentárních filmů Jihlava.

Under mitt besøk var sentrum full av krittstreker som angivelig fungerte som piler til forskjellige festivalområder, slik at folk slapp å gå seg vill. Følger du en hvit strek, skal du ut i fra mine erfaringer og kilder (jeg prøvde ikke ut alle selv) ende opp på et sted som dreier seg om film eller filmfolk. Ellers var det plassert store bål utenfor visse hovedområder (kinoer og servicekontor), der det først og fremst var det jeg oppfattet som alkoholiserte hjemløse og syngende småbarn som samlet seg.

Artavazd Pelesjan mottar æresprisen The Contribution to World Cinema Award. (Foto: Endre Eidsaa Larsen)
Artavazd Pelesjan mottar æresprisen The Contribution to World Cinema Award. (Foto: Endre Eidsaa Larsen)

1. Evighet

Festivalen har et fokus på det de selv kaller «kreativ dokumentar». I lys av John Griersons grunnleggende definisjon av dokumentarfilm, «the creative treatment of actuality», kan man se Jihlavas selvdefinering som en tautologi. Men i en tid der dokumentarfilmbegrepet ofte konnoterer en standardisert form, er det likevel en beskrivelse som gir mening og som kan være produktiv. Festivalen har nemlig et fokus på filmskapere som ikke går i ferdig opptråkkede fotspor, men som prøver seg frem med nye former for filmskaping. I Jihlava opprettholder og dyrker man den historiske forbindelsen mellom dokumentariske og eksperimentelle praksiser og diskurser.

Temaordet for årets festival var «eternity», «evighet». Litt av et konsept! Festivalvignetten, regissert av Godfrey Reggio, ga oss et frontalt nærbilde av et gorillaansikt det var vanskelig å ikke føle med, til tross for et snev av filmhammer-sentimentalitet (som også preger Reggios overtydelige poesi og formanende tone i Koyaanisqatsi). Rundt gorillaen svirret hviskende stemmer som snakket om frihet på forskjellige språk (kanskje snakket de om andre ting også, som jeg ikke forstod), og et langsomt tracking shot avslørte gradvis et kinopublikum, slik at vi fikk se oss selv sammen med gorillaen.

Kanskje var det ment som et konfronterende blikk, et spørsmålstegn? Skulle man kanskje kjenne på noe angående spriket og sammenhengen mellom kultur og natur? Mellom menneskelig språk, den menneskelige posisjon, og det stumme blikket fra et vesen hvori (vi av og til tenker oss at) «naturen alene utfører alt»?i Hvordan relatere det merkelige konseptet om «evighet» til dette?

Marek Hovorka, festivalsjefen, påpekte i festivalkatalogens innledning at det tsjekkiske ordet for evighet, «Vecnost», lett kan bli forandret til ordet «Věcnost», som betyr materialisme. Hovorka skriver videre:

It’s an indicator of the two key points of documentary film. On one hand it’s a precise, thoughtful, and analytical description of the present; on the other, an abstract, metaphorical, and philosophically dense authorial gesture.

Dokumentarfilm handler altså, slik jeg forstår Hovorka, om en uegennyttig beskrivelse av den historiske virkeligheten, samtidig som det handler om å sette denne beskrivelsen inn i en menneskelig sammenheng.

Det var en rekke visninger som knyttet seg til denne forståelsen av dokumentar som en både konkret-analytisk og abstraherende kunstnerisk praksis: I tillegg til en haug av seminarer og nye tsjekkiske og internasjonale dokumentarer (gjerne eksperimentelle), var det blant annet fokusprogram på Thor Heyerdahl, Joris Ivens, Eugène Deslaw, nevnte Artavazd Pelesjan, Raymond Carasco, surrealisme, terrorisme (kuratert av den enestående Nicole Brenez), og filmer skutt i Syrias kriserammede omgivelser.

Festivalen hadde dessuten viet et helt program til norsk dokumentar, der de viste Drone (Tonje Hessen Schei), Pels (Ola Waagen), Apophenia (Håvard Fossum), Bokmannen (Fabien Greenberg og Bård Kjøge Rønning), 17 000 Islands (Thomas Østbye og Edwin), Imagining Emanuel (Østbye – se Montages’ intervju om filmen) og Out of Norway (Østbye og Emanuel Agara), for ikke å nevne Hurtigruten (som surret og gikk i en bar full av sakkosekker). Thomas Østbye holdt en masterclass, i tillegg til å få vist filmene sine, og dette fører oss over på Ting, som jeg nevnte innledningsvis.

Foto: Jihlava International Documentary Film Festival
Foto: Jihlava International Documentary Film Festival

2. Ting

Ting var glimrende, og Østbye er en regissør vi bør holde øynene opp for i tiden fremover. Ting er helt klart en film mange vil reagere negativt på, av forståelige grunner. Mange vil si: «Dette er jo ikke en film», «den har ingen handling», «denne burde bare vises som en installasjon på et kunstmuseum, den har ingenting i en kinosal å gjøre».

Denne stridigheten viste seg for så vidt også under visningen i Jihlava: mange forlot salen og prøvde antakelig lykken langs en ny krittlinje. Men Ting hører definitivt hjemme i kinosalen, og festivaler som den i Jihlava, som ikke har slått seg til ro med en standardisert forståelse av hva film er, tillater, anerkjenner og omfavner slike uttrykk.

Ting hadde kanskje ikke vært så interessant i en annen historisk situasjon enn den vi befinner oss i, men i dagens norske filmkultur er den befriende og levende. Jeg anser den nesten som et manifest, selv om det føles upresist å kalle den det – den er ikke didaktisk eller argumenterende på noen som helst måte.

Likevel: Jeg opplever den som et svar på en mangel. Det er det jeg mener med å si at jeg anser den som et manifest. Det er ikke en film som roper, uttrykker, proklamerer, men som hvisker ting tilbake til filmbildet. Østbye er ikke interessert i narrativ og dramatisk visualitet, men i en nærmest stoisk ro og tillit overfor tingene slik han finner dem i naturen.

La meg prøve å forklare hva jeg mener. Film er verdenskjent som en kommersiell industri, en industri som gjerne utnytter ting før den spør dem om hva de er. Dette er rimelig: at en industri ikke undrer seg over ting, eller gir seg selv til tingene, men bruker dem i sitt eget prosjekt, til sitt eget formål. En industriell aktivitet behandler ting som ressurser, og ikke som filosofiske spørsmål. Dette er rimelig. Industrien «manipulerer» ting, den er ikke fornøyd med at ting er.

Ut ifra en industriell tankegang er det dermed forståelig at «riktig» – det vil si tradisjonell og målgruppeorientert – dramaturgi og konvensjonelle representasjonsformer er viktigere enn tingene som er; tingene som er slik de er i sin ikke-skjematiske uregelmessighet og individuelle uttrykksfullhet.

Det er viktigere å vite hvordan man kan ta i bruk tingene, enn å vite hvordan man møter dem uten å på forhånd vite hva man vil med dem; det er viktigere å trekke ting inn i en dramaturgisk modell og en ideologisk historieverden enn å se på og lytte til dem for hva de er i seg selv, uforutsett og tvetydig, «utenfor» oss, som et uforklarlig utspring fra naturen. Det er viktigere å bruke ting som illustrasjoner og symboler enn å finne nye og tankevekkende måter å beskrive disse tingene på.

Dette er ikke et problem i seg selv. Det blir laget mye fantastisk film ut ifra denne tankegangen. Men et problem oppstår når denne industrielle tankegangen smitter over på mange andre områder innenfor samme felt og nærmest blir en norm.
For å være helt konkret: selv mange av de «uavhengige» filmene som lages i Norge er preget av en industriell bruks-holdning til ting; ting er som regel dramatiske ressurser før de er noe å undre seg over, noe å beskrive og studere for seg selv.

Det ser ut til at vi har kommet til et punkt der mange filmskapere – særlig innenfor den korte og lange fiksjonsfilmen – ikke engang stiller seg kritiske til denne standardiseringen på et grunnleggende filmatisk nivå: beskrivelse av ting, filming av ting. «Hva slags visualisering passer til denne målgruppen?» synes ofte å være et mer styrende spørsmål enn «hvordan ber denne tingen om å bli fremstilt?» eller «hvordan kan jeg formidle min opplevelse av denne tingen?»

Her kommer livet gjerne i andre rekke; det viktigste er å finne en god historie, bruke passende kostymer og det riktige nærbildet. Før man ser på og lytter til – absorberer – tingene som filmes, synes mange filmskapere å ukritisk følge etablerte normer for historiefortelling og konvensjonelle idéer om hva som er sømmelig, flytende og kult.

Mye norsk film er preget av en kulissenes eller illustrasjonens estetikk, der det som filmes ikke fremtrer konkret, i sin soliditet, kroppslighet, affektive vibrasjon og – tør vi si – umenneskelighet (det ved objektet vi ikke vet noe om, som vi ikke trygt kan føre inn i vår forståelse), men som et speilbilde av eller en stedfortreder for en idé, eller en illustrasjon av et sted eller miljø.

«Ting» (Thomas Østbye, 2015)
«Ting» (Thomas Østbye, 2015)

En tendens er at et bilde gjerne skal vare like lenge som det er dramaturgisk nødvendig, like lenge som det tar å overføre en viss informasjon – «karakteren er trist, ok, da er det etablert, la oss gå videre». Det er en tendens til at man alltid vet hva man vil filme, man vet i enhver situasjon hva man vil ha – i det minste ser det slik ut på lerretet. Man vil fortelle noe, kommunisere noe, og man vil gjerne gjøre det effektivt, men ikke uten en viss glamour og eleganse. «Stilig informasjonsoverføring» (velpolert kommunikasjon) erstatter ofte genuin stil (en måte å være oppmerksom på).

Ting markerer et etos som radikalt motsetter seg denne holdningen. I rundt 40 minutter sitter vi og ser innstillinger som innretter seg mot eller gir seg til forskjellige ting – en stein, et glass på et bord, et skjell på en strand, en blodflekk (eller hva var det vi så?) foran et kjøleskap, statuer i Vigelandsparken, en skog…

Filmen har ingen narrativ struktur eller dramaturgiske bølgedaler, det er en «flat» samling av innstillinger som hver og en varer i rundt to minutter, som innretter seg mot ting. Ting er en film om uegennyttige møter med ting, som avdramatiserer filmbildet og som samtidig hvisker om en dramatikk i tingenes fremmede stillhet.

Østbyes film påpeker, i sin nesegruse taktilitet, at film setter oss i kontakt med ting – det trenger ikke bare å være en visualisering av et manus eller storyboard – og han overlater filmens «uttrykk» til apparatets beskrivelse av tingenes selvstendige «pust». Ja, man ser ikke mer enn et glass på et bord, men man kan ta på dette glasset, se glassets bakside, kjenne varmen fra sollyset; man kan leve seg inn i rommet, nærme seg tingen som en faktisk manifestasjon, noe som eksisterende forut for menneskets fantasi, og ikke bare som et symbolsk tegn i en fortelling.

I en tid der mange filmskapere (kanskje fordi de er lært opp til det?) liker sin egen og konvensjonenes stemme så godt at de glemmer virkelighetens, er Ting en frisk film. Ting antyder at det finnes en «stum tale» (for å låne en beskrivelse fra Maurice Merleau-Ponty) som ligger forut for film, men som kan beskrives og inkorporeres i en films form.

Etter visningen fortalte Østbye at han har forsøkt å få «empati med tingene». Her har vi altså en filmskaper som stopper opp og vil beskrive og nærme seg tingene uten seg selv som utgangspunkt; som snarere vil overlate mening til tingene selv. Dette er, slik jeg ser det, et dokumentarisk etos som har stor overføringsverdi til fiksjonsfilm. Og – for å holde meg on topic – er dette etoset interssant å betrakte i lys av Jihlava-festivalens tema og Hovorkas sammenkobling av «evighet» og «materialisme».

«Ting» (Thomas Østbye, 2015)
«Ting» (Thomas Østbye, 2015)

3. Materiell virkelighet

Her kunnet man virret seg inn i store spørsmål, som jeg ikke vil våge meg ut på. La meg derfor runde av. Det jeg fikk sett av film i Jihlava antydet en gjennomgående interesse for hvordan film kan beskrive og jobbe med og ut i fra verdens materielle virkelighet.

Noe jeg ble nødt til å få med meg, var selvfølgelig filmene til Artavazd Pelesjan. (Jeg fryktet å se flere av dem igjen – særlig Vårt århundre [Mer Dare] fra 1983, som for meg er det største som noensinne er laget). Her blir denne interessen for verdens faktiske, materielle forhold, slik som tyngdekraften (det som fra naturens side definerer vårt forhold til tingene) koblet med en kontekstualiserende evne og poetisk sans (der menneskelig intuisjon og bevissthet møter filmens natur og intelligens) som fører til det regissøren selv har kalt en «grenseløs symbolikk».

Dokumentarfilmfestivalen i Jihlava påminnet meg om dette: dokumentaren har en særlig kraft i at den kan være en presis, analytisk beskrivelse av nået, av tingene slik de er for oss i vår historiske tid, og samtidig sette dem i en større sammenheng og av og til skape en grenseløs symbolikk. Denne «grenseløse symbolikken» kan kanskje, slik Pelesjan beskrev det under sin masterclass, minne oss om evigheten.

Hvordan skal vi her forstå «evigheten»? Kanskje som det som overskrider vår historiske, kulturspesifikke tid, som betrakter naturen på en av mange mulige måter. Dokumentaren, særlig den som søker utenfor sine egne tradisjoner og et ferdig fordøyd bilde av verden, kan få oss til å gjenoppta en ydmyk holdning til det som ligger forut for eller utenfor våre ferdigetablerte forståelsesmodeller i en gitt kulturell kontekst.

Den eksperimentelle dokumentaren kan på sitt beste sette oss i en ny kontakt med verden og naturen – gi oss en ny «empati med tingene». Som stoikeren Epiktet (slaven som ble filosof) slår fast et sted: «Men hva er det jeg ønsker? Å forstå naturen og følge den.»

*

Kilder:

Epiktet: Epiktets håndbok: om kunsten å leve (2010), Vigmostad & Bjørke
Rousseau, Jean-Jacques: Om ulikheten mellom menneskene (1995), Aschehoug

*

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>