John Williams1

Musikalsk møte med John Williams i Hollywood

Verdens største filmkomponist John Williams kommer etter all sannsynlighet aldri tilbake til Europa. For å oppfylle drømmen om å se mitt store idol i levende live på en scene, ble jeg derfor nødt til å ta turen til Los Angeles for å få med meg en av konsertene han holder i Hollywood Bowl hvert år. Det er vanskelig å sette ord på en slik livsdefinerende opplevelse, men jeg vil gjøre et forsøk.

I 1998 gjorde John Williams sin aller siste konsert i Europa (Barbican i London). På den tiden var jeg imidlertid midt inne i min mest aktive filmmusikk-utforskning og hadde verken kapital eller mulighet til å se ham live. Siden har jeg tappet fingrene utålmodig på bordet og ventet på hans retur. Forgjeves. Det nærmeste har vært Williams-konserter uten hovedpersonen selv. I februar fylte han 80, og de senere årene har han trappet ned oppdragene betydelig – nå holder han seg til Spielberg, et og annet konsertstykke og live-opptredener utelukkende i USA. Jeg innså derfor at jeg måtte bite i diverse sure epler og heller ta turen over før det er for sent, koste hva det koste vil.

Lørdag 1. september spaserte jeg forventingsfull inn på den imponerende utendørsarenaen Hollywood Bowl. Plass til 18.000 mennesker og utsolgt begge kvelder. Williams er mer enn bare en berømt komponist. Han er et ikon og en popkulturell institusjon. Jeg ser ut på det skrå folkehavteppet og legger merke til alt fra Star Wars-nerder til kjernefamilier, turister, celebriteter og pensjonister. Stemningen er uformell. Det tumles med plastglass, chipsposer og lyssabler i plast. De siste solstrålene skyter over bakketoppen bak scenen i det både storskjermer og fargede lamper setter publikum i høytidsstemning. Så kommer han ut, trippende elegant i sin sedvanlige hvite Bowl-dress som etter hvert har blitt en passende match for både hår og skjegg. Han må riktignok støtte seg litt ekstra når han klyver opp på podiet, men ser ellers ut til å være i utmerket form. Jeg sitter ca. 50 meter fra scenen ettersom alle plassene foran er forhåndsbestilt av LA-filharmoniens abonnenter med spesielle frynsegoder, men det gjør ikke så mye. Utsikten er upåklagelig; eventuelt kan jeg konsultere storskjermene hvis det skulle være noe spesielt.

Hollywood Bowl i solnedgang.

I typisk amerikansk ånd (og litt uvanlig for oss mer nøkterne nordmenn) åpner konserten med den amerikanske nasjonalsangen, med oppreist publikum i full allsang. Man får bare henge seg på. Snart er det imidlertid klart for Williams’ egen musikk. Første bolk omhandler hans olympiske temaer, kanskje som en slags referanse til de nylig avsluttede London-lekene – The Bugler’s Dream/Olympic Fanfare etterfulgt av Song for World Peace. Sistnevnte ble faktisk ikke skrevet som olympisk tema, men som komposisjonen Satellite Celebration i forbindelse med nyttårsfeiringen 1994/1995 (en kringkastet begivenhet som inkluderte ulike solister i flere land), men som naturligvis nører opp under den globale felleskapsfølelsen i et slikt idrettsarrangement. Mest spennende er allikevel The Olympic Spirit, skrevet for NBCs dekning av Seoul-lekene i 1988, en energisk og emosjonelt rørende Williams-fanfare med kjente varemerker som punktueringen i basstromme og cymbal. En av mine personlige favoritter, dette her. På storskjermen vises glimt fra store olympiske idrettsprestasjoner i historien, flest amerikanske selvsagt.

Endelig er det klart for et par filmmusikk-snutter, først sporet Dartmoor, 1912 fra War Horse (2012). Tempoet er litt lavere enn i originalinnspillingen, men det kler konsertsettingen godt – fra den eventyrlige tverrfløyte-åpningen til det vakre, pastorale temaet for det engelske landskapet i beste Ralph Vaughan Williams-stil. Kuttet skapte umiddelbar gåsehud i filmen, og gjør det definitvt nå også. Deretter et underholdende høydepunkt – The Duel (The Adventure Continues) fra Tintin (2012) satt til humoristiske klipp fra velkjente fektedueller i filmhistorien. Dessverre hadde jeg av ulike årsaker ikke et kamera på konserten, men det finnes allerede en del skjelvende, zoom-fikserte amatøropptak på Youtube. Hvis du takler formatet uten å rive deg i håret av frustrasjon, ta en titt på dette klippet fra Tintin/Duel-sekvensen:

Den verdenskjente fiolinisten Gil Shaham blir deretter introdusert, og vi beveger oss inn i en bolk der han kan fremvise sin virtuositet. Først ut er tangoen Por Una Cabeza (1935) av den argentinske komponisten Carlos Gardel, som er blitt brukt som kildemusikk i flere filmer, deriblant Scent of a Woman (1992) og Schindlers liste (1993). Mer spennende for vår del er imidlertid Remembrances fra sistnevnte film, et stykke fra Williams’ originalmusikk som etter min mening er mer rørende enn det mer kjente hovedtemaet. Shaham fremfører det ikke like spisst og markant som Itzhak Perlman i originalinnspillingen, men skaper sitt eget emosjonelle register med betydelig mykere overganger. Vi fortsetter med den jødiske tematikken, nå med en suite fra Jerry Bocks Fiddler on the Roof (1971). Williams vant sin første (av fem) Oscar for sitt arrangement av musikken til Norman Jewisons filmversjon. Velkjente toner som engasjerer publikum i sporadisk allsang (særlig If I Were a Rich Man). Før pausen får vi også en tidlig encore, en inderlig fremføring av David Raksins hjemsøkende tema fra Otto Premingers Laura (1944).

Første nummer etter pausen setter standarden – den ikoniske marsjen fra Superman: The Movie (1978) til stor begeistring for samtlige. Igjen er den noe tregere fremført, uten at den frarøves sin livsglede av den grunn. At alle ikke er like versert i Williams’ musikalske filmografi blir også tydelig ettersom x antall lyssabler tennes i publikum. Men så er jo temaene fra Star Wars og Superman gode brødre i sin Strauss-aktige stil og tone, så da er det kanskje ikke så rart. Derfra glir det over i Marion’s Theme fra Raiders of the Lost Ark (1981), en mer elegant konsertversjon som etter min mening overgår originalen som selvstendig konstruksjon.

Lyssabler en masse.

Etter pausen har jeg observert medlemmer fra California State University Singers sittende bak LA-filharmonien, og nå reiser de seg for å fremføre tre numre sammen med orkesteret. Først ut er nok et olympisk tema -- Call of the Champions fra 2002-lekene i Salt Lake City, der Norge forøvrig ble mestvinnende nasjon. Dette er en tettpakket og forholdsvis massivt orkestrert fanfare der koret til stadighet utbasunerer «Citius! Altius! Fortius!» (Raskere! Høyere! Sterkere!), som naturligvis er det kjente olympiske mottoet. Sporet Dry Your Tears, Afrika! fra Amistad (1997) er en håpefull, kraftig hymne, men den eksotiske og essensielle perkusjonen fra originalinnspillingen drukner litt i en ren orkestral utendørsfremførelse. Høydepunktet i denne bolken forblir dermed Duel of the Fates fra Star Wars: The Phantom Menace (1999), ikke bare fordi det er en drivende god komposisjon, men fordi man nå virkelig kan ta og føle på Hollywood Bowl-opplevelsen. Tusenvis av lyssabler i grønt, rødt, blått og gult danser over folkemengden som overdimensjonerte glowsticks mens bejublede tilrop blander seg med de episke vokalene i teksten (Kor-ah, Mah-tah, Kor-ah, Rah-tah-mah og så videre). Her er nok et amatøropptak som gir en viss opplevelse av situasjonen:

Den kanskje største godbiten kommer sist på det offisielle programmet – en live musikk-til-lerrett-fremføring av de siste 15 minuttene til E.T. – The Extraterrestrial (1982). Nå er jeg i utgangspunktet ikke spesielt glad i filmmusikk-konserter som insisterer på akkompagnerende bilder (tar litt av lurven fra musikken som musikk), men dette tilfellet er noe spesielt. Spielberg lot som kjent Williams komponere finalen ganske fritt, og klippet deretter filmen til Williams’ synkroniseringspunkter – et litt uvanlig og omvendt scenario. Sporet fungerer dermed som en slags frittstående mini-symfoni, helt fra Elliot stjeler E.T. fra forskerne til romskipet tar av i den bittersøte, tårevåte avskjeden. Dette ble nesten som å se Williams operere slik han vanligvis arbeider i filmsammenheng. Fascinerende.

Williams må fremføre tre ekstranumre for å tilfredsstille den sultne fansen – Luka and Leia fra Return of the Jedi (1983), Main Title fra Star Wars (1977) og The Imperial March fra The Empire Strikes Back (1980), nok en gang supplert med taktfaste lyssabler i publikum, før han legger hodet på håndflaten, det (for de innvidde) velkjente signalet om at han nå takker for kvelden. Og hvilken kveld. For meg handlet dette om mer enn bare å krysse av et punkt på ‘bucket’-listen. Det var mer enn en konsertopplevelse. Det var som å fylle et livsviktig hull etter å ha nerdet og samlet og forsket på en musikalsk sjelevenn gjennom 25 år; hver eneste krik og krok av hans 60 år lange karriere – nesten som en helt nødvendig komplettering av ens egen kulturelle identitet.

Jo, jeg vil si det så sterkt. Det var Williams som fikk meg til å bli interessert i filmmusikk i utgangspunktet, som igjen har ført meg i ulike retninger i livet. At han stod der, 50 meter unna, og fremførte musikken som har betydd så mye i mitt liv kan ikke beskrives som noe annet enn mitt kanskje største fan-øyeblikk noensinne.

La gå at han ikke spilte noe fra Jurassic Park. Det får bli neste gang. For det blir en neste gang.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. Jeg så Jerry Goldsmith i London i 2001, men har tilgode å se det store idolet mitt, John Williams, i live-sammenheng.

    Jeg både unner og misunner deg denne opplevelsen. Williams er den kunstneren jeg akter og respekterer høyest og den som har betydd mest for meg som person. Elsker mannen og komponisten!

  2. Jeg er ganske misunnelig på din Goldsmith-konsert også, da. Han rakk jeg aldri å se før han døde.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>